– Det undrer meg hvor lite nytenkende debatten om kompensasjon for kopiering av musikk fortsatt er, skriver teknomusiker Per Martinsen i dette store innlegget. Han slår fast at Internett er den nye lydbæreren, og at det er her manglende kompensasjon for musikere og rettighetshavere virkelig bør vekke bekymring. Han retter særlig skytset mot Telenor, som tjener milliarder på å videreformidle både lovlig og ulovlig musikk, uten at noe som helst kommer artister og opphavsmenn til gode. Han tar også et kraftig oppgjør med det Telenor-eide selskapet dJuice, og mener at de gir artistene helt uakseptable betingelser, mens de selv skummer fløten i alle ender.

Per Martinsen

Av Per Martinsen, Love OD Communications

Det undrer meg stadig hvor lite nytenkende denne debatten om kompensasjon for kopiering av musikk fortsatt er, så jeg hiver meg med på kalaset:

Et lite paradigmeskifte er på sin plass
I gamle dager, da lydbærere var en fysisk gjenstand som inneholdt innspilt musikk (vinylplate, kassett, spolebånd etc.), var ikke problemet det samme som i dag; nemlig å definere mediet – men i hovedsak å forhandle om hvor stor del av omsetningsverdien på disse lydbærerne som skulle tilfalle artister og opphavsmenn eller -kvinner.

Vi har nå, etter den digitale revolusjon, fått helt andre strukturer for distribusjon av musikk, eller om du vil; distribusjon av informasjon om innspilt musikk.

Når debatten når går mot å avgiftsbelegge blanke cdr-plater, synes jeg det hersker en total misoppfatning av det digitale verdensbildet i hele denne debatten.

En cdr-plate er i disse dager mer å definere som et produkt som befinner seg helt ute i periferien av den digitale distribusjonskjeden for musikk. For å være litt flokslete i mine ligninger; det ville være som å kun legge kassettavgiften på salg av høyttalere for 20 år siden.

Når Norsk Artistforbund nå tar til ljå og høygaffel i ekte bondeopprør-stil, og vil den “digitale lydbæreren” cdr-platen til livs, kan jeg bare si ære være dere for initiativet.

Imidlertid tror jeg ikke man kommer de som tjener mest på tjuvdistribusjon av musikk videre til livs av den grunn (men jeg tar gjerne imot de små kronene jeg selv kan få ut av dette, om mulig på litt mer demokratisk vis enn det gamle Kassettavgiftsfondet sto for…)

Hvis man dropper gamle idéer om fysiske lydbærere (lenge leve vinylen), og prøver å redefinere “lydbærer” til å bety mediet som tilgjengeliggjør innspilt musikk til lytteren – enten i form av engangs “kringkasting”, eller til lagring på annet medium for senere gjentatt bruk – lander vi på “Internett AS” – en slags blanding av alle verdens plateselskaper og kringkastere i database-reinkarnasjon.

Ingen eier selvsagt internett, men mange selger tilkoblingen mot nettet til priser man kan diskutere, og med forholdsvis stor inntjening.

Internett er den nye lydbæreren. Resten av teknologien er perifere hjelpeprodukter i den nye digitale musikkbransjen.

Den statseide bedriften “Kaptein Krok AS”
Med en ny definisjon på plass, er det på tide å definere hvem som er, og i de siste årene har vært, distributører av musikk i elektronisk form, og hvem som tjener (og har tjent) mest penger på dette – penger som også skulle ha kommet artister og opphavsmenn til gode i lang tid.

Myten om at man kan laste ned/lytte til musikk “gratis” via internett er i bunn og grunn en fantastisk illusjon. Dette gjelder kun for de som har absolutt gratis tilgang til nettet – enten via skole, arbeidsplass eller lignende – og da er det kun gratis fordi noen andre betaler regningen for tilkoblingen.

Siden vi har en dominerende aktør på dette området, går jeg like godt løs på dem med en gang.

Et horribelt eksempel:

Telenor Plus har i våres begynt utbyggingen av trådløst internett (WLAN). Tjenesten er kun å finne ved noen utvalgte hoteller, men målsetningen er at tjenesten skal bygges ut på andre offentlige steder som flyplasser o.l. i nær fremtid.

Tjenesten prises ved datamengden man overfører – ikke tiden man er tilkoblet. Musikk er – kun overgått av levende bilder – den mest datakrevende filtypen som finnes og blir flyttet i stor utbredelse på nettet.

Prisen for datatrafikk over 20Mb via WLAN er 0.02 kr. pr. kbyte (dvs. 20 kr. pr. Mb, 2000 kr. pr. 100Mb osv.)

Et gjennomsnitts musikkalbum (ca. 50 min.) med MP3-enkodede låter som en musikkbruker laster ned via Telenor Plus’ trådløse data-distribusjonssystem, vil derfor generere kr. 960,- til Telenor Plus, og ingenting til artisten eller opphavsmannen.

En person som litt inn i fremtiden lytter på en streamet musikk-kanal i en times tid mens han eller hun venter på flyet på Gardermoen med en laptop-PC og WLAN-kort innebygget, genererer kr. 1.152,- til Telenor Plus med dagens priser. Dette hvis lydkvaliteten er forholdsvis moderat (128kbps).

Hvis brukeren velger litt bedre kvalitet (256kbps) vil denne summen komme opp i kr. 2.304,- (!) For en time med musikk…

Dette er mye penger.

Et moderat eksempel:

En musikkbruker har Telenor Plus-abonnement og ADSL-tilkobling, noe som koster i grovt gjennomsnitt kr. 500,- pr. måned.

Hvis man antar at denne brukeren i snitt benytter 20 prosent av tiden han eller hun er tilkoblet internett til å lytte til eller laste ned musikk, vil det si at det bare i dette ene tilfellet genereres kr. 100,- pr. måned til Telenor i form av uautorisert musikkdistribusjon.

Telenor Plus hadde pr. mai 2002 utbygd ADSL til omlag 1,2 mill. husstander i Norge. Hvis alle disse ble ADSL-abonnenter, og fulgte overnevnte bruksmønster i snitt, er det snakk om at musikk vil generere 120 mill pr. måned – 1,5 mrd. pr. år inn i Telenor-kassa.

Dette stinker.

Dette moderate eksemplet blir dessuten like ille som det første eksemplet hvis Telenor Plus ikke blir stoppet i sitt ønske om å belemre alle kundene de har fått til å tegne ADSL-abonnement med en ny prisgivning, som er foreslått å være pr. nedlastede kbyte og ikke fast månedspris.

Nå er ikke undertegnede så dum at han tror Telenor Plus er så dumme at de vil prise ADSL-abonnenter med overnevnte satser hentet fra Trådløs Internett-prosjektet. Men at det vil generere mer bacon til et allerede overvektig svin, kan man helt sikkert ta for gitt.

Det er her snakk om et delvis statseid konsern som hadde et overskudd på 10.3 milliarder kroner forrige år (Telenor Plus alene hadde driftsinntekter på 16.6 milliarder i 2001), og som tjener deler av disse enorme summene på brukernes flytting av innspilt musikk gjennom sitt distribusjonssystem. Dette uten å på noen som helst måte ta ansvar for de bransjene som blir økonomisk skadelidende utifra denne virksomheten.

Ansvarsfraskrivelse
Man kan som nettleverandør alltids argumentere med at man ikke kan være ansvarlig for hva brukerne benytter tiden sin tilknyttet internett til, men hadde en butikkinnehaver brukt samme argumentasjon hvis en av hans ansatte hadde solgt tyvegods i forretningen hans, med innehaverens fulle viten, hadde vedkommende innehaver sannsynligvis blitt tiltalt etter loven om heleri.

Det er påfallende at representanter for denne samme giganten tar begreper som “piratvirksomhet” inn i sitt vokabular, og da oftest i omtalen av (som regel unge og uoppmerksomme) brukere av fildelingssystemer som f.eks. Napster. “Piratene” genererer like store summer inn til Telenor Plus på å dele disse filene over det samme nettet med de samme prisene.

Dette borger for Hyklerprisen 2002.

Telenor er en overskuddsbedrift, men dette er ikke så vanskelig å få til når man unnlater å betale sine innholdsleverandører.

Fra Telenor Plus’ nettside finner vi følgende tekst om selskapets fremtidige målsetting:

Telenor Plus’ strategiske mål er å være Nordens ledende og mest innovative distributør av kommunikasjons-, informasjons- og underholdningstjenester i privatmarkedet. Derfor vil Telenor Plus stimulere etterspørselen etter innhold og tjenester, bl.a. ved å bidra til utvikling av en nordisk innholdsportefølje. Å bidra spesielt til utvikling av tjenester og innhold som styrker etterspørselen etter båndbredde vil være sentralt.

Musikk og film er de mest datakrevende filtyper som distribueres i dag. Telenor Plus vil med andre ord basere sin vekst på å utvide trafikken på nettet deres med bl.a. distribusjon av musikk.

Hvordan de skal stimulere til dette, er det store spørsmålet. Skal dette gjøres i form av noen som helst økonomisk kompensasjon til de som utvikler dette innholdet? Husk at dette er den avdelingen i Telenor som utelukkende profitterer på nettleie og -trafikk, de utvikler ikke noe som helst innhold selv.

Ytterligere overtramp som “løsning”.
Det at det Telenor-eide selskapet dJuice i form av dJuice Musikk nå – som en slags “reddende engel” – tilbyr platebransjen å selge streamet musikk via sine nettsider, gjør kun det hele enda mer uakseptabelt. De tar for denne tjenesten kr. 3,- pr. låt som blir streamet til en musikkbruker, hvorav 60 prosent går til plateselskapet (ca. kr. 1,20 etter at moms og TONO-avgift er trukket fra).

De fleste plateartister har i sin platekontrakt en fordelingsnøkkel på 50 prosent til artist (som bl.a. skal gå til å dekke utgiftene til produksjonen hvis man har en lisensavtale) og 50 prosent til selskapet for slikt digitalt musikksalg. (Noen selskaper opererer med ned i 12% til artisten for digitalt salg).

TONO tar en avgift på 12% pr. låt (med et minimum på 0.48 øre), som går til opphavsmenn. Telenor-eide dJuice Musikk sitter derfor igjen med kr. 0,80 i snitt pr. streamet låt. Plateselskapet får ca. kr. 1,20 – og artisten mottar videre kr. 0,60 som i første rekke går til å tjene inn kostnader i forbindelse med plateproduksjonen.

Som tidligere vist tjener allerede Telenor Plus grovt på at størstedelen av de som bruker dJuice Musikk-tjenesten er deres egne nettabonnenter.

Via dJuice Musikk vil en plateartist måtte selge 500.000 streamede låter for å dekke inn et innspillingsbudsjett på kr. 300.000,-. Hvis man i tillegg skal inntjene noe i stil med en normal sykepleierlønn ved en album-utgivelse (som solo-artist vel og merke – Gud hjelpe dem som har en slik mangel på næringsvett at de spiller i band), må man håpe på ca. 335.000 streamede låter i tillegg. Når man tar med at det å spille inn og lansere en CD ofte strekker seg over flere år i tid blir regnestykket enda mer absurd.

Man skal med andre ord være passe tjukk i hue for å begi seg inn på en fulltids artistkarriere slik som tingenes tilstand er i denne bransjen for tiden. Eksemplet over er riktignok basert kun på nettsalg, man har jo forhåpentligvis fortsatt salg av CD’er som inntektskilde en stund til, men med den raske utviklingen man har i dag på dette feltet kan det ikke vare særlig lenge før digital distribusjon dominerer.

På tide å slippe lua dere har i hånda?
Hvor er så musikerorganisasjoner som Norsk Artistforbund, GramArt, NOPA, Norsk Komponistforbund, TONO og NCB i forhold til dette spørsmålet? De burde tatt sitt ansvar ovenfor artistene og opphavsmennene forlengst.

Det er også et tankekors at de store plateselskapenes representant IFPI, med direktør Sæmund Fiskvik i spissen, ikke har løftet en finger for å sette søkelyset på temaet jeg her har beskrevet. Man skulle tro at det burde være det viktigste arbeidsområdet for å redde en synkende bransje, særlig når kontakten med Telenor’s nye satsinger allerede er til stede på møterommene.

Ettersom samme mann også er styreformann for produsentsektoren i GRAMO, er det like merkelig at det der heller oppfordres til å sette inn alle kluter på å kreve vederlag for bruk av musikk i klesbutikker – disse summene er jo mikroskopiske i forhold til hva som tikker inn i nettleverandørenes kasse.

Kulturdepartementet burde også innse at det på vegne av Staten er en tabbe å påberope seg å skulle fremme norsk kultur, når den samme Norske Stat eier omlag 40% av dette konsernet. Hvis det å være med på å torpedere norsk musikkbransje på denne måten er en passende måte å stimulere til vekst, særlig i disse tider hvor det skrytes over seg hvor bra det går i utlandet for norske artister, har jeg nok misset noe vesentlig i min forståelse av “å fremme”.

Jeg inviterer gjerne filmbransjen og de som utvikler spill og annen programvare med på debatten, de er som sagt midt i målgruppa til Telenor Plus’ strategi om å “stimulere til økt trafikk via sitt nettverk”.

Man kunne i det minste satt Statistisk Sentralbyrå på saken med å kartlegge hvor stor prosent av tiden, og i hvilket omfang (i tid eller kilobytes) en gjennomsnittlig Telenor Plus-kunde bruker på å flytte musikk over nettet – i streamet eller nedlastet form.

Deretter bør man udiskutabelt kreve en avgift fra nettleverandører som gjør at en rimelig andel av denne fortjenesten går direkte til norske artister og opphavsmenn. Man kan sikkert argumentere om hvor vanskelig det vil være å kartlegge dette nøyaktig nok. Men omtrent er bedre enn ikke i det hele tatt, og dette burde vært tatt tak i for lenge siden.

Da ville det vært enkelt å gjøre et overslag på hvor mye Telenor Plus og andre nett-leverandører skylder norske artister og opphavsmenn (og alle andre underleverandører) fra sin virksomhet frem til i dag og videre inn i fremtiden.

Konkurransetilsynet burde kanskje også være med på denne diskusjonen. Det at det er 2 forskjellige selskaper (Telenor Plus og dJuice Musikk) under en og samme paraply som tygger i seg størstedelen av kaka før de som har bakt den får noen smuler, må da komme i konflikt med våre lover om markedsdominans. I USA har flere søksmål blitt vunnet med hjemmel i lov om “supply-chain dominance”, og EU’s direktiver er som regel langt strengere på dette området.

Det er først da man kommer frem til neste diskusjon om hvordan digitale musikkdistributører som f.eks. dJuice Musikk skal fordele det de tjener på å selge musikk via sine kanaler – eventuelt med platebransjen som mellomledd. Og til slutt – hva man skal betale i avgifter for å kunne lagre musikken på et egnet medium for senere bruk (cdr, mp3-spillere og harddisker).

Når alt dette er sagt, har mange artister, inkludert undertegnede, vært positiv til å “gi bort” noe av sitt materiale til publikum i form av mp3-filer, men så lenge det sitter en enorm bedrift med lapp over øyet, trefot og papegøye på skulderen og tjener enorme summer på tilgangen til gratis musikk, er denne ideen foreløpig en utopi i klasse med Finnmark som egen stat.

Med teknologisk hilsen,
Per Martinsen
Love OD Communications

Om du selv vil komme med innspill til dette temaet, kan du sende ditt bidrag på e-post til ballade@mic.no

Publisert:

Del: