Personlige nordlandsbilder og en nasjonalromantisk stumfilm er paret med melankolsk-nostalgisk folkemusikk på Riksscenen i Oslo. Er det en bølge av nasjonalnostalgi og regionalromantikk i norsk folkemusikk i 2015?

Susanne Lundeng og Engegårdkvartetten, © Ingvill Skeie Ljones

Det var som å gløtte inn i svunne tider da den siste norske stumfilmen, den overmåte nasjonalromantiske «Kristine Valdresdatter» fra 1930, stokket seg over skjermen på Riksscenen onsdag kveld, akkompagnert av Anders Erik Røines egenkomponerte folkemusikk.

Nasjonalromantikken var ikke død i 1930 og ser ikke ut til å være avlivet i 2015 heller. For det er vel det det handler om? Akkurat som det var nasjonalfølelsen, -nostalgien og -romantikken, og kanskje regionalfølelsen – mer om det senere – som gjorde at ikke et øye var tørt i Norge da Hurtigruta besøkte Brønnøysund og Lofoten minutt for minutt på saktegående TV og Susanne Sundførs nostalgiske visesang ljomet i de tusen hjemmekinoanleggene i 2011.

Heller ikke Røine og hans dyktige medmusikere unnslipper den distansen, fremmedfølelsen og retrospeksjonen som stumfilmens bunader, fjell, felespillere og budeier uunngåelig fremkaller i møtet med 2015, selv om musikken skulle være aldri så intim, personlig og nyskapende. For det er den! Røine har tatt på seg oppgaven å gjøre en respektfull tilnærming til en film som alderen alene har dømt til å måtte fremstå en smule parodisk. Han tar sine egne valg, og lar seg ikke kue av tunge tradisjoner eller hakkete filmklipp. Derimot bruker han den til å skape sitt eget uttrykk, preget av gitarklangen og en særegen råskap i stemmebruk og instrumentalklang, men også av søtladen nostalgi i melodikk og harmonikk, og referanser til fordums slåttespill og tonekunst.

Som filmmusikk varierer forholdet mellom bilde og lyd stadig. Enkelte ganger ble dramaet i fjellskrenten forsterket med action-preget, drivende musikkdramatikk, felespillerens stumme toner ble levendegjort med slåttespill fra scenekanten og seteridyllen på skjermen ble akkompagnert av kubjellene på scenen. Andre ganger var musikken mer for kommentarer å regne. Stemninger som bare kunne anes i filmen ble spilt ut i sin fulle bredde i Røines ensemble, eller det ble gitt frampek eller skapt tilbakeskuende virkninger i det musikalske som ikke eksplisitt ble uttrykt på lerretet. Like effektfull var Røines bruk av stillhet. Enkelte ganger fikk stumfilmen faktisk være stum og publikum ble minnet om avstanden i tid, geografi og ideologi fra filmen til vår egen tilstedeværelse på Riksscenen i 2015. Da tonene igjen begynte å klinge kom både nostalgien og nasjonalromantikken atter krypende.

Enkelte ganger fikk stumfilmen faktisk være stum og publikum ble minnet om avstanden i tid, geografi og ideologi fra filmen til vår egen tilstedeværelse på Riksscenen i 2015, skriver Thomas Erma Møller.
Enkelte ganger fikk stumfilmen faktisk være stum og publikum ble minnet om avstanden i tid, geografi og ideologi fra filmen til vår egen tilstedeværelse på Riksscenen i 2015, skriver Thomas Erma Møller.

Personlige nordlandsbilder
Og romantikken og nostalgien ble ikke mindre presserende da Susanne Lundeng og Engegårdkvartetten entret scenen etter pause. Selv om ordet nordlandsbilder nok først og fremst gir assosiasjoner, i musikalsk sammenheng i alle fall, til David Monrad Johansens nasjonalimpresjonistiske pianostykker Nordlandsbilleder fra 1918, passer de like godt til Susanne Lundengs folkemusikalske prosjekt, selv om det estetiske uttrykket er et helt annet. Lundeng, som er månedens artist ved Riksscenen i mars, har i en årrekke vært en viktig representant for den nordnorske tradisjonsmusikken. De siste årene har hun utvidet dette til egenkomponert folkemusikk, og skapt et eget uttrykk forankret i musikken fra, og tilhørigheten til, Nordland.

Med platen «Et steg ut», som dannet grunnlaget for konserten på Riksscenen, har hun dessuten tatt et steg i retning kunstmusikken ved å arrangere sine solostykker for seg selv og strykekvartett. Det er selvsagt lange tradisjoner for å bringe folkemusikk inn i strykekvartetten, med Grieg og Bartok som bare to av mange eksempler. I nyere tid har Lasse Thoresen vært en av flere som har brakt folkemusikalske elementer inn i kunstmusikk for ulike ensembler.

Lundengs prosjekt er likevel annerledes. Hun har ikke satt sammen den egenkomponerte folkemusikken sin med en etablert stil eller et samtidsuttrykk. Selv om de nok inneholder mer enn tilstrekkelig (nasjonal-) romantikk, er kvartettarrangementene snarere en klanglig utvidelse av Lundengs særegne folkemusikalske uttrykk. Det er verken folkemusikkinspirert klassisk- eller samtidsmusikk, klassisk- eller samtidsinspirert folkemusikk eller cross-over. Det er mest av alt Lundengs egen stil.

Med fare for å trå inn i det farlige området for personlig smak, er det nok mulig å hevde at du skal være ganske glad i Lundengs stil, tone og uttrykk for å finne så mye spennende i kvartettutvidelsene. Inntrykket er i alle fall at både Lundeng og den fenomenale Engegårdkvartetten tross alt er best hver for seg, og at sammenblandingen verken tilfører så mye estetisk nytt eller beriker Lundengs allerede sterke og personlige folkemusikkstemme så mye. Selv om Lundeng er glad i vante tonale grunnlag fra tradisjonsmusikken, er hun ikke redd for å dra frem dissonanser. Det preget også onsdagens konsert. På sitt beste fremstod dissonansene som overraskende, på sitt verste som påklistrede, men at de bidrar til å skape Lundengs personlige stil er i alle fall helt sikkert.

Anders Røine presenterer nykomponert musikk som skuer mer bakover og innover enn fremover og utover, mener vår anmelder.
Anders Røine presenterer nykomponert musikk som skuer mer bakover og innover enn fremover og utover, mener vår anmelder. Foto: Knut Utler.

En ny regionalromantikk?
Med sitt sterkt folketoneinspirerte tonespråk, klanglig krydret med et klassisk ensemble, har Lundeng skapt sin egen variant av det samme som Gjermund Larsen og Trondheimsolistene gjorde med «Trønderbarokk» i fjor og som Hemsing-søstrene har gjort mange ganger med folkemusikken fra Valdres, mer og mindre sammenkoblet med kunstmusikk fra ulike epoker og stiler og med klassiske ensembler, spillestiler og idealer. Det dreier seg i alle tilfeller om å bringe regional folkemusikk både ut av regionen og ut av sjangerens trygge grenser. Selv om resultatene er ulike, er tilnærmingen til materialet og holdningen til tradisjonen sammenlignbar.

Nok en gang er Hurtigruten minutt for minutt en referanse. De sterke følelsene som oppstod da folk gikk mann av huse for å stå ved kysten eller fjordarmen eller kaien for å ta i mot båten til Geiranger, Molde eller Berlevåg var uttrykk for en stolthet over å bringe regionale eller lokale særegenheter ut fra hjemstedet og ut av de vante rammene. At det viste seg å slå an strenger hos befolkningen i hele landet var nærmest for en bonus å regne. Trønderbarokken, nordlandsbildene og Valdres-slåttene, alle i nye klanglige innpakninger med utstrakte armer til nye miljøer og nytt publikum er kanskje uttrykk for akkurat det samme.

Det store spørsmålet blir i så fall hva en slik regionalromantikk i folkemusikken eller i musikklivet ellers har å gjøre med tiden vi lever i. Det kan være fint med nostalgi, men den er ofte blottet for samtidens kritikk og framtidstanker. Lundengs musikk var også annonsert som «samtidsmusikk», men det er ikke lett å få øye på hvor eller hvordan samtiden egentlig uttrykkes i musikken hennes. I motsetning til prosjektet hun hadde med Rolf Wallin i 2011, «Imella» på platen «Wire and String», er «Et steg ut», og mye av det andre Lundeng har gjort, snarere tilbakeskuende og innadvendt. Nostalgien for tradisjonen, kjærligheten til den lokale tilhørigheten og den sterke troen på egen skaperkraft mer eller mindre uavhengig av andre samtidsaktører, gjør at musikken fremstår mer som en slags ny nasjonalromantikk eller regionalromantikk, alt ettersom hvordan man vurderer Lundengs posisjon, referanser og innflytelse, og det samme kan sies om Røines filmmusikk. Begge presenterer nykomponert musikk, men den skuer mer bakover og innover enn fremover og utover, både i uttrykk og i tilnærming.

Hvorvidt de femti personene som hadde valgt å ta turen til Riksscenen denne onsdagen var veldig opptatt av om Lundengs og Røines musikk, eller den merkverdige stumfilmopplevelsen for den saks skyld, var aktuell samtidskunst eller nostalgisk regionalromantikk, vites ikke. Det var likevel tydelig at de satte pris på både musikk og film, og de fleste var nok enige i at Lundeng hadde «laga no skit hælvetes bra musikk», slik det ble annonsert fra Riksscenens hovedscene på bred nordlandsk før konsertstart. Det er ikke tvil om at den regionale forankringen er sterk i denne musikken. Og er det ett sted i verden det fremdeles kan være plass til nostalgisk nasjonalfølelse og oppblomstring av regionalromantikk i tradisjons-musikken og kunstmusikken, så er det i Norge, der nasjonalromantikken aldri dør.

Konsert:

Riksscenen, onsdag 4. mars 2015

Susanne Lundeng og Engegårdkvartetten

Anders Erik Røine, Marit Karlberg, Sondre Meisfjord, Hans Hulbækmo

Film: «Kristine Valdresdatter»

 

 

 

Publisert:

Del: