av:

Publisert:

Del:

“Det er en kjent sak at bibliotekenes platesamlinger i dag benyttes som kilde til privatkopiering”, sa IFPI-sjef Sæmund Fiskvik til IT-avisen i forbindelse med Deichmanns utlån av musikk. Fiskvik mener det er urimelig at adgangen til privat kopiering også skal kunne omfatte lånte plater. Prosjektlederen for Deichmanns musikkavdeling, Ann Kunish, mener Fiskviks utsagn er for unyansert. I dette innlegget, som tidligere er publisert i IT-avisen, forsvarer hun ordningen: – På 60- og 70-tallet var man redd for at de danske musikkbibliotekenes utlån ville skade LP-salget. Røstene forstummet da det viste seg at bibliotekene bare styrket salget, skriver Kunish.

Platespiller
Platespiller

Av Ann Kunish, avdelingsleder, prosjektleder, musikkavdelingen, Deichmanske bibliotek

I en artikkel i IT-Avisen forleden, siteres IFPIs direktør, Sæmund Fiskvik. I høringsuttalelsen fra hans organisasjon, står det blant annet “Det er en kjent sak at bibliotekenes platesamlinger i dag benyttes som kilde til privatkopiering.”. Utsagnet bør ikke stå unyansert.

I all sannsynlighet kopieres det noe fra samlingene man finner i musikkbibliotekene. Omfanget er umulig å måle. Men vi som jobber i folkebibliotekene rundt omkring, kan fortelle om begeistrede lånere som bruker oss for å orientere seg om nyutgivelser, ikke minst for å prøvehøre før de kjøper selv. Det er ikke sjelden vi hører “Denne var så fin, jeg gikk ut og kjøpte den selv!”, eller “Jeg skal høre på flere innspillinger før jeg bestemmer meg.”

Våren 2004 foretok en praktikant i Deichmanske biblioteks musikkavdeling en liten brukerundersøkelse for å lære hvorfor unge menn utgjør en så stor andel av avdelingens besøkende, til tross for statistikk som ellers forteller om kvinnenes overvekt blant bibliotekbrukere. Blant svarene hun fikk, var at de foretrakk å prøvehøre musikk via musikkavdelingens samling, fremfor å stå i en bråkete platebutikk i et handlesenter.

Det IFPI ikke ser ut til å være kjent med, er den fantastiske formidlingskanalen musikkbibliotekene er. Plateselskapene og artistene de utgir, ønsker å selge sine innspillinger. Musikkbibliotekene kjøper inn disse innspillinger og tilbyr en profesjonell, gratis formidlingstjeneste. I 2004 hadde musikkavdelingen ved Deichmanske bibliotek ca 189.000 utlån, der ca 142.000 var CDer. Erfaringer med LåtLån tjenesten, der bibliotekbrukere fikk tilgang til å lytte til norsk musikk fra Phonofiles base med (den gangen) over 52.000 spor, beviser at denne kanalen virker.

Over 33.000 unike spor ble lyttet til av 8900 unike brukere. Totalt lyttet disse til 65000 låter. Dette tilsier at det ikke bare er den mest kjente musikken som når ut, og heller ikke kun til de som er så heldige å bo i større byer, med deres utvalg av butikker. Det er nemlig ikke gitt at man finner denne musikken i en platebutikk i distriktene. Og plateselskapets kunder kan ikke kjøpe musikk som de ikke vet finnes.

Bibliotekar Jytte Toft Nielsen, med fartstid fra Danmark fra 70- og 80-tallet, forteller, “Jeg husker godt, da danske musikkbiblioteker begynte å ta form på 60- og 70-tallet, og musikkbransjen gikk sterkt imot opprettelsen av disse. Man var veldig redd for at det skulle gå ut over salg av LP’er osv. Hva skjedde? Jo, røstene forstummet, da det viste seg at musikkbibliotekene bare styrket salget!”

Det er tradisjon for å respektere opphavsrett blant musikkbibliotekarer; vi lever tross alt av å formidle disse verkene. Norsk Musikkbibliotekforeningens følger interessert og aktivt med nå som Odelstingsproposisjon 46 er under diskusjon. Vår instilling er at brukernes ønsker og behov må balanseres med opphavsmennenes rettigheter.

Platebransjen har med andre ord intet å frykte fra musikkbibliotekene. Fremfor å fokusere på kopiering, mener jeg man bør erkjenne musikkbibliotekenes rolle som formidlere.

Innlegget er tidligere publisert i IT-avisen, og kan også leses i intervjuform her. Fiskviks innlegg finner du også i IT-avisen, på denne lenken.