Festspillene i Bergen 2010 vert avslutta i dag, og festspeldirektør Per Boye Hansen kan visa til den største oppslutninga om festivalen i hans periode som direktør. – Vi har ikke renonsert på kvalitet, understrekar han.

© Helge Skodvin

Medan kulturredaktør i Bergens Tidende, Jan Landro, uttrykkjer bekymring over bergensarane si oppslutning kring festspela, er festspeldirektør Per Boye Hansen nøgd med oppmøtet ved årets gjennomføring.

— Årets tall er gode, vi kan vise til en markant fremgang i oppslutningen. Jeg mener at vi har fått et dedikert og aktivt interessert publikum på mange arenaer. Jeg er særlig fornøyd med oppslutningen rundt kirkekonsertene, hvor flere har kommet igjen mange ganger. Og på alle arenaer har det vært stort oppmøte på innføringsforedragene. Det viser at man er interesserte i å gå dypere inn i det som skal presenteres, seier Boye Hansen.

Fleire har karakterisert årets program som meir folkeleg enn før. Har dette vore intensjonen din – og er satsinga eit svar på debatten i BT i fjor sommar, der festspela nettopp vart kritiserte for å fjerna seg frå folk i Bergen?

— Jeg synes det er vanskelig å vite hva folk mener med ordet folkelig. Om man mener at det folkelige handler om å fire på kvaliteten, er det ikke intensjonen. Men vi har forsøkt å kommunisere et program til nye publikumsgrupper. Åpningskonserten, ”Koyaanisqatsi” av Philip Glass, henvendte seg for eksempel til et ungt publikum, og det mener vi lyktes. Også Cirkus Cirkör kommuniserte til en større publikumsgruppe – til familien. Men vi har altså ikke renonsert på kvaliteten.

— Ellers kan det virke som om programmet er et svar på debatten i BT. Men temaet ”Skrekkblandet fryd” har vi arbeidet med i to år, og mye av programmet var på plass alt før sommeren i fjor. Det viktigste er kanskje ikke tiden programmet er lagt, men at man finner fram til innfallsvinkler som fungerer. Og jeg er fornøyd med at årets tematikk har mangfoldige innfallsvinkler; både mørke og lysere sider.

På sine premiss
Du seier at du meiner det er vanskeleg å definera ordet folkeleg. Likevel kjem ein ikkje utanom problemstillinga som ligg under – og som vel handlar om å nå ut breitt. Om ein no definerer folkeleg til det som når mange – er festspela då meir folkelege i år?

— Alle som jobber med kulturformidling ønsker å nå bredt. Det er viktig at kunst engasjerer i alle samfunnslag, at flest mulig tar del. Og det er klart at dette er en av mange oppgaver for festspillene. Men dersom jeg hadde sett det som den primære oppgaven å trekke flest mulig mennesker til festspillene, ville programmet sett helt annerledes ut. Vi ønsker å skape et program som har sin integritet, et kunstnerisk oppdrag, et program som holder høy kvalitet, som er relevant og som setter spor etter seg. I tillegg må vi arbeide for at dette programmet blir mest mulig synlig utad.

— Når det gjelder bergenseres tilhørighet til festivalen tror jeg Landro tar feil. Dette er de desidert best besøkte festspill i min sjefsperiode. Blant annet – gjennom 16 arrangement i Grieghallen har det vært et snitt på over 1000 personer per arrangement. Det synes jeg er bra.

Du seier at det er ein viktig premiss at festspela set spor etter seg. Korleis set festivalen slike spor?

— Vi ønsker at produksjonene våre kan skape en samtale ut over selve forestillingen – og at vi har et miljø hvor vi ikke bare høster det som andre har sådd. Vi ønsker å være bidragsytere. Dette handler også om å ta del i en aktiv kulturpolitikk. For meg er det for eksempel uhyre viktig at Det Norske Solistkor kommer til festivalen hvert år – et slikt bidrag skaper også en merverdi.

Men årets eigenproduksjonar har fått vekslande attendemeldingar – Landro peikar på at dei gjennomgåande har vore nokså labre i høve til hans forventningar. Meiner du at Festspillene 2010 med eigenproduksjonane sine har lukkast med ambisjonen om å setja spor etter seg?

— Mottakelsen har vært splittet. Det har vært både positive og negative tilbakemeldinger og slik har det vært hvert år. Det å vurdere forestillingene fra et kritikerperspektiv overlater jeg til andre. Men jeg mener at produksjonene har fungert i forhold til intensjonen å være en bidragsyter.

— ”Anne Pedersdotter”, for eksempel, holdt et enormt høyt nivå på det sanglige. Oppsetningen hadde sine utfordringer, men jeg mener at det er et viktig stykke å fremføre og at det var vellykket på sine premisser. Bieito sitt ”Se dette mennesket” kommer til å leve videre, også utenom arrangementene vi selv arrangerte rundt forestillingen. Blant annet har utenriksminister Jonas Gahr Støre skrevet en kronikk i BT hvor han skisserer at han tror forestillingen stadig bringer spørsmål til mange av dem som så den. Og når vi henter Philip Glass Ensemble til festspillene og setter det sammen med Bergen Filharmoniske Orkester, er vi også bidragsytere.

Landro peikar òg på eit svakt teaterprogram: Er du sjølv nøgd med teaterprogrammet av i år?

— I omfang har teaterprogrammet vært mindre dette året enn før. En av de største utfordringene festspillene har er at forventningene er store på mange områder. Vi har ikke ressurser til å innfri alle hvert år. Det man ellers kan si er at det har vært mye dans.

Festivalen til for satsingar
Programmeringa av den symfoniske musikken har vorte særleg kritisert i år. Særleg i BT har ein hevda at det er feil å setja opp Schumann sine samla symfoniar over to dagar.

— Her forstår jeg ikke helt kritikken. Det er begrenset med konsertlokaler i Bergen. Grieghallen er et fantastisk lokale for symfonisk musikk, og den rommer mange mennesker. Samtidig kan det ikke være et krav at alle konsertene her er utsolgt. Den første Schumann-konserten trakk 667 mennesker. Dette er ikke nødvendigvis et lite tall. Det er dobbelt så mange som hva vi får plass til i Håkonshallen, og der hadde vi ikke fått plass til orkesteret. Vi kunne helt enkelt ikke ha plassert denne konserten noe annet sted. Samtidig mener jeg at det er viktig å fremføre denne musikken.

Landro uttrykkjer at han ikkje ser det store kunstnarlege poenget ved profileringa av enkeltkomponistar – og at du burde tenkja annleis når det går såpass dårleg. Kvifor meiner du denne programmeringa er viktig?

— Jeg mener at festivaler er til for nettopp denne typen satsninger; muligheten til å løfte frem en enkelt komponist enten det er Sibelius, Carl Nielsen, Schumann eller andre. Mangfoldet i orkesterprogrammet blir vist gjennom hele året. Etter min mening, skal ikke en festival ligne på det vi gjør resten av året. Det er sjelden at slike satsninger blir gjort, og nettopp derfor ser jeg dem som viktige. Når det gjelder Schumann spesielt, mener jeg at symfoniene hans er på linje med Brahms. Noen av dem er spilt ofte, men de har ikke den sentrale plassen som de fortjener. Jeg tror at denne typen restaureringsarbeid skal gjøres, at det er viktig for å komme videre. Om vi glemmer tradisjonen, mister vi kulturen som vi er en del av.

Perfekt lengde – men treng trykk mot slutten
Kunne det vore aktuelt med færre komponistsatsingar og heller invitert dei aller største utøvarane som Berlin-filharmonien?

— Da må jeg ha andre budsjetter. For fremtiden ville det være flott om vi kunne få det til, men det er en voldsom ressursbruk, som ikke i øyeblikket ville være forsvarlig.

Avslutningsvis: fleire har kommentert at festvalen kanskje er for lang. Kva syn har du på omfanget av festivalen?

— Jeg er enig i at vi ikke har holdt et ordentlig trykk på slutten av festspillene i år; selv om jeg vet at de gjenstående prosjektene blir bra, har det vært en svakhet at trykket dabbet av ved målstreken. Men her reiser vi oss til neste år, da vil vi avslutte med to ganger verdi requiem og en storsatsning på internasjonale og norske fiolinvirtuoser som vi kaller ”The spirit of Ole Bull”.

— Lengden mener jeg er perfekt. Vi har klart det før og vi klarer det fremover. Om det skal gå i noen retning skal festspillene utvides, ikke innskrenkes.

Kva er festspela si viktigaste utfordring framover?

— Utfordringen er å styrke festspillene sin lokale forankring sammen med den internasjonale posisjonen. Og parallelt det å forankre festspillene som en viktig impulsgiver som setter spor på alle disse nivåene. Det får vi til gjennom å programmere spennende – og jeg synes vi er på god vei.

Publisert:

Del: