Det finnes gode musikkvideoer, men de fleste er preget av at sjangeren ikke vet hva den skal være, hvilken rolle den skal spille, eller hvordan kostnadene skal dekkes inn.

Skjermpdump fra Karpe Diems Den islamske elefanten

Det finnes flere gode grunner til å lage en musikkvideo. Den kan gi både troverdighet og oppmerksomhet, og prosessen kan kanskje være morsom. Men glem å få igjen pengene. Og, hvis du er ute etter kunstnerisk (selv)erkjennelse, har ikke videosjangeren mye å gi. Til det er den alt for opptatt av umotiverte påfunn og fiks teknikk.

Jeg har tilbrakt noen måneder med videoer i hodet og på skjermen, ofte supplert med høy, ny popmusikk på øret.

Det begynte med tur til Sverige, akkompagnert av svensk P3. Etter en times tid dukket det opp en låt jeg så vidt hadde hørt hjemme og som jeg visste var norsk. Med sitt velproduserte internasjonale lydbilde sto den seg godt i selskap med god, svensk pop (som det er mye av). De tre partiene i komposisjonen sto godt til hverandre.

Da jeg ville høre låta igjen, endte jeg på Youtube. Dessverre forvillet jeg meg bort i sangens “offisielle video” (som det heter når Youtube skal markere at dette er artistens opprinnelige lyd- og videospor). Jeg ble sittende igjen med ordet ”hvorfor” i hodet, som jeg har gjort mange ganger før etter å ha sett norske musikkvideoer. Kan det virkelig ha noen kommersiell, enn si kunstnerisk, funksjon at en god låt utstyres med en film med halvgod dans og enda svakere artist-posering?

Kan det virkelig ha noen kommersiell, enn si kunstnerisk, funksjon at en god låt utstyres med en film med halvgod dans og enda svakere artist-posering?

Plass i vrimmelen?
Musikkvideoens store problem er at den ikke har maktet å finne noen egentlig plass som selvstendig kunstform. Den er et appendiks til den innspilte låta. Som oftest er den laget til en avsluttet innspilling. Skulle den stått på sine egne kunstneriske bein ville den trolig vært enda kortere, kanskje ca. ett minutt, eller mye lenger.

Popkunsten har utviklet seg i samspill med markedet. I skjæringspunktet (eller punktene) mellom markedet og artistens uttrykksbehov har det oppstått en særegen kunstform. Slik har kapitalismen og menneskets behov for å uttrykke seg i kunst vært like viktige forutsetninger for popsjangeren.

Noen ganger oppnår videoen noen prosent av en vellykket låts oppmerksomhet. Noen få eksemplarer av arten har blitt noe alle måtte se. Et eksempel fra vår tid er videoen til Beyonces “Formation”. Den er så intenst rik på sterke bilder og utallige hentydninger på politikk, rase og historie, at den har fått rollen som et svart, radikalt videomanifest. Videoen maktet virkelig å startet debatt om pop, rase og politikk, til tross for at den nå, i gjensyn noen måneder senere, ikke henger helt sammen.

Ta mer plass
Historien om Michael Jacksons ”Thriller”, en av de mest vellykkede musikkvideoene noen sinne, er et godt eksempel på hvordan den kan sprenge seg ut av rollen som markedsfører, og gjøre mye mer ut av sine begrensede forutsetninger. Mye er siden åttitallet sagt om hvorfor den fungerte så godt. Det lå store penger bak, den ble pushet så det holdt, men det forklarer ikke alt.
Historien vil ha det til at regissør John Landis bare ville lage videoen hvis han fikk lage en 13 minutter lang film av den.

Genistreken lå i å lage en video på kortfilmens premisser og bokstavelig talt la den stå på egne bein ved la den lene seg så tungt på dans. Til syvende og sist blir det vanskelig å si hva Thriller er. Låt eller video?

Legg til at repetisjoner i billedform, som følger av musikkens avhengighet av å repetere, avslører at repetisjon av noe visuelt fungerer annerledes enn repetisjon av audio.

Så gode eksempler på at det finnes videoer som motiverer sjangerens eksistens er likevel unntakene som bekrefter regelen om uavklart berettigelse og effektbruk. De aller fleste preges av at viktige spørsmål blir stående ubesvart. Hvorfor gjør vi dette? Hva har egentlig denne spesialeffekten med denne låta å gjøre? Kanskje var det tilstrekkelig å bruke denne effekten for et minutt siden. Legg til at repetisjoner i billedform, som følger av musikkens avhengighet av å repetere, avslører at repetisjon av noe visuelt fungerer annerledes enn repetisjon av audio.

Står ofte i veien
Så hvorfor lager alle som har råd, og mange som egentlig ikke har råd, likevel video? Det må være noe de jakter på . Kanskje gir det en slags god følelse av at utgivelsen er komplett hvis den også har en video. For noen få, som Karpe Diems “Den muslimske elefanten”, eller Klovner i Kamps ord til ungdommen i både “Ja, vi elsker” og “Min aller beste venn” er videoen en sterkt og konsistent forsterkning av låta.

Som regel holder dessverre ikke en video min interesse på langt nær like lenge som en engasjerende, rørende, dansbar eller interessant låt varer. I stedet er videoen ofte “avtennende” og ødelegger for musikkopplevelsen. Jeg tror at det kommer av at videoen som uttrykksform ikke vet hvor den skal sette ned foten. Om den skal forholde seg til låta, forsøke å si noe helt annet eller bare prøve å skape en eller annen stemning. Ofte blir det det siste, og ofte drevet av effekter i en eller annen form.

Effekt er ikke noe skjellsord. Popmusikken, eller musikk i det hele tatt, ville ikke vært det samme uten. Problemer oppstår når bruken av dem er komplett umotivert. Noen ganger kan veldig mye være av det gode. Sjekk ut noen av Ok Gos. Flere av dem er gode eksempler på at fikse visuelle ideer på litt merkelig vis kan ta over, slik at musikken blir soundtrack til filmen, i stedet for at filmen halser etter musikken. (Her hjelper det nok at Ok Go lager ganske kjedelig musikk.)

Dårlig butikk
50 000 for en musikkvideo er mye, som intet plateselskap kan regne med å få igjen.

Når alle likevel vil ha video, må det være et slags tegn på hvor viktig den likevel er. Eller snarere kan være. Ikke minst fordi den har potensial for å bli viral, som også Universals Bjørn Rogstad påpekte til Dagbladet for et par år siden.

Men hvor stor er sjansen for at en velprodusert ”offisiell video” skal omfavnes av Youtube-brukerne og raskt bli likt, kommentert og sendt videre til andre?

Da spørs det om det ikke er mer markedsføring å hente for pengene å kjøpe et godt kamera og satse på private eller kvasi-private opptak fra livet på veien, i studio, hjemme med katten, på øving eller lignende situasjoner.

I så fall kan videoen kanskje til og med betale seg. For det gjør den som regel ikke. Det finnes mange forskjellige mulige inntektskilder for videoer på nettet. Men alle gir lite penger, enten det er annonser under videoene, sponsorater, linker til kjøp av låta eller lignende. Når Google skryter av at Youtube har betalt fire milliarder dollar til videomakere, betyr det ikke at betalingen per visning er god, men at Youtube har så ufattelig mange brukere.

Det er i og for seg ingen ny situasjon. Også i MTV-alderen, videoens store tid, ble videoer som hadde kostet et par millioner gitt gratis til MTV og skrevet av på markedsføringsbudsjettet. Nå har det i det minste blitt billigere, som Jill Capone, ansvarlig for markedsføring hos Universal Motown Records sa til Economist for en tid tilbake. Hun hevdet at opp til 40 000 kroner var naturlig utlegg for video for en ny artist, mens en mer etablert artist fortjener det tidobbelte.

Noen gullkort i vrimmelen
Musikkvideoens historie strekker seg tilbake til det (musikk)gylne sekstitallet. Den som vil friske opp historien bør starte med ”Strawberry Fields Forever”, en hippi-surrealistisk film (dette var før video) regissert av svenske Peter Goldman i 1967. Det er en del gåing, forlengs og baklengs, formodentlig for å skape bevegelse når man ikke helt vet hva man skal finne på (omtrent som i nyhets-tv, bare morsommere).

Spol så åtte år frem til 1975 og Queens Bohemian Rhapsody, som regnes som foranledningen til at platebransjen begynte å lage promovideoer til singelutgivelser. Videoen er regissert av Bruce Gowers og er like gjennomført umotivert i regien som de fleste senere videoer.

Hvor mye du enn orker av de to nevnte, ikke hopp over Thriller. Det er som nevnt en kortfilm og ikke en promovideo, selv om den selvsagt fungerte som markedsføring i bøtter og spann. Dessuten hylles den for å bidra til å bryte ned rasebarrierer i amerikansk fm-radio. Legg til at den har inspirert amatørdansere til å gjenskape kostymer og dans i årlige Thrill the World-arrangementer, så har du en popkulturhendelse som vil leve evig.

Norges claim to fame i videohistorien er selvsagt a-has ”Take on Me”. Den er gjennomført og stramt laget på en måte som følger den opprinnelige ideen, og viser hvor langt man kan komme med en klar, enkel idé.

Foran Spelemann 2017 var Klovner i Kamp, Karpe Diem, Highasakite, Jaga Jazzist nominert i klassen årets video.

Det er ikke uproblematisk å vurdere videoer i forhold til hvor solid den opprinnelige ideen synes å ha vært, og hvor konsistent gjennomføringen er. Er det en ting som preger popvideo-estetikk så er det jo det eklektiske, det springende, effektmakeriet og det kalkulert usammenhengende. Likevel er det etter min oppfatning Klovner i Kamp som kommer klart best ut blant de nominerte, med Karpe Diem hakk i hæl. På hver sin måte, den ene med et tragisk alvor og den andre med humor, leverer begge klare beskjeder til verden. Alle de andre nominerte har svake og dårlig motiverte partier. Det er lett å forstå at juryen har blitt imponert av den blendene teknikken i videoen til Auroras låt ”I went too far”. Jeg vil likevel helst bare høre den glimrende låta.

Heldigvis finnes det noen få som makter å gjøre helstøpte historier der musikken og bildene spiller sammen, og som bruker teknikk uten at uttrykket blir teknisk. Den beste jeg fant var den glimrende walisiske singer-songwriteren Róisín Murphy publiserer sine (egenregisserte) gullkorn:

Publisert:

Del: