Under Festspillene i Bergen vart det laurdag annonsert at Natasha Barrett er tildelt Nordisk Råds Musikkpris for verket ”…fetters…”. I dette intervjuet fortel komponisten meir om tanken bak komposisjonen samt om betydninga av at prisen har gått nettopp til Noreg. – Det viktigste er at denne svært prestisjefulle prisen, har gått til elekroakustisk musikk, seier Barrett. – Jeg tror det er et stort potensiale for at det kan gjøres mye mer med seriøs elektroakustisk musikk i Norge, og jeg håper at dette vil oppmuntre andre komponister til å se at dette kanskje er noe å ta tak i.

Natasha Barrett_fargeportrett

Av Ida Habbestad

Ein glad, lukkeleg – men også sliten Natasha Barrett møtte meg dagen etter annonseringa av den tildelte Nordisk Råds Musikkpris. Sjølve prisen mottek ho først til hausten, men i festspela si avsluttande helg, kunne Barrett feira det store nyhendet, og ei vellukka framføringa av ”…fetters…”. På spørsmålet om kva prisen tyder for henne, svarte komponisten at ho vonar prisen kan gje eit auka fokus kring elektroakustisk musikk i Noreg – og ikkje minst bidra til å leggja forholda betre til rettes for framføringar av elektroakustisk musikk:

— En av grunnene til at det er få som holder på med elektroakustisk musikk i Norge, er kanskje at det er vanskelig å få laget gode konserter her i landet. Da jeg på kort varsel skulle sette opp stykket i Bergen, fikk jeg nærmest panikk med tanke på alle utfordringene rundt det. Det er ingen institusjoner som eier et godt nok PA-system, så hver gang et stykke skal fremføres, må du leie et PA-anlegg. Det er slitsomt aldri helt å vite hva du får, – det er mye arbeid,og det er dyrt!

Etter denne første oppmoding: der burde leggjast til rette for ei scene der elektroakustisk musikk kan framførast med letthet! – er den politiske delen av intervjuet gjort unna, og me kan snakka om det me nok begge er mest interesserte i – kunsten.

Structuring processes in electroacoustic music
Barrett kom til Noreg i 1998. Bakgrunnen var eit forskningsstipend frå Forskningsrådet, til eit arbeid ho utførte ved NOTAM. I utgangspunktet var tanken å vera i landet ein kort periode – men mot slutten av opphaldet møtte ho Øyvind som ho no er gift med, vart medlem av Norsk Komponistforening – og er no norsk vinnar av Nordisk Råds Musikkpris.

Barrett har, som Jøran Rudi skreiv i sin gratulasjonstale, vore til stor inspirasjon for det elektroakustiske miljøet her i landet. Ikkje minst gjennom dei impulsane ho har teke med seg frå utdanninga ved Birmingham University og City University i London. I 1997-1998 fullførde ho sitt doktorgradsarbeid: “Structuring processes in electroacoustic composition”. Denne består av eit forskingsmateriale kring ovanståande emne samt eit knippe komposisjonar som supplerar teksten. Kva gjekk arbeidet ut på?

— Å skrive et slikt arbeid får deg til å tenke på hva du gjør og hvorfor, og det har vært viktig for meg å oppleve fordelen ved å måtte uttrykke meg skriftlig, seier Barrett. – Oppgaven utdyper ulike teknikker for å strukturere musikk i en elektroakustisk kontekst, hvor du er opptatt av noe mer enn bare den abstrakte musikken og det akustiske repertoaret.

Kva består dette ”meir” i?

— Man kan bruke eksemplet med en løk som har mange lag. I denne sammenhengen er musikken senteret, og du har lag av informasjon utenpå dette. Når jeg komponerer, opplever jeg at det i elektroakustisk musikk er mange flere slike lag enn i den akustiske. I akustisk musikk har du informasjon om notene (som har en begynnelse og en slutt, en pitch, en klangfarge osv), og du kan jobbe med den på en orkrestral måte – der lyden av en fiolin klinger som en fiolin. I den elektroakustiske musikken har du i tillegg mulighet til å forandre den identiteten lyden har. Og når du så også har muligheten til å fjerne det visuelle aspektet, slik at du ikke lenger ser hva det er som forårsaker lyden – vil det lytteren sitter igjen med være hans egen tolkning av lyden, som han forsøker å koble til en erfaring i verden.

— Ved alle disse ekstra lagene av informasjon må du finne en måte å hanskes med dem. Man må ta ansvar for dette materialet, og finne en måte å forstå og kontrollere de ulike aspektene av informasjon, ikke bare overlate ting til tilfeldighetene – og det var altså mitt prosjekt i doktorgradsoppgaven.

Lyden i seg sjølv som inspirasjonskjelde
Barrett studerte først klassisk gitar, og gjekk sidan over til å studera komposisjon. Den første tida skreiv ho akustisk musikk – og framleis hender det ho skriv aktustisk musikk med elektronikk i tillegg. Men det var tidleg elektroakustikk som skilde seg ut som hennar største interesseområde. Barrett meiner det handlar om at ho ikkje spelar piano. Dermed var hennar veg til komponeringa ikkje kontrapunktet og improvisasjonen: Hjå Barrett var det lyden i seg sjølv som var inspirasjonskjelda.

Barrett skildrar sin utviklingsprosess fram til i dag der hovedinspirasjonen har gått frå å vera lyd i seg sjølv, i meir tilfeldige eksperiment med kva som er mogleg å få til ved bearbeiding, til etterkvart å la seg inspirera av naturprosessar, meir matematiske innfallsvinklar, fysiske prinsipp og biologiske.

…fetters…
I verket ”…fetters…” er det òg psykologiske aspekt med i biletet. Ideen er henta frå eit større teaterverk, ”Agora”, for sopran, elektroakustikk og ein installasjon. Her var noko av ideen å skildra ulike psykologiske tilstander, og som grunnlag har ho nytta eit tekstmateriale beståande av fragment frå mellom anna ”Edda”, med delar på gamalnorsk, gamalengelsk, samt moderne norsk og engelsk.

Frå den elektroakustiske delen av ”Agora”, har Barrett jobba ut to sjølvstendige komposisjonar, der den eine er ”…fetters…”.

— ”Fetters” betyr håndjern, det som holder deg fast, seier Barrett. – Du kan se på det konkret, å bli stengt inne i fengsel, men her er det mer ment som en metafor; å bli stengt inne av en eller annen kraft. Den egentlige tittelen var ”fetters of a dream”, som er en linje fra et dikt av William Wordsworth.

Barrett forklarer vidare om ideen bak og oppbygninga i ”…fetters…”:

— Jeg finner det ofte til god hjelp å ha to forskjellige forklaringer på en idé som kan gå paralellt. Den ene basert på vitenskapelige prinsipper og den andre på psykologiske, menneskelige, kunstrelaterte temaer.

— ”…fetters…” har to dramaturgiske ideer. Den ene er veldig abstrakt, og handler om fysiske lover og prinsipper. Dersom du har gass i en beholder og varmer den opp, vil molekylene bevege seg raskere på grunn av den ekstra energien som er tilført. Dette er en del av Boyles lov. I bearbeidelsen av lyden følger jeg nettopp dette prinsippet – jeg legger til energi, og dermed skapes mer fart i bevegelsene, det blir en økning i tempo og volumet. På den andre siden er det en forbindelse til et mer psykologisk perspektiv. ”…fetters…” blir da en menneskelig innestengthet som er påført mennesket, en emosjon.

Kva skjer gjennom stykket?

— På et abstrakt plan blir det tilført energi, og når energien øker går det som utgjør beholderen i stykker. Men, når denne ødelegges, slippes ikke det innestengte fri – det går bare inn en ny innstengning. Det er som en boks i en boks i boksen. Når en boks går i stykker, tar molekylene plass i den neste, større boksen. Til å begynne med vil trykket bli mindre og molekylene slås ikke fullt så ofte mot veggen. Men når enda mer energi tilføres systemet, vil prosessen gjentas i en større skala. Det er fire reartikuleringer av denne energitilførsel-ødeleggelse-situasjonen. Hver gang en beholder går i stykker blir lydmaterialet klarere – i den fjerde situasjonen er det nesten transparent.

— I en mer dramaturgisk kontekst setter jeg inn mer og mer informasjon. Jeg legger til lydmateriale og kontrapunkt mellom materialene, som gir mer og mer informasjon som lytteren må forholde seg til. Det begynner svært enkelt, med enkle artikulasjoner og noen abstrakte lyder som man ikke skjønner hva er. Man leter etter en mening; hva sier dette til meg, hva kan jeg koble det opp til? Så legger jeg til informasjon som er mer eksplisitt, og jeg bruker teksten; i ”…fetters…” er det bare de gammelnorske fragmentene. Selv om teksten er på gammelnorsk, slik at de fleste nok ikke forstår den, hører man at det er en tekst og at den leses på en bestemt måte – og man skjønner at det er noe veldig gammelt.

Lyttaren og kompleksitet
Det er ein høg grad av kompleksitet i dette verket – kva tankar har du om lyttaren; er det eit poeng at ein forstår kva som ligg bak, og vil ein kunna oppfatta dei ulike lydane som er brukt?

— En av de interessante tingene med lydbearbeiding er at du ofte kan holde referansen til den opprinnelige lyden. Men du kan endre artikulasjonen og gestikulasjonen ganske dramatisk. Du kan for eksempel forsøke å gi en cello karakteristikken til en klarinett: du hører fremdeles at det er en cello, men den oppfører seg som om den var en klarinett. Eller: lager man en lyd av to glass som slås mot hverandre; hører du at objektet er av glass, og du hører en energi som forårsaker handlingen. Men du har ikke den visuelle sammenhengen – så du vet ikke hvilke objekter av glass det er, eller hvor mange glass det kan være, forklarer Barrett:

— Men først og fremst vil jeg at mennesker skal oppleve musikken. Det spiller ingen rolle om de ikke forstår prosessene og ideene som handler om strukturen. Det er mye som også hardcore-lytteren heller ikke vil forstå ved første gjennomlytting. Noen ganger må man høre musikken mange ganger før man er i stand til å gjøre noen konkret analyse av den musikalske strukturen. Men om ”musikken” er der, lytter man på en måte som kombinerer intellektuell og emosjonell persepsjon, som ikke krever noen fullstendig forståelse. Du kan høre et stykke haugevis av ganger uten å bli lei av det, for du oppdager hele tiden nye ting.

Seier Barrett – og føyer avslutningsvis til eit perspektiv vedkomande tildeling:

— Det viktigste er at denne svært prestisjefulle prisen, har gått til elektroakustisk musikk. Jeg tror det er et stort potensial for at det kan gjøres mye mer med seriøs elektroakustisk musikk i Norge, og jeg håper at dette vil oppmuntre andre komponister til å se at dette kanskje er noe å ta tak i, og se hva de selv kan få ut av det.

Publisert:

Del: