Restene etter et nazistyrt operahus står fortsatt i Oslo. Historiker Harald Herresthal forteller om hvordan krigen snudde norsk musikkliv på hodet.

Høsttakkefest på Universitetsplassen, © Riksarkivet

Visste du at i et hus i hjertet av Oslo står rester etter et tysk musikkteater? Som faktisk var Oslos første operahus?
At tyskernes inntog i 1940 ga en rekke muligheter for norske musikere til å få spillejobber? Spillejobber som innebar å følge Hitlers og Goebbels plan for Norge.

Mange av konsertene, og hvilken musikk man kunne oppleve i disse årene, var små deler av en stor propagandaplan.
Gewinn mir die Norweger, sa Adolf Hitler til Josef Terboven. Vinn meg nordmennene. Dette lå bak, beskriver musikkhistoriker Harald Herresthal, om omveltningene andre verdenskrig medførte for musikklivet.

Han mottar stadig forespørsler om å fortelle historiene han har samlet i boka «Propaganda og motstand». Fortsatt overrasker nok omfanget av hvor snudd på hodet musikklivet ble etter 9. april 1940. I forrige uke foreleste professor emeritus Herresthal for gjestende tyske musikkstudenter i Oslo:
– Jeg tror studentene var nærmest stumme over det de hørte om norsk-tyske relasjoner. De har, som hos oss, foreldre eller besteforeldre som aldri har fortalt noe om sine liv og opplevelser. De har nok passert Stortingsgaten 16, men jeg anbefalte en tur i pizzarestauranten i tredje etasje, og kanskje kunne de på veien stikke hodet inn i teatersalen, forteller Herresthal til Ballade.

Bak de buede dørene i Stortingsgata, midt i mellom Stortinget og Nationaltheatret, snublet han over spor etter tyskernes plan, som trigget hans nysgjerrighet. Som så ble til boka «Propaganda og motstand. Musikklivet i Oslo 1940–1945». Den viser konsertplakater, anmeldelser og avisartikler fra kultursidene i krigsårene, bilder av propagandaarrangement forkledd som folkefester. Som når Terboven og andre toppnazister fant sine plasser i salen i tyskernes etablerte «Deutsches Theater».

I Stortingsgata 16 fikk Deutsches Theater fast spillested – huset ble hetende Nationaltheater Nye Scene. I dag ligger Hotell Christiania Theater i bygningen. Foto: Riksarkivet, © Riksarkivet

– Vinn meg nordmennene! sa Hitler til Terboven. Dette lå altså bak når tysk kulturuke ble avholdt, og når tyske toppmusikere ble sendt til Norge, nærmest for å overbevise den norske befolkningen om tysk overlegenhet, beskriver Herresthal. Levende musikk var rett og slett et verktøy for å legge under seg den norske befolkninga. Penger til en tysk kulturuke på Universitetsplassen kom rett fra Berlin.

Norske musikere trodde til å begynne med at musikklivet under okkupasjonen skulle gå sin vante gang uten politisk innblanding.
– Så feil kunne man ta, og det må ha vært vanskelig for mange, ikke minst unge debutanter, å unngå å bli brukt i NS-propaganda når man ble truet med yrkesforbud. En sangkarriere er kort, sier Herresthal.

«Heil og sæl»
– Komponistforeningen, på samme måte som Filharmonien, var i en vanskelig situasjon, beskriver forfatteren.
– De som hadde statens komponistgasje fryktet til å begynne med at de uten NS-medlemskap ville miste inntekten. Den samme problemstillingen var knyttet til utdelingen av stipend- og legatmidler. Vurderingene ble foretatt av komponistforeningen, men departementet hadde det siste ordet. NS-regimet opprettet også et musikkråd for å få kontroll over kunstnerne.

Mange stipendsøkere som avsluttet sine søknader med «Heil og sæl», trodde det hjalp med partibok.
Ved invasjonen og de første årene trodde mange i musikk-Oslo at de kunne skille politikken fra kulturen. At det å gå inn i myndighetenes administrasjon musikklivet skulle hjelpe dem. Holde hjulene i gang.

– Det er særlig interessant å se hvordan NRK-sendingene ble overvåket. Det var ikke bare de norske sendingene som måtte godkjennes. Tyskerne overvåket også sine egne i det som ble sendt i den såkalte soldatsenderen. En av overvåkerne reagerte en gang på en jazzoverføring fordi musikerne spilte alt for «hot», hehe. Og så kunne det i neste tilfelle komme forbud mot fremføring av en tysk komponist fordi han plutselig var blitt svartelistet i hjemlandet. Lederen av jazzensemblet i NRK, Heinz Wehner, falt i unåde og ble sendt som soldat til fronten og kom ikke tilbake.
– Det avdekker kanskje det absurde i måten å se på musikk og kultur som noe som må godkjennes eller avvises?

– Ja, absolutt.

Musikkfront og boikott
Etter hvert som den norske motstandsbevegelsen vokste, ble det dannet en underavdeling, Musikkfronten. Da det nazifiserte NRK forsøket på å bruke konsertvirksomheten til norske musikere i propagandaarbeidet, oppfordret Musikkfronten både publikum og musikklivet boikott av de offentlige konsertene.
Illegale konserter vokste frem, mens det offentlige musikklivet mot slutten av krigen bare ble opprettholdt av tyske musikere og Oslo filharmoniske orkester, som forsøkte en vanskelig balansegang.

Pianistene Jan Wølner, Amalie Christie, Robert Riefling og NRKs musikksjef, dirigenten Hugo Kramm i forbindelse med prøver til en Bach-konsert. Tyske Kramm sa opp sin stilling i protest mot nazistenes økende innflytelse på musikken. Den voldsomme, lange applausen under konserten våren 1941 ble sett på som støtte til musikere som sto i mot kontrollen. Og syklene? «Det var ikke vanlig å ta med sykler inn på pianolageret og kan nesten ikke tolkes som noe annet enn uttrykk for motstand,» skriver Harald Herresthal., © Bilde fra boka «Propaganda og motstadn»

– Undervisning og private konserter fikk et enormt oppsving, sier Herresthal og påpeker hvilket behov en befolkning som ikke kunne gå ut etter mørkets frembrudd, uten lovlige radioapparat, og etterhvert med forbud mot å danse, fikk for å oppleve musikk.

– Hvor overrasket bør vi bli over at musikk var et så viktig okkupasjonsverktøy?
– Hm, det sier jo noe om kulturlivet i Tyskland. Og så kom det samtidig med at Filharmonien i Oslo i mellomkrigsårene var i krise, med sviktende oppslutning i konkurranse med jazzen og innspilt musikk.

– Når du beskriver forskjellige strategier, at enten kunne man se på det som at man måtte ta de jobber man kunne få for å utøve sitt virke som musiker, eller man kunne avvise enhver profesjonell kontakt med tyskvennlige organisasjoner: Er konklusjonen din at man egentlig aldri helt kunne skille kultur og politikk?
– Satt på spissen, ja. Om skillet mellom kultur og politikk er mulig å sette opp … man kan jo også spørre: Når du velger å høre på den eller den musikken, er det et politisk valg i hverdagen? spør Herresthal retorisk.

PS
Tyskeren Wilhelm Furtwängler er et av de tyske turnerende navnene omtalt i Herresthals bok. Furtwängler er aktuell i disse dager, post mortem, i en omfattende utgivelse av alle Berlinerfilharmoniens radiokonserter i nazitida. Den danske avisa Politiken bemerker et berømt bilde av dirigenten, gjengitt i boka som følger den 22 (!) cd-er lange utgivelsen: Furtwängler stivt bukkende foran Føreren.

Den tyske lydutgivelsen Wilhelm Furtwängler – The Radio Recordings
Berlin Philharmonic Orchestra 1939–1945 belyser mye av det samme som Herresthal tar for seg: nazistenes omfavnelse av kunsten. Deres splittende styre av den berørte alle som levde og virket av og tett på musikk.

PPS
Harald Herresthal er selv et barn av at en tysk musiker turnerte Norge under andre verdenskrig og forelsket seg i en norsk kvinne. I en tidligere bok, «Min mor valgte meg», forteller Herresthal sin familiehistorie, omtalt som en krigsbarnhistorie «med en lykkelig slutt».


De historiske bildene i denne artikkelen er å se i Harald Herresthals bok.

Publisert:

Del: