Nordiske musikkdager 2004 gikk nylig av stabelen i København. – På en måte var festivalen nå tilbake til det gamle, forteller MICs Hilde Holbæk-Hanssen, som fulgte en del av festivalen, til Ballade. – Samtidig ble jeg imponert over danskenes evne til å mobilisere et større publikum. Flere av orkesterkonsertene var utsolgt, og det er jo ikke vi akkurat vant til. Holbæk-Hanssen mener også at idéen om en mønstring av nordisk musikk fortjener å overleve når festivalen nå skal bli kortere, men til gjengjeld arrangeres hvert år.

Den kongelige diamant, København

Av Hild Borchgrevink

Nordiske musikkdager sprang ut av nordiske sangerstevner og er blitt arrangert siden 1800-tallet. I begynnelsen fant festivalen alltid sted i København. Etter hvert fikk komponistforeningene i de nordiske landene ansvar for festivalen, som biennale, på rundgang.

— Norge har ofte vært opptatt av å trekke festivalen i en ny retning, forteller Holbæk-Hanssen. – I 1982 hentet man for eksempel Frankrike inn som gjesteland. I 1992 ble Nordiske Musikkdager innlemmet i Ultima. Da var det noen nordiske komponister som ble sure og syntes de måtte dele oppmerksomheten med for mange andre, ler hun. – I 2002 flyttet jo Norsk Komponistforening hele festivalen til Berlin under navnet Magma. Fra Magma var NMD i København nå på mange måter tilbake til det gamle, komponister har sendt inn verk til nasjonale juryer, og en internordisk jury har satt dem sammen til konserter og forsøkt å få til en tematiserende overskrift.

Holbæk-Hanssen er imidlertid ikke sikker på om Nordiske Musikkdager nødvendigvis trenger frenetisk ansiktsløfting.

–Jeg må si at jeg har litt sans for tanken om en mønstring, jeg. Veldig mange har jo argumentert imot det, den klassiske formuleringen er at ”disse folkene kan jo bare sende lydopptak til hverandre”. Men så lenge vi opplever Norden som et felles kulturområde, er en slik festival en unik mulighet både for sånne som meg og for det internasjonale miljøet til å oppdatere seg på hva som rører seg i nordisk musikk.

— Et konsertopptak er jo ikke alt, fortsetter hun. – For den nye musikken er det viktig at det finnes muligheter til at verkene kan bli fremført flere ganger, så bedømmelsen ikke står og faller på én fremføring. For eksempel hørte jeg Oslo-Filharmonien og Mariss Jansons’ urfremføring av Lasse Thoresens ”Emergence – Luohti boade” for stort symfoniorkester i Oslo Konserthus i 1997. Rommet er et viktig element i en del av dette verket, med musikere plassert på hver side av publikum. Antakelig var det akustikken i Konserthuset som ødela, dette var før forbedringene ble gjort. Men i alle fall var det først nå i København, da verket ble spilt av Danmarks Radios symfoniorkester, at jeg skjønte hvordan dette romlige aspektet skulle fungere musikalsk. Komponisten sa også at det var først nå det lød slik han hadde tenkt.

Og orkesterkonsertene var altså fullsatte. Her har våre danske venner en annen kulturtradisjon. Hilde Holbæk-Hanssen forteller at noen av de mindre kammerkonsertene var tynnere befolket, men at hun ble advart på forhånd om å passe på å skaffe seg billett til symfoniorkestrene fra DR, Helsingborg og Malmö. I tråd med utviskningen av grenser (og sikkert også med endringer i premissene for støttemidler) som har funnet sted i Øresundregionen i kjølvannet av Øresundsbroen, ble flere av NMDs konserter arrangert i Malmö og Helsingborg.

— At man fyller en sal på Arkitektskolen i København når det nesten bare fremføres norsk musikk, er også interessant, sier Holbæk-Hanssen.

Fire elever fra skolen hadde fått tilsendt lydopptak og fått i oppdrag fra NMD å utsmykke konsertsalen til hvert av de fire verkene som ble fremført. Olav Anton Thommesens ”Corellimaskin”, Rolf Wallins ”Appearances”, finske Tapio Tuomelas ”Vuohenki Luohti” og Maja Ratkjes live performance bygget på CDen ”Voice” fikk dermed hver sin romlige kommentar. Det ble også utgitt en egen katalog til denne konserten.

Holbæk-Hanssen overvar også en konsert som feiret komponisten Else Marie Pades 80-årsdag. – Jeg kjente henne vel mest ved navn fra før, forteller hun. – Det var rørende å høre dagens unge komponister fortelle at de nærmest er vokst opp med Pades elektroniske lydbilder på radio.

Fra 2005 skal Nordiske Musikkdager ikke lenger være en biennale, men skal arrangeres hvert år. Til gjengjeld skal lengden kuttes ned til fire dager. Ideen er kanskje knyttet til ønsket om å nå utover et nordisk publikum. Selv om det kanskje ikke betyr et nytt Magma, viste nemlig NMDs tur til Tyskland at det er interesse for nordisk musikk utenfor Norden selv. Fransk radios årlige festival ”Presences” fulgte opp Magma med et omfattende nordisk fokus i 2004, med flere avleggere til senere år. I 2006 har Montreal i Canada meldt sin interesse for en nordisk musikkmønstring, og Nordisk komponistråd følger nå opp dette internasjonale arbeidet.

”Til en viss grad har Nordiske musikkdager de siste årene blitt puttet i smeltedigelen,” skriver Synne Skouen, som for tiden er leder i Nordisk komponistråd, i NMDs program fra København.

”Det er blitt stilt spørsmål ved om vi har bruk for en ren nordisk festival som henvender seg til et internordisk publikum. Systemet med en jury som velger ut verk er blitt veid mot formen hvor en kunstnerisk leder får i oppgave å sette sammen et repertoar. I en tid hvor samtidsmusikken er under press fra alle sider, har vi ikke råd til å bruke alle ressursene våre på selvoppholdelse,” skriver Skouen.

Derimot mener hun det er viktig for den nordiske musikken å bygge allianser, og at dette ikke burde være så vanskelig med det nivået nordisk musikk befinner seg på i dag.

”Ofte er det lettere for dem som sitter utenfor å høre hvordan den nordiske musikken skiller seg ut, enn for oss som lever her i regionen,” sier vår komponistforeningsleder videre. ”Vi trenger en permanent, bedre profilert og mer åpen scene enn Nordiske musikkdager tidligere har skapt, og årets danske festival viser signaler på en evne til vekke ny interesse og nye forventninger om hva en nordisk festival kan være på selvstendig grunnlag.”

Publisert:

Del: