Ballade presenterer her det andre utdraget fra fordypningsoppgaven ”Å fange en vind – på jakt etter god musikkritkk”, skrevet av Eirik Kydland og Lars Sætren ved journalistutdanningen i Oslo. Dagens utdrag dreier seg blant annet om subjektivitet og obejektivitet i platekritikk. Sven Ove Bakke, Sigrid Hvidsten, Audun Vinger og Stein Østbø er blant de som uttaler seg, – Man kan ikke være objektiv. Hadde det vært mulig å anmelde objektivt, kunne man jo like gjerne ha brukt et dataprogram som regnet ut hva som var bra og dårlig, sier Morgenbladets Svein Egil Hatlevik.

Svein Egil Hatlevik i skogen

Av Eirik Kydland og Lars Sætren

Inkluderende eller ekskluderende

En gjenganger i plateanmeldelser er referansebruken. I fravær av gode verbale beskrivelser av musikk, er det lett å trekke inn andre artister og band for at leseren skal kunne få et inntrykk av hvordan en artist høres ut. Dette kan hjelpe leseren, men også virke ekskluderende og ugjennomtrengelig. Vi spurte derfor anmelderne om hvordan de forholder seg til referansebruken, og hvilke tanker de generelt gjør seg om anmeldelsens funksjon på dette området.

De er relativt samstemte i intervjuene og mener referanser er nyttige så lenge de ikke blir så mange og avanserte at leseren faller av lasset.

Stein Østbø liker godt å bruke referanser, noe hans anmeldelse av Morten Abels siste plate gir en tydelig indikasjon på. I løpet av en standard VG-anmeldelse på rundt 25 linjer sammenligner han Abels musikk med ikke mindre enn 10 andre artister.

— Jeg er glad i å bruke referanser. VGs lesere er glad i musikk, men følger nok ikke så mye med. Derfor ligger utfordringen i å velge referanser som leserne vil kjenne til.

Også Sigrid Hvidsten understreker viktigheten av å velge riktige referanser.

— Referansene skal være begrunnede, og forståelige utover selve referansen. Det holder ikke å si at et band ligner på Franz Ferdinand, om leseren ikke kjenner til dette bandet.

Dagbladet-kollega Sven Ove Bakke forventer likevel en viss forhåndskunnskap fra sine lesere.

— Vi tillater oss å kreve litt mer av bakgrunnskunnskapen hos leserne enn for eksempel VG, der alt stoffet skal treffe alle leserne. Vi regner med at de som er interessert i å lese musikkanmeldelsene, har et minimum av referanser og sjangerbegreper inne. Da trenger vi ikke å overforklare.

I tillegg synes Bakke musikkanmeldelser bør ha en oppdragende effekt og oppfylle rollen som folkeopplyser.

— Jeg mener at folk skal lære noe av anmeldelsen, og bli presentert for fakta eller en ny vinkling som gjør at de føler seg litt klokere av å lese anmeldelsen.

Svein Egil Hatlevik kaller referansene et nødvendig onde:

— Det er viktigere med gode resonnementer enn gode referanser. Det er ikke musikkritikerens oppgave å fremstille seg selv som et musikalsk referanseverk. Men noen ganger er det nødvendig, sier han.

Natt & Dag-redaktør Audun Vinger mener man må ta hensyn til hvilken leserskare anmeldelsen vil ha:

— Anmeldelsene skrives ut i fra det mediet hvor de publiseres, og det kommer også an på om man skriver for nye eller innvidde lesere som har fulgt anmelderen en stund.

Mange ser på 80-tallet med musikkskribentsprofiler som Tom Skjeklesæther og Torgrim Eggen som en glansperiode for norsk musikkritikk. Blant annet mener Ole- Martin Ihle at nivået på norsk musikkjournalistikk var mye høyere den gang, og at tekstene var mer vågale og eksperimenterende.

Stein Østbø tror tvert i mot at skribentene i Puls og Beat gravde sin egen grav:

— Skribentene var for opptatt av seg selv og for lite forbrukervennlige. En anmelder må ikke skrive for andre anmeldere, men ha fokus på leseren. Vi kan ikke forutsette at leserne har den samme kunnskap og erfaring som oss.

Det var jevnt over enighet om at plateanmeldelser handler om formidling, og at de ikke skal være en tumleplass der musikknerdete journalister skryter av sin kunnskap. Alle de intervjuete anmelderne er opptatt av å nå en leser, enten publikasjonen retter seg mot et musikkinteressert publikum eller folk som bare liker ”god musikk”. For å inkludere leseren mener anmelderne at man skal bruke velkjente referanser, eller plassere referansene slik at de har verdi for leseren. Det sier seg imidlertid selv at dette er et sjansespill som ikke alltid treffer blink.

En oppfatning av at musikkritikeren skal ha en oppdragende funksjon kan også virke ekskluderende på enkelte lesere, men pirrende for andre.

Subjektiv eller objektiv

Ideen om en ”objektiv journalistikk” har i stor grad mistet sin status med årene. Det er i dag vanligere å godta at enhver artikkel eller journalistisk tekst består av valg.

Gjennom hele testen vil skribenten måtte velge kilder, vinklinger og ord som fjerner teksten fra en absolutt objektivitet. Anmeldelsen som sjanger skal jo i tillegg inneholde en kritisk vurdering, noe som ytterligere gjør et krav om objektivitet vanskelig.

Likevel nevner en del av anmelderne at de får reaksjoner fra leserne som forventer en objektiv vurdering av en plate eller en konsert. For har en enkeltpersons smaksvurdering egentlig noen verdi som kritikk?

Svein Egil Hatlevik i Morgenbladet mener et kriterium om objektivitet ikke passer inn i musikkanmeldelsen:

— Man kan ikke være objektiv. Hadde det vært mulig å anmelde objektivt, kunne man jo like gjerne ha brukt et dataprogram som regnet ut hva som var bra og dårlig.

Sven Ove Bakke er enig med Hatlevik.

— Alle musikkanmeldelser er subjektive, å si noe annet er tull, sier han.

Natt & Dags anmelder Martin Bjørnersen nærmer seg en litt mer nyansert beskrivelse av musikkjournalisten rolle:

— Man må legge av seg forestillingen om objektiviteten i plateanmeldelser, for den er en illusjon. Likevel er det viktig å vise respekt, prøve å forstå musikken og legge forutinntatthet fra seg.

Dagsavisens to anmeldere Mode Steinkjer og Geir Rakvaag er derimot ikke like engstelige for å snakke om objektivitet i plateanmeldelsen.

— Det er viktig å holde fokus på oppdraget. Kall det en slags objektivitet. Personkritikk hører for eksempel ikke hjemme, sier Steinkjer, mens Rakvaag mener:

— Plateanmeldelsen er alltid subjektiv, men skal begrunnes ut ifra allmenne argumenter. Man bør bruke saklige og objektive kriterier for til slutt å ende på en subjektiv vurdering.

Sjefanmelder i VG, Stein Østbø, mener subjektiviteten også kan dras for langt:

— Et subjektivt forsøk på å være en underholdende skribent må ikke overskygge den dyktige musikkskribentens oppgave, nemlig å omtale selve produktet. Man må ta ballen, ikke mannen!

Alle anmelderne vi har intervjuet, avviser at musikkanmeldelsene skal være objektive. Likevel ser vi at enkelte nevner ”objektivitet” i positiv forstand, men uten at de i dette legger er en absolutt objektivitet. De mener nok heller at anmelderen bør etterstrebe saklighet, presishet og velbegrunnete vurderinger, som en motvekt til irrelevante subjektive krumspring.

Eller som Audun Vinger i Natt & Dag sier det:

— Det er ønsket at anmeldelsen skal være subjektiv, og at anmelderen skal ha en egen stil. Men det skal foregå en objektiv vurdering av innholdet, knyttet opp mot det ”alle” kan høre ut i fra plata. Så kan man komme fram til en ekspertuttalelse eller begrunnelse.

Del 3 av denne artikkelserien kommer på Ballade i morgen.

Har du selv synspunkter på norsk musikkjournalistikk tar Ballade gjerne imot ditt innlegg.

Publisert:

Del: