Finity våger seg helt ut på stupebrettet i sine forsøk på å spille Donna Haraways tanker om mangfold. Det blir rastløst, brått og brutalt, og nesten ikke overtydelig, skriver Tellef Øgrim.

Finity, © Promo / Jazzland

Bandet Finitys debutplate er en kompromissløs mashup av figurer, temaer, lyder og groover som effektivt postulerer at alt kan og bør kombineres.

Albumet er programmert, både i den forstand at musikken er en uttalt musikalsk kommentar til den amerikanske filosofen Donna Haraways tanker, og i den forstand at elektronikk, studioteknologi og andre virkemidler tas i bruk for å utforske materialet.

Sjangerutfordring som metode er ikke noe nytt grep. Det har vel sant og si vært en viktig del av moderne musisering i snart hundre år. Finity gjør det på sin måte, og på størstedelen av debuten We are the granddaughters of the witches you didn’t burn med stort hell.

Ta for eksempel stykket «Legacy». Den har nesten alt, og det på bare tre og et halvt minutt. Rik, utstrakt, kosmisk drone, manipulerte akustiske lyder, påtrengende synther, melankoli, brutale overganger til brokker av forelesning (av nevnte filosof Haraway, eller i det minste fra hennes tekster), rastløs perkusjon og en liten, ensom linje som plutselig slenger opp et bilde av keyboardist og pianist Joe Zavinul for mitt indre øye.

Eller «Hypestar», som skaper assosiasjoner til både film (Ettore Scola) og sirkus i anmelderens hode, og som lyder som en jazzlåt der noen plutselig kommer borti stopp-knappen midt i opptaket. Vi beholder den sånn, var det kanskje en som sa. Og dermed stoppet låta på 2.31, nesten før den var i gang.

Det korte tittelkuttet «Finity» er i mine ører kanskje det fineste på platen. Det er et av de enklere strekkene på plata, selv om den også har innslag av musikk-collage og dessuten inneholder en tung trommegroove som låter som en påståelig innvandrer fra en helt annen låt.

Kombinasjonen av konseptmusikk og jazz har ikke vært veldig vanlig i Norden. Selv om mange band har nærmet seg fenomenet med naturmystikk og folklore-flørt, har musikk styrt av klare ideer, tekster og programmer ikke vært framtredende. Det har vært mer kos enn konsept.

Ute i verden har både politikk, rase, kosmos og religion vært klare forelegg for mange jazz-prosjekter opp gjennom historien.

Denne gang handler det som nevnt om filosof Donna Haraway, en amerikansk professor som ikke minst har vært opptatt av vitenskap, teknologi og kjønn.

Finity fremhever selv hennes ide om oddkin, som handler om nødvendigheten av uventede samarbeid, møter og kombinasjoner.

Albumets mange brå overganger blir som grensesnitt mellom nettopp disse merkelige og eksperimentelle møtene.

Noen ganger blir det litt mye av det gode. Med sin sammenstilling av abrupt elektro-perk, en soft, akustisk jazz-låt og fuglekvitter faller kuttet «Oddkin» i mine ører i overtydelighets-grøfta.

Det illustrerer en vanskelig side ved konseptuelle prosjekter som dette. Faren for å ende opp i noe som ikke er stort mer enn musikalsk illustrasjon av forelegget er alltid til stede.

Totalt sett makter dette prosjektet den vanskelige oppgaven å lage god musikk av et prosjekt som er basert på det som kanskje kan kalles kunstnerisk sjanger-forskning. Den som har en liten halvtime å avse til nærlytting av We are the granddaughters of the witches you didn’t burn sitter garantert ikke uberørt tilbake når siste lydsprell toner ut.

Hør Finity på Spotify her.

Publisert:

Del: