Oslos nyeste musikkfestival parrer elektronisk og klassisk musikk. Litt egenart går tapt på den brua de vil bygge, men bare bittelitt, mener Ballades skribent.

190830_Syltefoto_OsloClassics_Fri crop, © Alexander Sylte

Med symfonienes stjerne Catharina Chen og en av detroittechnoens fedre Carl Craig ville Oslo Classics revolusjonere hvordan vi går på konsert.

Ny festival
Siste fredag i august blafret skjorteinstallasjonen i lufta over utendørsscenen på Salt der tidlig, spredt publikum hørte Sex Judas. Kvartetten med Tore Gjedrems utvidede discopønk starta det som skulle utvikle seg til en hyggelig ettermiddag med original programmering. Men hva skal egentlig barnet hete? Og hvorfor skal elektronisk musikk nytes i symfoniens instrumentering – og klassiske perler klemt inn mellom klubbmusikk?

På forhånd sa arrangør Bendik Finnerud at han nærmest blir forbanna over hvor kjedelig klassisk musikk til vanlig presenteres. Det er ikke vanskelig å skjønne at han, med flere, kan føle seg fremmed blant gråhårede abonnementsgjester på den jevne klassiske framføring. I Oslo Classics vil han krysse de mest intense følelsene som kan oppstå av å oppleve elektronisk og kunstmusikk. Bygge bro fra én form mange forbinder med fortida, og én sjanger man forbinder med det futuristiske. Så hvor vellykket er Oslo Classics’ parring mellom de store strykeres musikk og repetitiv maskinmusikk?

De har et par hindre å forsere, de har det. Og da snakker jeg om mer essensielle sider enn at det skal litt til for å trekke folk fra jobb kl 17:30 for å se åpninga av et splitter nytt utendørsarrangement.

Men la oss starte med musikkformene. «Sjangrene». Grei ut bruken av begrepet rytmisk musikk, du. Ballades observatør denne første festivaldagener blant dem som har hørt tusen timer kjellertechno mer enn levende framføringer av Stravinskij (bare for å ta noen helt snevert og nesten tilfeldige eksempler). Men som elsker begge deler! Og som ikke egentlig kan forstå dem som ikke bruker forskjellige kunst- og musikkformer i forskjellige deler av livet, både om hverandre og veldig adskilt. Skillet mellom kunst- og klubbmusikk er vel først og fremst generasjoners vaner som ble til hierarki, snarere enn innholdet i verkene, klangfarger, rytmiske strukturer, varmen og nærhet/avstand i instrumentenes lyd … for å nevne bare noen av kjennetegnene man kan elske et stykke musikk for.

Så i utgangspunktet er jeg midt i målgruppa til denne festivalen. Og var veldig spent på hvordan det skulle foregå, og hvordan det skulle treffe meg. Det at jeg står på kaia i Oslo og funderer på hvor én bås slutter og en annen starter, kan vel også forresten kalles måloppnåelse.

Jeg har sett forsøket før. En gang ble jeg så provosert over et lag av fransk elektronisk klistret oppå et symfoniorkester at jeg gikk fra salen før halvveis spilt (ikke til forveksling med noe av det som ble framført på Oslo Classics, for ordens skyld). Som for å tydeliggjøre arrangementets mulige opprinnelse som fiks idé unnfanget på et programmeringskontor, flyttet de DJen opp i en balkong og illuderte EDM-konsertenes lyskastere og armbevegelser over massene. Et bilde jeg allltid kan bære med meg på hvordan de to uttrykkene lett blir to separate lag som bare ligger der, ganske umotiverende for denne tilhøreren.

Men jeg stiller altså med åpne ører denne siste helga i august.

Lytting med løs snipp
Første orkester-del på programmet på helgas Oslo Classics spilles av 45 KORK-musikere og stjernefiolonist Catharina Chen. Her får vi  hits fra den klassiske verden. Velkjente, velbrukte, og flere med assosiasjoner til store filmscener. De er i angrep, med sterkt driv, både i komposisjonene som er valgt, og i framføringene denne kvelden. Publikum står eller sitter, mange småprater litt igjennom to av Vivaldis årstider (som er de to Chen spiller på) og det er helt greit, og litt befriende, at en halvliter i hånda og løs snipp er gjengs. Her trenger du ikke tenke på om du klapper på feil sted, liksom.

Dessverre er allerede første, og særlig andre stykke (henholdsvis Vivaldis «Sommer» og Stravinskijs «Vårofferet») skjemmet av så flat lyd der det kommer gjennom anlegget, at de lysere delene får en merkelig metallisk, utenomjordisk klang. Det hjelper litt å flytte seg rundt foran scenen, mens jeg ser takseil over baren blafrer sterkt i vinden. Det er kanskje ikke bare bare å bringe rett lyd ut over været på kaia – dessverre skingrer fiolinene fortsatt lett fremmed.

Organiske instrumenters build-up
Kveldens annonserte headliner er KORK sammen med Carl Craig (US). Vi får Craigs album «Versus» orkestrifisert, og med lett duvende publikum intensiveres det utover i settet. Hyggen og drivet er nok til å holde meg i ånde. Bokslydene fra Craig skaper rom og fin kontrast til orkesteret. Treblåsere og – særlig – stakkato pianospill av Kelvin Sholar bygger opp forventningene.

Carl Craig på scenen, Oslo Classics. Foto: Alexander Sylte, © Alexander Sylte / Syltefoto

Men så har du dette, da: Hvor skal forventningene tas? Alle låtene («stykkene», som man kanskje kan kalle dem i denne verdenen) får veldig trygge landinger. Det settes rolig punktum. Jeg savner at det strekkes mer: Når repetisjonene tar deg med over i neste stadie, til en transe eller uimotståelig dansetrang. Deri ligger selve kjernen i klubbgulvets tiltrekning. Hvor skal orkesteret gå med dét? Jeg står riktignok i en vakker følelse, frembragt av sirkulært spill på flygelet. Som når høydepunktet kommer i «Domina»: opprinnelig en remix Craig gjorde for noen andre – og dermed også en flott påminnelse om at musikk i system aldri stopper, men alltid kan gå over i nye former og treffe på nytt og på nytt. Dog uteblir eksessen i kveld, og det er visst slik det er tenkt.

Dannet og fint
Kanskje skulle arrangementet (denne versjonen i Kate Simkos hender) trykket enda litt hardere til, og understreket technostykkenes særegne kanter enda mer?

Når Craig og KORK er ferdige, går trommis-ble-til-house-DJ BHK på og spiller høyreist house. Mange har trukket inn eller videre nå når det er blitt mørkt.

I bunn og grunn er initiativet om å etterlate inntrykk av at i det store og det hele er all musikk egentlig rytmisk, og gi en finger til vanntette sjangerskott, ganske vellykka. Festivalen som ramme med mål om en direkte og avslappa liveopplevelse funker. Dog mister begge uttrykksformene litt når de møtes på broa som Oslo Classics sier de vil bygge. Dermed ikke sagt at det ikke er verdt det, for jeg satser gjerne en festivalaften til på at både musikkmøtet og publikums lyttevaner kan utdannes videre.

PS Forresten, jeg sto og lurte litt på hva dette barnet skal hete. Egentlig er de noen hundretalls som møtte opp kanskje enige om at sjangernavnet ikke viktig. Men er det ikke egentlig jazz det vi hørte i kveld?

Oslo Classics trakk både KORK-tilhengere og osloklubbere. Alle foto: Alexander Sylte / syltefoto.com

Denne kommentaren er basert på Oslo Classics  åpningsdag fredag 30. august, der spilte Sex Judas og BHK i tillegg til KORK med solister/artister. Festivalens program gikk over to dager, med solist Eli Kristin Hansveen og Sølvguttene blant navnene den siste festivaldagen.

Publisert:

Del: