Musikkeksport som kulturformidling

Av Svein Bjørkås

Direktør i Musikkinformasjonssenteret MIC

Distribusjon av musikk skjer i økende grad gjennom globaliserte markeder. Betyr det at nasjonal og internasjonal musikkformidling primært blir å forstå som business? Og at kulturpolitiske spørsmål bør håndteres som næringspolitikk? Spørsmålene er aktuelle i forbindelse med at Kulturdepartementet inviterer til debatt om norsk musikkeksport.

Interessen for å se kunst og kultur i et næringsperspektiv er ikke bare et utslag av nyliberalisme og instrumentalitet i kulturlivet. Den reflekterer også en realitet.

En voksende andel av den internasjonale sirkulasjonen av kunstverk og kulturprodukter finner sted gjennom markeder. På musikkområdet har dette slått ut i en sterkere etterspørselsorientering i alle ledd og i alle sjangrer. ”Livemarkedet” blir håndtert ut fra stadig mer foretningsmessige prosedyrer. CD-salg og nedlasting av musikk fra nett er reklame- og etterspørselsstyrt. Sendeflateprogrammeringen i mediene har som ide at det som spilles bygger på avlesning av seer- og lyttergruppenes smak.

Fordeler og dilemmaer

Det er mange positive sider ved markedsliggjøringen av musikkformidlingen. Globaliserte markeder fungerer riktig nok både ensrettende og differensierende. For musikkbrukernes del betyr det at vi får tilgang til mer av det meste, mer mainstream, mer mangfold. For komponister, musikere og formidlere representerer det en utvidelse av mulighetsrammene de arbeider innenfor. For bransjen øker inntektspotensialet. Men drivet mot marked og næring, innebærer også dilemmaer.

For det første representerer en etterspørselsstyrt musikkdistribusjon økt konkurranse og dermed økte tilgangsproblemer.

For det andre er det et problem at et faglig sterkt og høyt profesjonalisert norsk musikkliv i tiltakende grad blir avhengig av en svak og splittet norsk musikkbransje. For det tredje er markedsdrivet i musikkfeltets blandingsøkonomi en utfordring for kulturpolitikken fordi gode virkemidler har lett for å snuble i næringspolitiske tabuer.

Eksport fra svak bransje

Tilgangsproblemene i musikkmarkedene viser seg først og fremst utenfor landets grenser.

En nye studie viser at den samlede verdien av norsk musikkeksport er liten, 163 millioner kroner i 2006. Mens en tidligere har antatt at eksporten øker over tid, viser denne undersøkelsen det motsatte, at den har stått stille de siste årene. Sett i lys av norske kunstneres internasjonale deltakelse, og norsk musikks høye kvalitet, er stagnasjonen foruroligende. Ja, nedslående.

En mulig forklaring på misforholdet ligger i nedgangen i platesalget som følge av økt og uregulert nedlasting fra nettet. En annen er generelle problemer knyttet til strukturen i den norske musikkbransjen.

Den nasjonale musikkindustrien er splittet i to leire. De store og dominerende selskapene er multinasjonale mediekonsern uten egne grunner til å fremme norske næringsinteresser. Deres viktigste oppgave er å være nasjonale noder for utviklingen og omsetningen av et internasjonalt repertoar.

Den norskeide delen av bransjen består av et stort antall småselskap. I motsetning til de multinasjonale mediekonglomeratene, lider virksomhetene av grunnleggende mangel på både kapital, merkantil kompetanse og markedstilganger. Siden det er denne delen av bransjen som bringer inntekter til det norske musikkfeltet, og som kan være et alternativ for artister som i dag flagger ut, er forutsetningene for økt internasjonalt gjennomslag svake. Og det til tross for at også plateselskapene, forlagene og managementene synes å være gode på musikalsk innhold.

Risikoen for investert kapital er høy. Avkastningsmulighetene er lave. Sånt blir det ikke mye næringsaktivitet av, verken innenlands eller utenlands. Og det er dårlig musikkformidling.

Kultur- eller næringspolitikk?

Skal en øke sjansene for at norsk musikk gjennom markedsdistribusjon slår gjennom internasjonalt, og at det bringes næringsinntekter tilbake til norsk musikkliv, vil en måtte kompensere for markedssvikten ved politiske tiltak. Dette har norske kulturmyndigheter gjort innenfor bok og film.

Når det i så liten grad er utviklet kulturpolitiske virkemidler som stimulerer musikklivets næringsaktører, er det bl.a. fordi de multinasjonale foretakene ikke har arbeidet fram nasjonale reguleringer i form av kulturpolitikk, slik de store selskapene i bokbransjen har gjort. Og når det nå fins kulturpolitiske grunner og interesse for å gjøre det, har kulturlivet og kulturmyndighetene satt i gang en storstilt flørt med næringsmyndighetene som bremser handlingsrommet. Dette er problematisk. Internasjonale frihandelsavtaler står i veien.

Mens staten, i følge UNESCOs konvensjon for kulturelt mangfold, av kulturpolitiske grunner kan gå langt i å investere i kulturindustriell virksomhet, vil slike investeringer være tabubelagte og ulovlige hvis de gis næringspolitisk begrunnelse. Siden markeder er viktig for utbredelse og kjennskap til norsk musikk, vil staten av kulturelle grunner kunne bidra til en infrastruktur som vil styrke både innenlands- og utenlands musikkformidling.

En slik struktur bør være basert på tre pilarer:
1) Det bør etableres en fondsløsning som kan ta den grunnleggende finansielle risiko knyttet til utvikling og kommersialisering av norske musikkprosjekter. Et slikt fond vil gjøre private og kommunale investeringer mulig.

2) Musikkbransjen står kompetansemessig tilbake på flere felter. Utdanning og forskning er viktig her som på alle felt.

3) Kollektiv tilrettelegging av markeder skjer i dag i regi av Music Export Norway, og på et mer generelt nivå, av en rekke andre aktører i musikklivet. Slik virksomhet må gis større økonomisk stabilitet gjennom offentlige tilskudd.

Kulturpolitikkens ønske om å danse med næringspolitikken, har stått og står i veien for etablering av en kulturelt begrunnet politikk for å styrke musikknæringen. Musikkmarkedenes kulturelle betydning påkaller en mer selvstendig kulturpolitisk satsing.