Et nytt Parergon er ute, og Ballade viderebringer her en av anmeldelsene fra magasinet. ”Hagens stykker har gjennom den påfølgende musikkritikken klart noe så sjeldent som å skape et lite ordskifte som virkelig ’handler om noe’”, skriver Jørgen Karlstrøm, og refererer til debatten på Ballade mellom Magnus Andersson, Glenn Erik Haugland og Emil Bernhardt i etterkant av Ultima. Karlstrøm gjennomgår her de tre komposisjonene Lars Petter Hagen fikk presentert under årets festival.

Lars Petter Hagen 2006 (Foto: Sveinn Fannar Johannsson)

Av Jørgen Karlstrøm

De tre konsertene denne lille tekstbiten omhandler ble holdt av henholdsvis Det Norske kammerorkester, Bodø Sinfonietta og Kringkastingsorkestret. På disse konsertene ble det også spilt andre unge norske komponisters stykker som sikkert hver for seg hadde fortjent en egen analytisk tekst (de eldre stykker også for den saks skyld), men jeg har valgt å fokusere på Lars Petter Hagens tre stykker og disses implikasjoner, uten at dette nødvendigvis er ment til forkleinelse for de andre stykkene som ble framført.

Hagens stykker har gjennom den påfølgende musikkritikken klart noe så sjeldent som å skape et lite ordskifte som virkelig ”handler om noe”. Så tilgi meg den lille innledende frekkhet som overskriften kanskje er.

Overskriften henspeiler på en kort kommentar Lars Petter Hagen skrev som kunstnerisk leder av Ny musikk på nettstedet ballade.no for en tid tilbake. Kommentaren munnet ut i en etterlysning av den “innholdsmessige” diskusjonen av musikk (“når skal vi begynne å snakke om innhold?”), og den formidlet slik sett også et håp om at det snart skulle bli slutt på de evinnelige kulturpolitiske diskusjonene på ballade.no, en refleksjon og et håp jeg langt på vei deler med Hagen, og sikkert mange med oss.

Så nå er den her, tiden for å snakke om innhold.

Tveitt- fragmenter
Blandingen av Sven-David Sandström, Dimitri Schostakovich, Luca Francesconi og Lars Petter Hagens stykker er etter min mening a recipe for disaster. Stykkene har alle, med unntak av Hagens stykke, en skråsikker ekspansivitet som i denne sammenheng nærmest utsletter alt som måtte komme i kontakt med dem. Både på godt og vondt. I den andre enden virker det på meg som om Hagens verk på alle måter passer fint inn i enhver konsert i kombinasjon med klassisk musikk og da kanskje helst musikk fra klassisismen eller den tidlige romantikken. Kanskje er det noe med Hagen sine verkers kombinasjon av naivitet og slentrende svermeri for romantiske begreper som rimer godt med tiden for et par århundrer siden.

”Tveitt- fragmenter” så ved første øyekast på programmet ut til å være et helt ordinært stykke. Etter første ørekast låt det da også ganske ordinært. Det fikk en ganske ordinær anmeldelse (om noe kan kalles mer eller mindre ordinært og normalt i denne vakuumtilstand av nærmest fraværende partiturmusikkritikk). Jeg lyttet på mitt ordinære vis. Jeg leste programnotatet ordinært, slik jeg leser, fra venstre til høyre. Jeg tenkte med mitt høyst ordinære sinn. Jeg lyttet med mine høyst ordinære ører som kunne høre relativt korte statiske biter med minimal klangvariasjon bitene i mellom. På ett vis fint og alt det der. Men hva kan egentlig rent klanglig sett gå i grøfta med et strykeensemble som spiller pianissimo? Det er vel så tilnærmet risikofritt som en kan få det. Man skal være ganske så sta som komponist for å negere den skjønnklang en gruppe med dyktige strykere nærmest automatisk genererer. Denne stahet eller vilje til stahet kan jeg ikke si at jeg finner i Lars Petter Hagens arbeid i dette verket. Men heller ikke kan jeg finne spor etter at komponisten har forsøkt å gjøre så mye ut av nettopp dette aspektet, så da er det kanskje også mindre viktig.

I sin anmeldelse av konserten kom nemlig Magnus Andersson til å skrive at han fra autorens munn hadde det at teksten i programmet var en vesentlig metakommentar til verket. Dette mente Emil Bernhardt i en påfølgende kommentar på ballade.no var helt feil: teksten var en del av verket, ikke bare en kommentar til, men en del av. Det interessante ved verket måtte derfor ligge i forholdet tekst-klang. Tematikken som det legges opp til i programteksten har i så måte etter min mening rom for en langt større undersøkelse av både Geir Tveitt spesielt og klang generelt enn Hagen har gått inn på i dette stykket. Men kanskje er det et interessant misforhold slik det står nå.

Framføringen var kanskje ikke helt optimal. Det var som om musikerne nølte litt mellom hver bit og var usikre på om de skulle ta en satspause eller om de skulle holde en generalpause, (eller noe som de ikke helt visste hva var.) Om stykket skulle ha en fragmentarisk framtreden så er du kanskje nå villedet til å tro at denne nølingen virket i denne retning, men den gang ei. Bitenes klanglige likhet skapte tvert imot en klanglig helhet og nølingen skapte en gjennomgående teknikk for konstruksjonen av stykkets form som virket i en annen helhetskonstituerende retning.

En presis kompositorisk artikulasjon er rett og slett av største betydning for å klare å formidle sidene ved verkets konstitusjon som både tekst og tittel legger opp til. Som komponist fordrer en slik balansegang mellom interessante koblinger og interessante misforhold av koblinger en virtuositet som Hagen kanskje ennå ikke besitter eller eventuelt ikke helt lykkes med i dette stykket.

Jeg mener det er en rød tråd i de tre stykker Lars Petter Hagen var representert med på de nevnte tre konserter, kanskje med noen mindre presens i “Norske Arkiver”. Denne diskrepans mellom de nærmest uferdige partiturene, og den eim av hyperartikulert nonchalanse programtekstene utstråler (selv om bare tekstene til ”Tveitt-fragmenter” og ”Norske Arkiver” er skrevet av komponisten så er ikke teksten til ”Passage – Silence and Light Triptych” unndratt fra denne observasjonen.)

Dette får, så vidt jeg kan se, helt forkjellige utslag i de tre verkene som kan arte seg på både mer og mindre vellykket vis.

Max F. ”Passage – Silence and light triptych”
Det er gledelig at Bodø Sinfonietta har klart å etablere seg på et såpass høyt nivå på kort tid. De har kanskje enda et stykke igjen til jevnt over å matche de beste ensemblene på område, men på sitt beste synes jeg de er der allerede.

I programkommentaren til ”Passage – silence and light triptych” står det at stykket er basert på Daniel Liebeskinds tegninger av det jødiske museet i Berlin og er oppdelt i tre satser. Det skal forsøksvis ta opp problematikken rundt begreper som det kollektive og det individuelle. Det at Lars Petter Hagen bruker et psevdonym belyser nettopp den individuelle identitet, men det meste av ”innhold” er diffusert gjennom relativt mange lag med mer eller mindre mystiske forbindelser enten i tekst eller kontekst. For hva skjer egentlig når komponisten bytter navn, men gjør nesten det samme som han gjør i andre stykker?

Skjer det noe i det hele tatt? Og hva betyr det egentlig at man baserer et stykke musikk på grafiske tegninger, slik her er tilfelle? Igjen ser vi en forskjell mellom språkføring og klangbehandling, som kanskje er interessant, men som jeg ikke helt skuer rekkevidden av. Stykkets avslutning hvor dirigenten plutselig snur seg og snakker ut til publikum samtidig som et par av musikerne reiser seg og går rundt i salen, står i et lignende forhold til resten av verket som ”Tveitt-fragmenter”s klang står i forhold til verkets programkommentar. Det virker som et forsøk på en ukomplisert framstilling av en problematikk/tematikk, hvor resultatet blir altfor overskuelig og nærmest pinlig. Det oppstår ikke den rikhet som en utarbeidet og følsom behandling av materialet kunne ha medført. Det blir heller noe hjelpeløst over gjennomføringen, eller noe uferdig om en vil.

Hagen gir i programboken uttrykk for at han har vært opptatt av det ”skisseaktige” eller det litt uferdige. Men hva betyr ”skisseaktig”?

Instrumentasjonstimene på Norges musikkhøgskole var en mangfoldig opplevelse. En lærer kom gjerne med mer eller mindre seriøse visdomsord, postulater og dogmer av typen: ”postulat nr. x: Et vellykket stykke med crotales på høydepunktet, det finnes ikke!” Av de mer seriøse og dypere var det spesielt et av postulatene jeg bet meg merke i, formulert omtrent slik: ”Ett instrument alene betyr ikke at det spiller alene.” Dette er jo bare selvfølgeligheter fnyser du kanskje. Men det er noe viktig ved dette siste postulat. I musikk, som i minnet (et begrep Hagen også har vært opptatt av) ofte framtrer som en amorf skikkelse i stadig endring, så handler det ofte om å gi inntrykk av, ikke at noe faktisk er. Og det er nettopp dette som er litt av problemet med ”Passage – (…)”: Jeg opplever det som at dette faktisk er skisser. Det gir ikke et ”skisseaktig” inntrykk, nei, dét er faktisk en svært delikat sak å få til, for eksempel i en klangsensualistisk tradisjon representert ved Sciarrino og hans opera ”Luci mie traditrici” hvor Gesualdos madrigal gjennom de tre intermezzi dekomponeres og til slutt i tredje intermezzo framstår som om det bare er en rest, en skisse, eller et avtrykk, men det er ikke det. Det hele er svært sensitivt komponert, men det gir et inntrykk av å være noe annet, en skisse, en rest av noe, leftovers.

Jeg mener å se et gjennomgående trekk ved Hagens tre stykker også på dette punktet, noe jeg håper at han i framtiden går dypere inn i. Kanskje kunne Hagen bearbeide mer ikke bare de relasjonelle forhold i et stykkes framtreden, men også måten disse forhold skapes på, som ikke alltid oppstår i et synkront forhold til språket slik jeg skisserer overfor. Ja, om han gjør det, da tror jeg hans musikk kan bli noe viktig for mange som er interessert i kunst. For det skal han ha: Han har en sjelden sensitivitet for tematikk som kan engasjere mange også utenfor miljøet i umiddelbar nærhet til partiturene. Slik jeg ser disse stykkene, er det at Hagen arbeider med partiturer både hans styrke og svakhet i forhold til det å kommunisere problemstillinger som ligger utenfor partiturenes rekkevidde. Dette nettopp fordi han ofte virker relativt lite gjennomarbeidet og reflekterende i sin klangbehandling.

Jeg må nok dessverre også konstatere at heller ikke dette stykket fikk sin aller beste framføring under Ultima. Ensemblet virket noe distanserte i framføringen, noe som står i
kontrast til den inderlighet, utforskende nysgjerrighet, og samtidig klanglige eleganse ”Passage – Silence and Light Triptych” har potensial til å utvise. Et unntak var ensemblets dirigent for anledningen, Jonathan Stockhammer, som jeg synes bedre enn noen av musikerne i ensemblet taklet de teatrale utfordringene mot slutten av stykket.

Norske Arkiver
”Norske Arkiver” ble framført første gang i 2005 under Donaueschinger Musiktage og fikk sin første framføring i Norge under Ultima.

Stykket er en undersøkelse av begreper som ”det norske” og dettes forhold til ”det tyske”. Jeg må innrømme at jeg nok var litt kritisk innstilt til verket før jeg hadde hørt det, sett i lys av de tanker jeg hadde gjort meg under de to forgående konsertene. Men ”Norske Arkiver” må, i det minste tidvis, kunne sies å være svært vellykket. Her fungerer nemlig kombinasjonen av tematikk og klang. Gjennom en meget finslig instrumentasjon og balansering av sekvenser oppstår nettopp den rikhet jeg etterlyste i ”Passage-(…)”. Selv om materialet i komposisjonen er relativt ukomplisert (bla. dyrelyder og opptak av mannskorsang) er det behandlet langt mer raffinert og uoverskuelig ved en gangs gjennomlytting, noe som på ingen måte utvisker differansen mellom språklighet og klang, men snarere belyser tematikken på en langt mer interessant måte enn Hagen klarer å gjennomføre i sine to tidligere omtalte verk. Hagen har også maktet noe svært få fra ironigenerasjonen makter, nemlig å overskride ironiens humor og å ende opp i ironiens alvor uten at humøret forsvinner; dyrelydene blir noe mer enn komiske innslag og klarer faktisk å si noe om ”det norske” satt inn i en annen kontekst, i dette tilfellet ”det tyske”. Jeg synes han klarer å skape uventet blottstillende observasjoner av en forbindelse mellom to kulturer som har mange ting felles, men som kanskje ikke har vært preget av likeverdighet til alle tider. Det er bortimot rørende i alt humøret.

At verket er oppdelt i fem satser bidrar ikke utelukkende til å etablere den rikhet som oppstår, det er snarere med på å isolere situasjoner i musikken slik at de ikke får lov til å jobbe opp mot hverandre. På den andre siden så gjør det at musikken nærmer seg den naive enkelthet og opplagte simplifiseringen av det norske samfunn, slik Hagen framstiller det i teksten i programmet. Det at den klanglige behandlingen av og til ligner den uferdige framtoning jeg også fant i ”Passage-” og som jeg der ikke fant særlig vellykket framstår her som langt mer i tråd med den ambivalens Hagen uttrykker at han har til både ”det norske” og ”det tyske” da det får muligheten til å spille opp mot svært delikate og i seg selv rikt utarbeidede musikalske situasjoner, ja faktisk rikere enn jeg har hørt i noe annet verk av Hagen.

Flere ganger går tankene til Heiner Goebbels ”Surrogate Cities”. Det er flere likheter mellom ”Norske Arkiver” og ”Surrogate Cities”, kanskje i den litt såre sentimentaliteten i behandlingen av materialet. Goebbels verk framstår paradoksalt nok som mindre pretensiøst om enn mer pompøst.

Forskjellen
For meg framstår de tre omtalte verk som både svært like og svært forskjellige. Lars Petter Hagens kompositoriske stemme opplever jeg gir gjenlyd i alle de tre verker som her omtales. Det er kanskje mest av alt dette som binder dem sammen, rent bortsett fra at de alle forholder seg til noe utenfor musikken og de par punkter jeg har nevnt overfor. Det er likevel med en viss reservasjon jeg deler ut honnør, for jeg opplever det nemlig også slik at det kanskje tas med litt for stor letthet på hvorvidt de forskjellige betydningslagene som settes i sving snakker med hverandre, hva de sier til hverandre og om de faktisk gir hverandre den dybde og mening som jeg tror et slikt type virke kan romme. Jeg mener ikke å si at stykkene slik de er nå er blottet for mening og dybde, nei tvert imot. For at han er opptatt av ”mening”, hva man nå enn måtte legge i det, det synes jeg må være hevet over tvil. Jeg håper at det jeg ser antydninger til i ”Norske Arkiver” er noe Hagen ønsker å videreutvikle; det å overskride ironien og på en måte si noe enkelt og konkret, samtidig som man gir rom for den kompleksitet som den valgte tematikken kan bære både musikalsk og semantisk. Det tror jeg kan utgjøre forskjellen mellom det gåtefullt interessante og det uinteressant hemmelighetsfulle.

Artiklene som Karlstrøm refererer til, finner du “relaterte artikler”.

Publisert:

Del: