Aslaug Olette Klausen kommenterer kuttene i DN Lørdag.

Foto: Moehre1992, Wikimedia Commons

– Det er trist at den forsvinner. Men det har ligget i kortene lenge.

Sitatet er fra professor Peter Larsen ved Institutt for informasjons- og medievitenskap ved Universitet i Bergen. Det ble gitt Ballade i 2016, da Aftenposten kuttet kritikk av klassisk musikk.

Halvåret tidligere hadde VG lagt ned større deler av sine anmeldelser. Nyheten om at DN Lørdag nå fjerner alle kulturanmeldelser fra sine spalter burde derfor ikke være sjokkerende.

Det gjør det imidlertid ikke mindre trist. Ikke minst på musikkens vegne. Men også for journalistikken, og offentligheten i bredere forstand.

Aslaug Olette Klausen Foto: Privat

Et historisk tilbakeblikk:

I 1991 fikk Dagens Næringsliv lørdagsutgave. DN Lørdag skulle være en spydspiss mot nye lesergrupper. Året etter ble Etter Børs-seksjonen etablert som en forlengelse av lørdagsstoffet ut i ukedagene.

Målet var å gjøre den tidligere nisjeavisen til et breddemedium. Få avisen som inntil da sirkulerte på kontorene hjem til kjøkkenbordet. (Og ideelt sett også heve lesernes kulturelle kapital.)

Lørdagsstoffet var feature og kulturanmeldelser. Etter Børs skulle levere hardere nyheter på det samme stoffområdet generelt og medier spesielt. De som ville følge kapitalen i kulturlivet kunne lese avisen bakfra.

Frem til 2000 var Etter Børs del av featureredaksjonen. Deretter har den vært plassert under nyheter. Og det er altså denne redaksjonen DNs ledelse peker på som arvtaker – eller opprettholdelse av – til kulturdekningen i egen avis. (Foruten den famøse pekingen på Morgenbladet.)

All ære til Etter Børs for øvrig, ikke minst for dekningen av strømmetjenester de siste årene.

DNs journalistiske credo er å følge pengene. Det som produseres av journalistikk langs denne linja, har resultert i mye utmerket stoff. Anmeldelsene har representert noe helt annet, nemlig analyse av innhold. Å følge innhold er jo ikke det samme som å følge pengene.

I alle begrunnelsene som er gitt for å kutte får lave klikktall skylden. Det som en gang ble sett på som leserdriveren, er det som nå faller igjennom.

Kanskje det forteller noe om endrede medievaner. Kanskje det forteller at mediene før ikke visste hva leserne egentlig ville ha.

(Tross alt var det kanskje ”en vennlig, men forstokket” tanke at kvinner er mer interessert i kultur, og derfor vil ha kulturstoff i en næringslivsavis, som jo var begrunnelsen til å begynne med. Kilde: min hovedfagsoppgave i Medievitenskap: Hva kommer Etter Børs? fra 2004)

Kanskje lesere som sa de ville ha anmeldelser løy. Kanskje anmeldelser ble skrevet annerledes før. Kanskje det er annerledes å lese en nedskåret veiledende kritikk på liten skjerm enn papir. Kanskje anmeldelsen har stagnert i en form fra en allerede forgangen tid. Kanskje man må tenke nytt om hva en anmeldelse kan være.

Kanskje sosiale medier gjør anmeldelser overflødige, slik Cecilie Asker i Aftenposten den gang påsto. Kanskje anmeldelser alltid har vært for spesielt interesserte. Kanskje det holder at spesielt interesserte kan få dekket sitt anmeldelsesbehov i egne nisjekanaler. Eller kanskje ikke.

Når anmeldelser forsvinner fra breddemediene svinner også kritikkens offentlige rolle hen. Uavhengig av hvilken sentral rolle den kan få i egne nisjer.

Man kan selvsagt hevde at slike kutt gjør en musikkavis som Ballade viktigere. Men det er kortsiktig tenkt. Nedslagsfeltet er for lite. Ressursene er mindre. Og bortfallet av annet anmelderi gjør ikke at Ballade får mulighet til å anmelde mer.

I sum blir det bare mindre som blir anmeldt av færre.

På lengre sikt kan det også føre til en forringelse av all kritikk. Når kritikken ikke regnes som viktig for de brede lag, blir den også mindre verdifull som ytring. Den står i fare for å bli kuriøs enetale.

Den enkelte gjenværende anmelder kan tilsynelatende få større definisjonsmakt i fraværet av motstemmer, men med større sannsynlighet vil det ende i monologens avmakt.

Uten den kritiske samtalens potensial for å gi både kunsten og publikum ny innsikt forskyves også kulturens – i dette tilfellet musikkens – rolle i den større offentligheten.

Dette betyr selvsagt ikke at det ikke vil skapes nye uttrykk, nye musikalske retninger, men sprengkraften vil i større grad bli værende i de indre kretser. Og kunstneriske ekkokamre er ikke mer fruktbare enn andre lukkede rom.

I de digitale mediers æra er denne nisjedrevne fragmenteringen kanskje uunngåelig. Offentligheten slik man kjente den den gangen DN Lørdag ble etablert finnes ikke lenger. At anmeldelsene er det som ofres på de digitale flaters alter følger imidlertid ikke naturlig av medieendringene.

Med mindre man er blind for annet enn klikktall. (Med forbehold om at det faktisk er det som leses minst, i alle forklarende henseende). Er man imidlertid rammet av slikt svaksyn har man kanskje allerede abdisert fra en rolle som plattform for en bred offentlighet.

Det er noe som heter å spare seg til fant. Dette likner et slikt tilfelle der man i stedet for å utvikle sjangeren, fjerner den. Kanskje sparer man utgifter på kort sikt, men i det lange løp blir alle litt (ånds)fattigere.

Aslaug Olette Klausen er journalist i Ballade, medieviter og frilans musikkanmelder i Musikkmagasinet Klassekampen. I tillegg har hun en musikkblogg.

Publisert:

Del: