På 80-tallet solgte undergrunnsband kassetter til fansen, og brukte pengene på å finansiere en eventuell senere plateutgivelse, forteller musiker Anders Odden, som var med på å bygge opp den norske metallscenen dengang. Men Odden ser klare forskjeller mellom datidens kassettsalg og nåtidens nedlasting: – Når all musikk som oppdages i virkeligheten stjeles uten at penger kommer inn i produksjonen, har steget fra undergrunn til plateartist blitt større og ikke mindre. Alle som nå gir bort musikken sin, glemmer noe vesentlig i forholdet mellom artist og fan, skriver Odden i dette innlegget.

Anders Odden 2002

Av Anders Odden, musiker

I lys av nedleggelsen av diverse uavhengige platebutikker i Norge de siste 2 årene og diverse debatter om kopisperrer, vil jeg gjerne komme med noen tanker jeg har gjort meg om dette og hva dette har gjort med musikkbransjen.

Det snakkes hele tiden om en slags krig mellom de etablerte selskapene på den ene siden og den vitale undergrunnen på den andre siden. Jeg tror dette forholdet er mer komplisert enn som så og at alle som nå gir bort musikken sin glemmer noe vesentlig i forholdet mellom artist og fan.

I 1989 var jeg med på å bygge opp undergrunnen til det som nå er kjent som den norske black metal scenen. Den gangen var det helt legitimt å selge en demo kassett for USD $5 + porto. Dette gjorde at man som undergrunnsaktør på siden av de etablerte selskapene mens man jobbet i en økonomi som drev det hele framover. Denne undergrunnscenen hadde en æreskodeks som besto av at man stolte på aktørene. Folk over hele kloden sendte meg dollarsedler i brev for å få kassetter i posten. Samtidig kunne man bytte innspillinger ved å lage samletaper til hverandre som gjorde at man oppdaget nye band og artister. Orginaldemoer ble sett på som et produkt man gjerne ville kjøpe/bytte til seg om man likte bandet tilstrekkelig.

Når man så kom til det nesten uoppnåelige skritt å gi ut plate (vinyl helt fram til 1992-93 var standard) hadde man bygget opp et nettverk av fans som gikk ut og kjøpte plater. Dette var steinalderen, men den hadde en vesentlig forskjell fra dagens
nedlastingsundergrunn og det var respekten for bandene som jeg syns er borte nå. Da Lars Ulrich og Metallica gikk til krig mot Napster i 1999 fikk de hele kred- og undergrunnsmiljøet i mot seg. De var pengegriske og utakknemlige mot sine egne fans ble det sagt, og det å stjele musikk ble noe Robin Hood-aktig som alle som var interesserte i musikk skulle gjøre.

Jeg tror det heller var slik at Metallica med dette ville gjenreise respekten for åndsverk og arbeidet med å lage musikk. Når all musikk som oppdages i virkeligheten stjeles uten at penger kommer inn i produksjonen har steget fra undergrunn til plateartist rett og slett blitt større, ikke mindre slik mange synes å tro. ”Markedet” (Internett etc.) overflommes nå av et virvar av innspillinger som det er helt umulig å skjære gjennom uten å være utrolig ekstrem i en eller annen retning.

I 1989 tjente vi inn over 5.000 US dollar på en demo utgivelse og kunne kjøpe nytt utstyr, betale øvingslokale, gå i studio etc. for det. Å tjene 5.000 Dollar i dagens verden på nedlasting eller platesalg krever profesjonell markedsføring, ikke ”word of mouth”.

Man må med andre ord legge seg med fienden (majorselskapene) for å gjøre det man forakter dem for.

Publisert:

Del: