Mens store plateselskaper som EMI sliter med tallene, og nærmest må rasere sin egen stab, finnes det nå i Norge spennende og særpregede miljøer som kan fungere som “brohoder” for fremtidens musikkbransje her hjemme, mener styreleder Kjartan Berge i Norsk Rockforbund. Han mener at en større bevissthet rundt musikkbransjen som en næringskjede er veien å gå, og trekker i den forbindelse frem aktører som Stargate i Trondheim, Beatservice i Tromsø, Rec 90 og Telle i Bergen, samt Rune Grammofon, So What!/Racing Junior, Smalltown Supersound, Moonfog, Blå/bp og Voices Of Wonder i Oslo.

Kjartan Berge

Av Kjartan Berge, styreleder NRF

Rett før påske annonserte EMI at de skulle kutte staben sin med 20 % eller cirka 1800 personer internasjonalt og betalte dessuten 54 millioner USD til Mariah Carey for å komme seg ut seg ut av kontrakten med henne. Financial Times skriver dessuten at Warner sliter med å komme i mål med budsjettet til REM selv om de har solgt 3 millioner kopier av bandets siste plate – det er krise i bransjen og omsetningen worldwide har en fallende tendens. Det hele synes å se ganske mørkt ut.

Hva er problemet i dag?
Den negative utviklingen i musikkbransjen, både i Norge og internasjonalt, er slik jeg ser det ikke på grunn av tilbud eller etterspørsel, men heller måten det hele settes sammen på og selges på – det er blitt veldig dyrt å produsere og markedsføre musikken samtidig som publikums betalingsvilje er lav. I Norge er også markedet ganske lite, og da er det ikke er så lett å få særlig stort volum på salget heller. Dessuten er salget av norskprodusert musikk i utlandet relativt beskjedent selv om mye spennende skjer for tiden.

To viktige grunner for at musikkbransjen vil overleve
På tross av dagens dystre situasjon eksisterer det to meget viktige forutsetninger som gjøre at jeg ikke er så bekymret for musikkbransjens fremtid: det vil alltid være kreative mennesker som ønsker å skape og formidle musikk og det vil alltid være mennesker som vil være interessert i å høre og oppleve den samme musikken. Utfordringen ligger derfor i å unngå for store utgifter knyttet til apparatet rundt selve artistene, og å oppnå god og effektiv samhandling mellom de ulike aktørene i næringskjeden.

Et nytt tankesett – industrielle klynger med komplett næringskjede
Den amerikanske økonomen Michael Porter lanserte på 90-tallet en viktig teori om konkurransefortrinn som kan bidra til å klargjøre hva som bør gjøres for å kunne hevde seg i markedet på den internasjonale arena. Porter er særlig opptatt av å fremheve det nasjonale og lokale industrimiljøets betydning for bedrifters konkurransekraft. Kort fortalt mener han et tett samspill med konkurrerende bedrifter, krevende kunder, konkurransedyktige leverandører og sterke kunnskapsmiljøer er med på å skape tilstrekkelig press på bedriftene til å redusere kostnader, øke produktiviteten og forbedre innovasjonsevne og markedstilpasning. Porter hevder videre at i næringer med tette koblinger mellom spesialiserte bedrifter kan det sies å eksistere en industriell klynge; i disse klyngene er mulighetene gode for utvikling av stadig bedre konkurranseevne. I Norge er særlig det maritime industrimiljøet et eksempel på en slik klynge; i den bransjen er vi i verdenstoppen. Det som karakteriserer dette miljøet er at det har en komplett næringskjede, den spenner seg fra forskning, utdanningsinstitusjoner, finansiell kompetanse, til skipsverft, meglere og rederier.

Om oversetting av begreper
Min oppfatning er at en slik tenkning bør bevisstgjøres i norsk musikkbransje og tiden er inne for å få innarbeidet tankesettet nå da bransjen er i sterk endring. Vi ser at vi enkelt kan oversette begrepene fra shipping-miljøet til et språk for musikkbransjen. Ta f. eks. forskning – det kan erstattes med A&R-jobbing med nytt artistisk talent. Videre kan vi se at i stedet for skipsverft har vi studioer og øvingslokaler og konsertscener. Som utdanning har vi både musikkskoler, musikkhøyskoler og administrativ utdannelse (jus og økonomi), og ikke minst ulike opplæringskonsepter utviklet av aktørene i bransjen. Meglere kan erstattes med musikkagenter. Finans dreier seg om banker og investorer og offentlig risikokapital. Og i stedet for rederier har vi plateselskaper, forlag og managements.

Det eksisterer gode emner for musikkbransje-klynger i Norge
I dag er det etter hvert vokst frem en del spennende og særpregede miljøer som kan fungere som “brohoder” som man bør bygge slike klynger rundt; jeg tenker for eksempel på produsentene Stargate i Trondheim, Beatservice i Tromsø, Rec 90 og Mikal Telles plateselskaper i Bergen, Rune Grammofon, So What!/Racing Junior, Smalltown Supersound, Moonfog, Blå/bp og Voices Of Wonder i Oslo, for å nevne noen. Fellesnevneren for alle disse aktørene er at de er beskjedne i størrelse og i stor utstrekning arbeider mot krevende og spesialiserte nettverk i utlandet.

Det er i et slikt landskap at også Norsk Rockforbund vil være med på å legge forholdene til rette for at miljøene og artistene kan utvikle seg og vokse, gjennom blant annet å tilby en god og dynamisk opplæringsmetodikk til kursing av arrangører rundt i Norge, og ikke minst gjennom sine medlemsklubbene stimulere til å få et godt og nysgjerrig publikumsgrunnlag som både kjøper musikk og går mye på live-konserter (les: krevende kunder).

Publisert:

Del: