av:

Publisert:

Del:

INNLEGG: Komponist Trond Reinholdtsen har skrevet om “protest” i anledning Borealisfestivalen.

Trond Reinholdtsen
Trond Reinholdtsen

Denne teksten er også publisert (i en litt annen versjon) i Borealis’ festivalkatalog. Borealisfestivalen starter 14. mars – hele programmet kan sees på festivalens hjemmesider, red. anm.

Nå blir det snart revolusjon.

Hva skal vi gjøre med det? Etter kapitalismens1 første krise, i 1910, ble det kaos. Det ble et helvete som varte i minst 60 år. Dette fulgte etter den såkalte belle epoque – kapitalismens første gullalder. Ja, det gikk så det grein. “The Age of Capital and Empire”.

Jeg har hørt på internettet at nå står vi ved en tilsvarende terskel: Etter tjue år (fra Berlinmurens fall til finanskrisen i 2009) med tut og kjør og Historiens slutt2 er det på ny alvor. Kaos kommer.

Forrige gang ble dette resultatet: Revolusjonen i Russland. Dessuten atonalitet, nazismen, holocaust, avkolonialisering, kulturrevolusjonen, ungdommene, p-pillen, spektakkelsamfunnet og Vietnam-krigen. Hva skjer denne gang? Det er ikke lett å si (dette har jeg fra samme kilde på internett). Det eneste vi med sikkerhet kan si er at det blir, i en eller annen form, kaos.

Flatskjermprotest
Følgelig: Viktigere enn å protestere er det nå å bygge opp noe nytt. Protest har vi nok av allerede.

Kapitalistene protesterer mot seg selv. Obama kritiserer “de grådige” på Wall Street og BP3, men er selvsagt selv den viktigste bidragsyter til å holde selve systemet i gang (hvor grådighet og rå effektivisering med store miljøskader som følge er symptomer og ikke unntak). Når folk gikk ut i gatene i England og knuste ruter og slåss med politiet, var det eneste som liknet på et politisk program: “Vi vil også ha tre flatskjermer”.

Til en oppfordring om å si noe om Borealis’ tema “protest” er det bare en ting å si: “Nei til protest. Ja til kommunisme!”

Følg musikkdebatten: Ballade på Facebook

Min eventyrlige suksess
Jeg skal ikke hevde at jeg er bedre enn noen andre: Min eventyrlige nasjonale og internasjonale suksess som komponist er i høy grad tuftet på en leken dekonstruksjon av samtidsmusikkens velkjente (makt)institusjoner som konsertsituasjonen, plateutgivelsen, musikeren, festivalen, den klassiske musikkens aura. Gjennom forskjellige verk har jeg kommet med velrettede milde spark, slik at tilhørerne har blitt gitt mulighet til å nikke anerkjennende og få bekreftelse på at “vi er kritiske mennesker”.

Det funker som bare det.

Akkurat som kildesortering. Kildesortering er et genialt grep fra kapitalistmakta hvor vi alle blir invitert med på å redde planeten ved å legge plasten til venstre og potetskrellet til høyre. Slik føler vi at “noe blir gjort” (vi gjør det til og med med våre egne hender!), mens vi distraheres vekk fra de vesentlige økologiske utfordringene vi står ovenfor, de som innebærer radikale omstruktureringer og brutale forsakelser. Alle er imot kapitalismen og alle er imot samtidsmusikken.

Vi står alle litt til venstre for Stoltenberg og synes alle at samtidsmusikken har både litt magetrøbbel og litt imagetrøbbel4. Vi sorterer vårt søppel og lager samtidsmusikk med ironisk snert. Men dette er altså ikke lenger nok.

Borealis’ Kommunistiske Front
Derfor bringer jeg herved til torgs to konkrete utspill. Det første prosjektet er allerede påbegynt: Jeg har grunnlagt Den Norske Opra (opra er selvsagt en henspeiling, men også negasjon av sjangeren “opera”), et oprahus i anti-institusjonskritisk ånd, lokalisert i min egen stue. Det vil si: Jeg bygger institusjoner i stedet for å protestere mot dem eller å legge dem ned (slik at markedsliberalistene får enda friere bane).

Opraene handler ikke om følelser, budeier eller lokalpolitikk, men knytter direkte an til The Grand Narratives. It is not the End of History. The History is continuing with The Norwegian Opra!

Videre: Herved grunnlegges Borealis’ Kommunistiske Front. Et parti.

Vi er jo alle travle mennesker så det er nok urealistisk å ha masse møter og sånn, men medlem bør man være allikevel. Vel, kanskje det ikke er helt et parti heller. Det det handler om er å knytte sitt potensial for subjektivering opp til en Idé, nærmere bestemt den konkrete versjon av Den Gode Idé, altså Kommunisme.

Les også: Skjellsettende La Bohème

Ikke vær kreativ!
Kapitalistene forteller oss hele tiden at man ikke skal leve sitt liv for en idé, men bare kuke på, ta de muligheter man får, være laid back og cool og ikke ta seg selv alvorlig, man skal være individuell og dynamisk og foranderlig og praktisk og kynisk og kreativ og protestere litt hist og her. Slik opprettholdes den demokratisk-liberalistiske handlingslammelse.

Borealis’ Kommunistiske Front sier: Ikke vær kreativ!

Kom, bli med meg i stedet! Ikke vær redd! Det er kommunisme eller barbariet! Kommunisme eller undergangen! Vi må gjøre et definitivt kutt med kapitalismen. Og dette kutt har bare et navn: Kommunisme.

Se NRKs reportaje om Reinholdtsen og “Den norske Opra”

Fri flyt av Facebook- og P2-trivilialitet
Hvis denne artikkelen er for krevende å forstå vil jeg invitere deg på fremførelsen av “Faust, or the Decline of Western Music” for kamikazepianist Mark Knoop, Power Point og spesialeffekter under Borealis 2012, som er en musikalsk utlegning av denne problematikken.

Verket har som utgangspunkt Oswald Spenglers teori om sivilisasjoners naturgitte syklus av vekst, storhetstid og fall. Hver sivilisasjon har en særegen karakteristikk og han kaller den europeisk-vestlige sivilisasjonen, som vi kan tidsbestemme fra omtrent 1300 til 1914 (første verdenskrig), en “faustisk” sivilisasjon, etter den berømte hovedpersonen hos blant annet Goethe.

Kjennetegnene er dynamikk, utvikling, ekspansjon, eksperimentering, vekst.

Musikk er den ultimate faustiske kunstart, hevder Spengler. Den står aldri stille slik som den stivnede skulpturkunsten, den plumpe arkitekturen eller den mutte poesien. Den er i bevegelse.

Men hvor ender den evige ekspansjon? I hvitt støy.

Hvor endte den vestlige sivilisasjon? I fri flyt. Fri flyt av penger i form av markedsliberalisme, fri flyt av moral i form av seksuell hedonisme, fri flyt av intimitet og trivialitet i form av Facebook og P2, fritt fall i filosofien i form av post-strukturalistisk mumbojumbo og anonymisert høyreekstremistisk blogging (nytt ordspill: meningsorganer uten kropper) og den totaliserte relativisme i samtidsmusikken med John Cages omfavnelse av den frie flyt.

Alt har blitt til Ingentings Eufori.

Les også: Nye portoregler rammer grasrotkultur

X-elementet
“Faust, or the Decline of Western Music” starter som en radikal fenomenologisk øvelse: Når står vi ovenfor “noe” i motsetning til “ingenting”? Er alle elementer og fragmenter i den frie flyt “ingenting” eller er det også noe som er “noe”? Kan “noe” oppstå av “ingenting” hvis man isolerer det og insisterer lenge nok på det?

I vår nylesning av sonatesatsformen5 (verkets tredje og lengste del) blir hovedtemaet i stykket definert som “uendeligheten” eller “maksimal entropi”. Den faustisk-musikalske arketypiske formdel er selvsagt gjennomføringsdelen, i vårt stykke i form av en uendelig uttømmende multidimensjonal utviklingsdel, en kausalitetens, strukturalismens og evolusjonsestetikkens apoteose som ender i, ja nettopp, fri flyt, relativismens krise og generell materialtretthet. Som en logisk konsekvens må den abstrakte kunstmusikken nå tillegges et element X for fortsatt å framstå som “aktuell” eller “ny” (visualisering/teatralisering/semiologisering).

– Bare teori kan redde oss
Faust selger sin sjel til Mephisto: Samtidsmusikken som Vare. Samtidsmusikken som Underholdning. Inn på banen, noe overraskende, kommer kunstteoretiker Michael Fried som proklamerer: “The success of the arts has come increasingly to depend on the ability to defeat theatre.” Er denne konservative mannen vår frelser? Neppe. Det kommer en eksplosjon6! Ny begynnelse. Bare teori kan redde oss nå.

Siste del: “Truth Process”: En systematisk test av ulike metaformer, en Forandringens Typologi, utkast til nye potensielle tankebevegelser. Hvis sonatesatsen (Conflict ­– Intensification – Resolve7) er uttrykk for det absolutte monarkiet med dens garanti for sluttkadens og gjenoppretting av orden ved dobbelstreken, hva er da revolusjonens formmodell?

Samtidsmusikkens oppgave nå er å forme det nye mennesket.

Det er samtidsmusikken som må skape det nye kommunistiske subjekt.

———————————————————————————

[1] Jeg har lest på internettet at i mange år nå har man ikke sagt eller skrevet ordet “kapitalisme”. Det har vært en så selvsagt premiss for vårt samfunn at man ikke har behøvd å omtale det. Det ville være som å snakke om “universet” hele tiden. Som om det fantes noe annet enn “universet”. Nå har man begynt å bruke ordet “kapitalisme” igjen og dette er et uttrykk for at noe er i gjære. Konsekvensen for kapitalismens fiender må være å si og skrive “kapitalisme” så ofte man kan. Kapitalisme. Kapitalisme. Kapitalisme.

[2] Francis Fukuyamas proklamering av “End of History” etter kommunismens fall bør være velkjent, du lille sprett.

[3] Du har vel ikke allerede glemt oljeselskapet som var ansvarlig for å søle masse olje i Mexicobukten?

[4] Jeg forstår at dette virtuose ordspillet byr på problemer for min engelske oversetter, men betydningen er så viktig at det må bli stående.

[5] Begrepet “form” henviser i denne lille artikkelen til et stykkes makrostruktur. Altså form som i “musikalsk formlære”. Vanlige former i gamle dager var sonatesats, variasjonsform, menuett, ABA-form og mye annet. De fleste former har selvsagt ikke noe navn eller er kombinasjoner av mange konvensjonelle former. Artikkelforfatteren vil gjerne legge til at en form er alltid uttrykk for en viss (historisk) verdensanskuelse og presenterer en konseptuel teori om forandring, og at “form” derfor alltid er høypolitisk.

[6] Hvis vi får avklart et par ting med Bergen brannvesen.

[7] Definert av Charles Rosen i “Sonata Forms”.