– Det synes som om man i musikkdiskusjoner alltid ender opp med en krangel om “den beste musikken”, eller freudiansk sett, den største penisen, skriver Kyrre Tromm Lindvig i dette åpne brevet. Han mener at debattene som den siste tiden har rast i både Morgenbladet og Ballade først og fremst har oppnådd å sette alle involverte parter i et dårlig lys. Her får Trond Reinholdtsen, Morten Jørgensen, Egon Holstad og Espen Mineur Sætre i tur og orden pessarene sine påskrevet.

Marcel Duchamp: "Mona Lisa"

Av Kyrre Tromm Lindvig

I det siste har det rast diverse debatter hvor blant annet protagonister for henholdsvis samtidsmusikk/kunstmusikk og populærmusikk (eller hva man velger å kalle det) har brast sammen i opphetet og emosjonell ordveksling omkring, ja omkring hva da egentlig? Det synes som om man i musikkdiskusjoner alltid ender opp med en krangel om “den beste musikken”, eller freudiansk sett, den største penisen (i og med at det er menn som til nå har dominert denne debatten i januar dette år, se mer om det nedenfor).

Innlegg i Morgenbladet fra blant annet Trond Reinholdsen, Morten Jørgensen og Alf Magnus Reistad om samtidsmusikkens posisjon kontra populærmusikken danner en parallell til diskusjonen her i Ballade mellom Egon Holstad og Espen Mineur Sætre.

Et skal sies: Kjedelig er den ikke, denne såkalte debatt, men derimot er den innholdsløs, misvisende og til tider direkte fordummende. I tillegg setter den alle involverte parter i et dårlig lys, og det er nærliggende om å be dem skjerpe seg med sine metodologiske forpostfektinger og be dem faktisk vise til noe som kunne minne om refleksjon før man risikerer å abortere hele den musikalske diskursen.

Et annet tankekors er jo selvfølgelig om man i det hele tatt har noen slik diskurs fra før, men da fungerer de nevnte herrer i alle fall ikke som fødselshjelpere og jordmødre, men snarere tvert om. For å vise til noen eksempler begynner vi med Hr. Reinholdsen i Morgenbladets utgave 17-23 januar dette år.

I en artikkel som med klønete ironi beveger seg fra sitt utgangspunkt, samtidsmusikken, for så falle ned i en retorisk øvelse à la George W. hvor han diskrediterer populærmusikken for å så til slutt å ende opp med en konklusjon om at “Samtidsmusikkens arena for nyskapning er fortsatt det rent materielle: Nye akkorder, nye kompliserte rytmekombinasjoner, nye klangfarger og nye formmodeller, nye utviklingsmodeller, nye grammatikker.”

Og vi som trodde at den logiske-positivistiske tenkemåte var død og begravet! I tillegg nevnes det at populærmusikken også har et stort innslag av “performance-aktige gjerninger som inntak av ekstreme mengder rusmidler, knusing av instrumenter og groteske plastisk-kirurgiske nese-og kinnbeinsomforminger”. Med andre ord, ikke musikken (som han forresten mener kun er opptatt av å presentere et “virtuelt lydbilde fjernet fra den direkte menneskelige kontakt en konsert presenterer” ser ut til å være poenget her, heller å score billige poeng på at Michael Jackson er en syk fyr, i motsetningen til Arne Nordheim, som har “en ganske normal nese” og som sikkert er en snill fyr som hjelper tanter over gaten.

Problemene her er mange, for det første går argumentasjonen i ring: Man hauser opp modernistiske narrativer (i beste Adorno-ånd) om autentisitet og formspråk, mens man prøver å skygge for det faktum at samtidsmusikk diffusert via et høyttaleranlegg eller for den saks skyld den klassisk-borgelige konsertsituasjon med tilhørende kliniskhet ikke nødvendigvis trenger å være det minst konstruerte som finnes. Hvorfor er det mindre geniunt å tenne en lighter under en ballade på en rockekonsert enn det er å klappe etter slutten av et kunstmusikalsk (unnskyld uttrykket) konsert. (Gud forby at man klapper i pausen!!) Og til slutt: Hvorfor må alt være så forbannet genuint? Man har pent lite dannelse hvis man klarer å overse at postmodernismen faktisk er ankommet, at identiteter er konstruerte og ikke naturlovmessige. Men hva gjør vel det?

Men, la oss la Reinholdsen ligge litt, som sikkert er fornøyd med oppmerksomheten han får for tankefulle og reflekterte utsagn som at “popmusikk er en totalt idiotisk og latterlig musikkform”. Det er som er minst like rart er de svar han får, deriblant fra Morten Jørgensen i Morgenbladet 24.-30. januar, som i sitt fengende titulerte innlegg: “Populærmusikk, rasisme, filosofi og oralsex” ser ut til å ville dekke det meste av vestlig kultur i et åndedrag. Her ikler han seg en slags “underdog”-rolle ved å latterliggjøre sine egne konklusjoner som han implisitt påstår er følger av argumentene presentert i Reinholdsens innlegg. Han snakker litt om musikk, men ikke minst er han opptatt av å fortelle at samtidskomponister som Reinholdsen “har et narsissistisk selvrefleksjonsproblem”.
Personangrep, altså. Alltid bra for en nyansert debatt. Og i det hele tatt er det mye sex Jørgensen snakker om, når han (ironisk, selvfølgelig!) påpeker myten om at det forekommer oralsex bak scenen i populærmusikksammenhenger, mens “samtidsmusikerne avviser selvfølgelig alle lettantrukne kvinne rsom kommer med slike tilbud etter konsertene, siden denne praksisen er et uttrykk for så vel et herredømmeforhold som oralfiskering og puerile impulser”.

Ved sin bruk av ironi benytter Jørgensen seg av et dobbelt strategigrep, ved at han jo selvfølgelig presenterer et reductio ad absurdum samtidig som han faktisk impliserer at samtidsmusikere er aseksuelle eller i det minste ikke gira på sex, ergo ikke mannlige nok. Men han sier det ironisk, så da kan man jo tilbakevise det. Ikke desto mindre er ordene utsagt, og herved er vi tilbake på penissammeligningen, og debatten er, gratulerer mine herre, på ungdomskolenivå. Og Jørgensen provokative anti-argument om at samtidsmusikk er høykaste, mens popmusikk er lavkaste er vel så gammelt at det ikke er verdt å nevne. Min hypotese er at de som innehar posisjoner på pop/rock-siden og som nevner sin bestyrtelse over at samtidsmusikken er så mye mer anerkjent enn deres egne bedrifter, ser ut til å ha en grunnleggende mistillit til at deres musikk skulle stå på egen ben. Kanskje man er livredd for at det skulle være sannhet i det? Og hva mener Jørgensen egentlig oppe i all sin ironi? Ikke spør meg!

For å vende oss mot de videre musikalske argumenter i debattinlegget, så går Jørgensen i enda en felle: Han påpeker at “Metallica opererer i samme tonale univers som Schönberg” så viser han seg å være minst like konstruktivistisk som sin samtidsmusikalske motpart. Meningen ser altså ut til å være mest mulig kompleks musikk, for dermed å leve opp til et romatisk- bourgeouis kunstnerideal, nemlig geniet. Geni manifesterer seg i kompleksitet og struktur, ser argumentasjonen ut til å være. Imidlertid så er det nok betraktelig flere pop og rocklåter som ikke er i Schönbergs tonale univers, så dette argumentet overbeviser nok ikke en hardbarket samtidsmusiker. Men det skjellsettende i dette motsvar er at også her nevnes den grunnleggende snevre oppfatning at kompleksitet er det som gjør musikk bra. Dette er en overlevning fra romantikken, som har holdt seg gjennom hele modernismen og som fremdeles er levende i dag. I likhet med kunstdebatten har faktisk debatten om hva som er bra eller dårlig musikk ingen klart definert ende (bare tenk på Duchaumps berømte pissoar).

Som man sa på mannequinskolen som min mor gikk på på 50-tallet: “Vet du når du er pen? Når andre syns det.” Er dette for vanskelig å forholde seg til? Hva er man redd for? At folk ikke klarer å velge selv? Hvorfor er man så hellig overbevist om at man selv vet hva som er bra? Er man oppnevnt av gud? Eller av musikken selv? Finnes det en objektiv ånd i musikken? Poenget er jo at dette (dvs et litt mer relativistisk standpunkt) ikke betyr syndfloden for musikken i verdenssammenhengen, fordi folk vil alltid forholde seg til musikk på forskjellige måter, studier fra musikkantropologien og nyere retninger innen fortolkende musikkvitenskap viser at det faktisk ER en viss relativisme å spore når det gjelder hva som regnes som bra eller dårlig musikk.

Ikke det at det nødvendigvis er flertallet som bestemmer, men musikk blir definert som god eller dårlig av den intersubjektive diskurs mellom de berørte parter i musikklivet, og her spiller komponist, publikum, utøver, musikkindustri, markedskrefter, ideologiske retninger i samfunnet m.m. inn. Og da bør man være litt forsiktig med å ta munnen for full.

Mens vi snakker om fulle munner, la oss se kort på debatten som har foregått i det siste på sidene til vårt alles kjære ballade.no. Egon Holstad har i utgangspunktet startet en debatt på rabiat manér, hvor han for det første synes det er viktig er skryte på seg kredibilitet ved å kalle seg for “rock´n´roll dealer og si at han kommer fra Tromsø, for anledningen “kill city”, så merker vi også her at man vil ha en slags autentisitet, bare at rockens autentisitet kommer fra “gølvet”, ved å referere til typisk “tøffe” ting, mens samtidsmusikken søker autoritetsstempel fra institusjoner som Norges Musikkhøyskole, Ultimafestivalen og via halvintellektuelle blekker som Parergon og andre tidskrifter som “alle” har og ingen leser, da den er omtrent like spennende som Tono-nytt. Og det sier ikke lite.

Tilbake til Egon Holstad, som er en meget velartikulert mann, men dessverre så er en del av resonnementene hans noget suspekte. I utgangspunktet så startet det hele med å kritisere VG-journalistenes inkompetanse (noe jeg ikke ser noe mening i å kommentere her, da det er opp til hver enkelt å bedømme selv… Hvor vanskelig kan det være? Les en anmeldelse, gå i butikken og hør på platen, enten er du enig med anmelderen, eller så er du uenig eller så er du et sted midt i mellom. Ferdig med den debatten, hvor vanskelig var det?)

Imidlertid så har Egon Holstad samme problem som de andre i denne debatten, da han mener at “en lytteropplevelse er kvalitativt bedre enn en annen”. I tillegg benytter han ord om Turbonegers siste plate som “ubestridte mesterverk”. Igjen har vi det samme problem, man setter seg selv som dommer over andres smak, ved å henvise til objektive størrelser om kvalitet i musikken. Jeg skjønner godt at man føler det slik, men det er faktisk umulig å bevise hvori denne kvaliteten ligger. Og hvis Holstad sitter på en gudegitt fasit på hva som er bra, trenger han da å omtale sine motparter i VG som “testikkelløse dilletanter” og mener at deres kunnskaps- og forståelsesnivå heller burde være en integrert del av HVPU reformen. Virker dette som en mann som er overbevist om sine egne argumenters styrke når man tyr til slike midler? Men litt handikapp-humor er jo alltids morsomt, jo jøss. Så lenge det er “in the name of rock”, som han visst har utpekt seg selv til å skrive i. Bra, da vet vi hvor vi har ypperstepresten. Hvordan har vi klart oss uten så lenge?

Og som rosinen i den berømte pølsen så kommer Espen Mineur Sætre inn fra sidelinjen og morer seg over at det mulig å diskutere over noe så banalt som popmusikk idet hele tatt. Hjelpe meg, dette slår jo enhver norsk EU-debatt når som helst! Han ser ut til å være meget opptatt av om det er mulig å kjøpe en plate med Leif Ove Andsnes av en person liker Turboneger. Jeg vil vel si at hvis du liker Andsnes så er det vel det sammen hvem du kjøper den av! Vedkommende må jo ikke ha en hårsveis du liker, like det samme som deg, ha oversikt over Andsnes eller ikke. Kjøp den på nettet, da!!!

Alle kan jo ikke være eksperter på alt, og Sætre, som unektelig er en meget stor kapasitet særlig innen renessansemusikk, jazz og meget mer (som han gladelig øser ut av sitt overflødighetshorn i Morgenbladet hver uke) fortsetter med et fantastisk dårlig resonnement når han baserer sitt motargument mot Holstads syn om at Andsnes spiller “flere hundre år gamle coverlåter” ved å vise til at Sjostakovitsj og Britten døde på 1970-tallet. Ja, hurra, Sætre scorer på å vise at han har sin kulturelle kapital i behold (dette er hans måte å ha kredibilitet på, ved å vise til sin store kunnskapsbase og at han har lest musikkhistorieboken), men blir musikken noe mer verdifull? Hva var debatten? Vil Sætre vise at han har mer peiling på klassisk musikk enn Holstad? Det skulle vel Holstad være den første til å innrømme.

Som innlegg i en debatt om hva som er bra musikk eller ikke og hvordan dette eventuelt skulle avklares så henfaller Sætre til å kalle Holstad “platepastor”, og refere til “Helmaks Egon” (å så elegant!), for så å avslutte med at Andsnes faktisk improviserer på en Vamp plate og spiller duett med Anne Grete Preuss. Her prøver Sætre først å mobbe Holstad, deretter forsøker han å kjøpe en troverdighet til Andsnes ved å vise til han jo improviserer! Tanken er vel at siden det er noe populærmusikere ofte gjør, så må det gi Andsnes troverdighet som en som ikke bare kan spille etter noter, men faktisk kan det uten også! Fantastisk! Denne Andsnes må jo være et geni. Og der ser vi hvordan trådene fra alle debattene kan veves sammen til en dumhetens og lavmålets akse, alle forfekter sine egne snevre standpunkt, kaller hverandre det ene eller det andre og ender opp med å vise til at de selv har mest rett, mest peiling, mest troverdighet.

Hva dere, kjære lesere, fikk ut av disse munnhuggeriene vet jeg ikke, men jeg er i alle fall ikke blitt klokere. Jeg påstår ikke å være verdens klokeste, og jeg har i alle fall ingen direkte linje til en guddommelig størrelse som forteller meg (og KUN meg) hva som er bra musikk eller ikke, selv om jeg dermed ikke er likegyldig til musikk av den grunn. Men jeg vet å skille mellom hva som er subjektivt og objektivt, noe som burde være en del av almenkunnskapen i dette landet som skryter på seg så høyt utdannelsesnivå.

Og, hvis folk ikke har blitt irritert av denne artikkelen enda, så vil jeg avslutte med å vise til noen ord fra de originale “liner notes” til Miles Davis´ “Filles de Killimanjaro, hvor Ralph Gleason konkludere med at han liker Miles fordi “any album in which he plays, he rewards you for listening”. Og det å høre er kanskje noe vi bør gjøre mer, deretter bør vi tenke. Og først etter det igjen kan vi snakke og skrive. Men hvis Arne And har rett i å mene at å tenke før man snakker er som å tørke seg i ræva før man driter, så vil jeg påstå at mange har dritt for mye, for dårlig og for lenge i diverse medier nå. Og dermed har jeg sørget for at mitt innlegg i alle fall endte like dumt og platt som innholdet i de innlegg jeg har kommentert.

Publisert:

Del: