Tilbud om musikkterapi, som kan virke positivt i alle faser av livet, er ujevnt og urettferdig fordelt. Det må nå bli tilgjengelig for brukere og pasienter over hele landet.

Viggo Krüger Foto: Privat

Bruk av musikkterapi har de siste årene hatt stor vekst i Norge. Flere og flere mennesker får tilbud om musikkterapi, og forskning og retningslinjer utformet av Helsedirektoratet viser at bruk av musikkterapi kan virke positivt i alle faser av livet. Imidlertid ser vi at tilgangen på tilbud om musikkterapi på landsbasis er ujevnt og urettferdig fordelt. Vi trenger med andre ord å fremme musikkterapi slik at den blir gjort mer tilgjengelig for brukere, pasienter og andre på en mer rettferdig og mindre tilfeldig måte.

Bakgrunn
Avisen Vårt land (Abo.) har i løpet av den siste tiden skrevet om musikkterapi fra ulike vinkler. I en artikkel fra 26 september om musikkterapiens fagpolitiske situasjon i Norge, er Senterpartiets Kjersti Toppe intervjuet. Hun uttaler at: Vi må holde fast ved at musikkterapi tilbyr noe langt mer enn å lære sykepleiere å synge. Man har ikke nok kunnskap og respekt for faget.

Utsagnet forteller oss at musikkterapi er viktig i samfunnet, men politikere, beslutningstakere, og ikke minst musikkterapifeltet selv, bør gjøre mer for å formidle, implementere og forske på musikkterapi.

Men før vi går videre for å se på hovedproblemstillingen for denne teksten, nemlig ujevn fordeling og manglende kunnskap og respekt for faget, vil jeg fortelle litt om hva musikkterapi er. Selv om kunnskap i samfunnet er manglende hva gjelder musikkterapi, våger jeg påstanden om at aldri før har musikkterapi vært mer i fokus enn nå. Dette er en situasjon som er kommet som et resultat av at forskning viser en klar sammenheng mellom bruk av musikkterapi og helse. Blant annet viser nasjonal og internasjonal forskning på musikkterapi positive virkninger på for eksempel emosjoner, selvfølelse og sosiale relasjoner.

Forskningsgrunnlaget har sammen med aktiv entreprenørvirksomhet fra modige gründersjeler og innovatører ført til at vi i dag finner musikkterapeuter på arbeidsplasser innen psykisk helsevern, sykehus, poliklinikker, barnehager, skoler, barnevernet, eldresentre, sykehjem og i fengsler for å nevne noen målgrupper.

Les også: Hva er veien videre for musikkterapi i Norge?

På et generelt grunnlag kan vi si at musikkterapeuter bruker musikk som ressurs for å fremme helseressurser og for påvirke muligheter for deltakelse, enten på et personlig nivå, på et institusjonsnivå eller sett i et samfunnsperspektiv. Musikk og måten musikken brukes på mobiliserer ressurser, for eksempel knyttet til det å fungere i hverdagslivet etter endt sykehus- eller fengselsopphold. Musikkterapi er en egen utdanning på mastergradsnivå, og kan tas enten ved Norges Musikkhøgskole i Oslo (NMH) eller ved Griegakademiet (GA) – Institutt for musikk (Universitetet i Bergen). De to norske utdanningene samarbeider tett og gir samme kompetanse. Det er mulig å ta doktorgrad både i Oslo og i Bergen. Musikkterapeuter har egen interesseforening i Norge som heter Norsk forening for musikkterapi (NFMT) og de fleste musikkterapeuter er organisert i Musikerens fellesorganisasjon (MFO). De fire aktørene NMH, GA, NMFT og MFO arbeider sammen gjennom firepartsamarbeidet med mål om å utvikle praksis, formidling, forskning og utdanning. Firepartsamarbeidet bygger videre på idelaer om brukerinvovering og brukermedvirkning.

Musikkterapi er tydelig anbefalt i to faglige retningslinjer utformet av Helsedirektoratet, og nevnt i fem. Anbefalingene gjelder Nasjonal faglig retningslinje for utredning, behandling og oppfølging av personer med psykoselidelser og Nasjonal faglig retningslinje for behandling og rehabilitering av rusmiddelproblemer og avhengighet, støttebehandling ved avrusning. I tillegg er musikkterapi nevnt i retningslinje for Palliasjon for barn og unge, Nasjonal retningslinje om demens, Nasjonal faglig retningslinje for tidlig oppdagelse, utredning og behandling av spiseforstyrrelser og pakkeforløp for psykisk helse og rus. Særlig sterk er anbefalingen når det gjelder utredning, behandling og oppfølging av personer med psykoselidelser. «Musikkterapi fremmer tilfriskning, og behandlingen bør starte i en så tidlig fase som mulig med henblikk på å redusere negative symptomer», og «Behandlingen må utføres av terapeuter med godkjent utdanning innen musikkterapi».

Ujevn og urettferdig fordeling av musikkterapi
Så til hovedpoenget; etter vår vurdering, fordi musikkterapi er et godt forskningsmessig dokumentert og tilrådt tilbud, trenger vi å arbeide systematisk for å få implementert musikkterapi i hele landet både i spesialisthelsetjenesten og i generelt kommunalt forebyggende arbeid. Dette vil i så tilfelle være i tråd med myndighetsoppnevnte målsetninger om likeverd og rettferdighet i helsetjenester.

Selv om vi ser en oppgang i antall stillinger på landsbasis, er de fleste stillinger fortsatt i de store byene, Bergen og Oslo. Bare i Bergen er det i løpet av det siste året blitt opprettet flere stillinger tilknyttet distrikspsykiatriske sentre (DPS). På landsbasis, hvis vi skal klare å etablere like godt tilbudt andre steder i landet, slik de nasjonale retningslinjene tilsier det, vil vi på sikt trenge mange hundre nye stillinger for musikkterapeuter i Norge. Utdanningene trenger å følge dette opp med å tilføre mange nye studieplasser slik at det utdannes nok musikkterapeuter som kan dekke behovet.

Les også: Kræsjlandet i musikkterapi

Videre, for å løse problemet med ujevn fordeling av musikkterapi kan vi se etter modeller der implementering har virket. Vi kan nevne som et eksempel arbeidet med kunnskapsklyngen Polyfon i Bergen. Gjennom arbeidet med Polyfon har en lykkes med å bygge broer mellom universitet, institusjon og praksis. Utviklingen har foregått godt hjulpet av brukerrepresentanter som bidrar til å informere beslutningstakere, politikere og forskere om hvilke verdier som skal gjelde, hvordan tjenester skal utvikles og ikke minst hvilken funksjon brukerinvolvering og brukermedvirkning kan ha. En har med andre ord fått til en konstruktiv kobling mellom tjenesteutvikling, ressursbruk og implementering av praksis. Lignende modeller som Polyfon andre steder i landet vil kunne være med å bidra til at ikke bare noen få får tilbud om musikkterapi, men alle som trenger musikkterapi basert på helsebehov, kan få det, uansett hvor de bor i landet.

Et annet vellykket eksempel er måten musikkterapi er integrert i det kommunale helsetjenestetilbudet Friskliv og mestring i Fredrikstad for mennesker med psykisk eller fysisk sykdom, sosiale hemninger eller rusproblematikk. Tre heltids musikkterapi stillinger er plassert i avdeling Psykisk helse og rusmestring. Musikkterapi tilbudet består av både lavterskel gruppetiltak og vedtaksbasert individuell- og gruppeterapi for brukere med psykisk helse- og rusproblematikk. Musikkterapien foregår i tett samarbeid med andre fagpersoner i virksomheten og med kulturinstitusjoner i kommunen.

Vi har med andre ord noen modeller for implementering av musikkterapi der ting har virket. Kunnskap fra disse modellene kan med fordel anvendes andre steder. Det handler om å finne gode løsninger for å formidle musikkterapifag til samfunnet, og ikke minst prøve å gjøre noe med den ujevne og urettferdige fordelingen av musikkterapi på nasjonal basis.

Det er riktignok stor aktivitet i musikkterapimiljøet i Norge for tiden. På lengre sikt trenger vi å fremme prosessen som handler om å autorisere musikkterapeuter, dette for å ytterligere å realisere målet om at brukere skal ha likeverdig og rettferdig tilgang til helsetilbud. Skal vi følge Helsedirektoratets veiledere som nevnt over, innebærer dette at musikkterapeuter som ansettes til å gjøre jobben som musikkterapeut har 5-årig mastergrad i faget musikkterapi. Noen annet er ren Jeopardy, for pasienten, brukeren eller det hjelpetrengende barnet, for eksempel i en barnevernkontekst. Det er med andre ord nødvendig å skille mellom en musikkterapeut og en person som har «brukmusikkkompetanse» eller personer som driver innen generelt samfunnsarbeid.

Vi mener med dette ikke å si at musikkterapeuter skal ha monopol på å bruke musikk som helsefremmede virkemiddel, men heller peke på at det er nødvendig å fremheve den kompetansen musikkterapeuter har, og som pr i dag i for liten grad er benyttet og som i tillegg er ujevnt fordelt i landet.

Viggo Krüger,
Musiker, Førsteamanuensis i musikkterapi, GAMUT – Griegakademiets senter for musikkterapiforsking og leder for Norsk Forening for Musikkterapi (NFMT)

Publisert:

Del: