Publisert:

Del:

Musikken har for alvor gjort sitt inntog i Nasjonalbiblioteket. Norsk Musikksamling, Norsk Jazzarkiv, Norsk Visearkiv og Musikkinformasjonssenteret er nå samlet under samme tak som landets kanskje viktigste samling litteratur. Men hva betyr dette egentlig for musikken, fagmiljøene og det arbeidet musikkorganisasjonene driver? På hvilken måte kan samboerskapet bære frukter? Ballade har snakket med musikkprofessor Arvid Vollsnes og tidligere styremedlem av Jazzarkivet, Bjørn Stendahl. – Effekten kan bli god når man får samlet samtidsmusikken og historiske kilder under spesialister som tar ansvar og er kompetente, mener Vollsnes.

Nasjonalbiblioteket, fasade (Foto: Lisbeth Risnes, MIC)

Av Knut Steen

Norges viktigste hus for litteratur skal i årene fremover også være et musikkens hus. Er dette – slik herrene Stendahl og Vollsnes ser det – en heldig samlokalisering?

— Ja, det tror jeg. Et musikkens hus har det jo også vært før, som da musikksamlingen lå i det gamle observatoriet – man hadde jo nesten følelsen av at det var i selve Nasjonalbiblioteket. Jeg er bare glad for at musikksamlingen ikke havnet i Mo i Rana, det hadde blitt fryktelig langt borte, svarer Arvid Vollsnes, som har sitt daglige virke som professor ved Institutt for Musikkvitenskap ved Universitetet i Oslo.

Bjørn Stendahl var medlem i Jazzarkivets styre fra 1981. I dag sitter han i Jazzarkivets faglige råd. Stendahl er også grunnleggende positiv til samlokaliseringen.

– Det er synd at ideen om musikkens hus fra 1985 nå har blitt splittet, men det er fint at det har blitt plass til en så stor musikkavdeling på Solli Plass. Dette blir en viktig del av Nasjonalbiblioteket i Oslo.

Stendahl er – naturlig nok – også fornøyd med at Jazzarkivet er på plass:

— Statusmessig er det stas at Jazzarkivet også har blitt lokalisert til Solli Plass. Det er vel fortjent, siden den har vært den mest veldrevne jazzorganisasjonen i mange år, mener Stendahl.

Han synes også at Jazzarkivet har fått en flott plassering i bygningen: – Finn Kramer-Johansen har jo fått utsikt mot blodbøka til Jan Erik Vold, legger Stendahl til.

Men hva forventer de to herrene av Nasjonalbiblioteket, Norsk Musikksamling, MIC, Norsk Jazzarkiv og Norsk Visearkiv i tiden som kommer?

— Det som er interessant, er at man får samlet kilder og kompetanse på ett sted, mener Vollsnes: – Effekten av dette kan bli god når man får samtidsmusikken og det historiske, – noter, bilder og andre typer kilder samlet under spesialister som tar ansvar og er kompetente.

— Det kommer sikkert til å bli et flott miljø det oppe, så nå regner jeg med at det blir jazzkonserter hver mandag – betalt av Nasjonalbiblioteket – kommer det kontant fra Stendahl, som også håper på hyppige foredrag og informativ virksomhet om jazz.

Bjørn Stendahl poengterer også viktigheten av å holde Nasjonalbiblioteket tilgjengelig og åpent:

— Det må bli større muligheter for å drive utadvendt virksomhet. Det er viktig at sikkerhetsindustrien, som lever av å gjøre folk utrygge, ikke hindrer dette. Jeg holdt gratis foredrag om jazz og byhistorie for Nasjonalbiblioteket i et par år, men det initiativet ble lagt ned fordi de ikke hadde råd til å betale for en vakt på lørdag formiddag. Det syntes jeg var pinlig, sier Stendahl.

Med alt dette tatt i betraktning – hva ville vært “drømmebiblioteket” etter Vollsnes’ og Stendahls standarder?

— Jeg har vært vant til å gå og lete i åpne hyller, forteller Vollsnes: – Da finner man fort ut at det ikke alltid er den nærmeste boken som er mest interessant. Kikker man litt til siden er det moro å oppdage masse andre bøker og noter – fra den første referansen til oppdagelsesreisen som utvikler seg i alle retninger. Men menneskene er også viktige – i det gamle Nasjonalbiblioteket hadde vi også folk med en utrolig hukommelse og viten. Mitt drømmebibliotek er vel summen av dette: Åpenhet, tilgjenglighet og flinke folk. Jeg håper at det nye Nasjonalbiblioteket vil ha et godt utvalg av nye bøker, noter, tidsskrifter og elektroniske databaser. Det er meget viktig å ha ett sted i landet hvor man alltid er oppdatert på det som skjer, slik at publikum og fagmiljøene har et bunnsolid kompetansesenter å henvende seg til, mener Vollsnes.

Stendahl er mer summarisk i sin beskrivelse:

— Tilgjengelighet og utadvendthet fra institusjonen. Og at musikkorganisasjonene får lov til å synes i det store huset. Det er veldig viktig.

Verken Vollsnes eller Stendahl tror den nye lokaliseringen vil by på autonomitetsproblemer for musikkorganisasjonene – selv om de nå er leietakere i ett av kulturlivets mektigste institusjoner:

— Det er jo en fare for at de kan bli slukt, at de får en ”underordnet” post. Men jeg tror ikke det er så mye å bekymre seg for. Jeg regner med at Nasjonalbiblioteket, som har invitert disse organisasjonene inn, tar følgene av sine valg, sier Stendahl.

Vollsnes tror også at et videre selvstyre kommer til å gå greit.

— Ja, det tror jeg nok. Musikkorganisasjonene har sine styrer og retningslinjer. Når man skal harmonisere på denne måten er det selvfølgelig viktig å kunne gi og ta, men vi har med romslige mennesker å gjøre. Jeg ser ikke for meg at samlokaliseringen skal behøve å medføre noen problemer.

Vollsnes er tvert imot svært positiv til å føre mer musikk inn under det romslige taket i Drammensveien 72:

— Jeg ønsker meg at de som nå har flyttet inn, tar med seg flere av sine samarbeidspartnere og mer av det materialet som er tilgjengelig for dem.

Her snakker Vollsnes både om menneskelige og arkivariske ressurser:

— Det hadde vært positivt om enda mer musikkunnskap kunne samles der, men det er også viktig at de organisasjonene som allerede er tilstede, nå tar med seg alt de har av interessant materiale, her har man vært for lemfeldig tidligere. Det er viktig at man tar vare på så mye som mulig til senere bruk, fra alle musikkinstitusjoner og organisasjoner. Selv innenfor statlige institusjoner er det dessverre bare et minimum av kilder som har blitt bevart. I slike sammenhenger bør Nasjonalbiblioteket eller Riksarkivaren være naturlige samarbeidspartnere, mener Vollsnes.

Arvid Vollsnes skal forøvrig holde foredrag ved Nasjonalbiblioteket den 29. september, med tema “Musikalsk notasjon – svartekunst og svart kunst”. Foredraget tar for seg hvordan musikalsk notasjon har utviklet seg over århundrer og blitt et eget språk på papir.