De nordiske ambassadene i Berlin stiller ut nordisk kultur. Sandra Kolstad kvitterte med å gi barn og ungdommer et innblikk i popens verden, fritatt fra det prestasjonsorienterte i bransjen.

© Thomas Kolbein Bjørk Olsen

Denne sommeren og høsten har de nordiske ambassadene i Berlin blitt forvandlet til en lekeplass for nordisk musikk, design og kultur. Norske kulturaktører, som blant andre Ultima og Riddu Riddu, skal frem til oktober vise seg frem på festivalen Play Nordic som har tatt over Felleshaus, de nordiske ambassadenes fellesareal.

Kantinen i ambassadens andre etasje er fylt til randen av musikkinstrumenter og mikrofoner. I dag er det andre og siste dag for Sandra Kolstads pop-workshop som artisten er invitert av Play Nordic til å holde for barn i alderen 11 – 14 år. Å undervise barn er en av sangerens absolutte favorittsysler, forteller hun til Ballade.

– Det skjer mirakler, på veldig kort tid, sier Kolstad fornøyd om samarbeidet med ungdommene.

Nettopp derfor gleder hun seg også til høstens første norske turné for Den kulturelle skolesekken, hvor hun skal gjennomføre et prosjekt hun har stor tro på.

– Det er et fantastisk tiltak hvor man gir barn og ungdom et rom til noe som er viktigere enn å være pen, flink og å prestere. Iløpet av 45 minutter skal de gjøre noe vilt, mystisk, farlig og noe helt annerledes! Sier hun og fortsetter:

– Jeg må nesten røpe hva vi skal gjøre. Vi skal få alle til å skrike i kor så høyt de bare kan! Jeg spiller inn skrikene, og opptaket skal brukes i konserten.

Konseptet har Kolstad allerede testet, men på voksne. På auditionen foran innkjøperne til Den kulturelle skolesekken bad hun kulturbyråkratene å skrike av full hals, forteller hun med et smil.

– Klokken var ni om morgenen og vi satt i en stor gymsal. Vi måtte ta et par runder, men til slutt skrek alle med. Etterpå kom det flere bort til meg å sa at de hadde blitt helt rystet, og en hadde blitt rørt til tårer. Det beviser noe. Ikke hvor fantastisk jeg er, men at det å få lov til å skrike høyt kan være et sterkt terapeutisk verktøy, det har noe befriende ved seg, mener Kolstad.

Skriket kan kanskje også bli et nyttig verktøy når hun og bandet skal ut å spille for ungdommer i norske fengsler, som samtidig går på skole der. Igjen i skolesekkens regi.

– I den konteksten vil det bli ekstra tydelig hvordan musikken kan være et fristed, sier hun.

På ambassadens kantine i Berlin har deltagerne begynt å dukke opp, en etter en. Kolstad har erfaring med å arbeide med barn og ungdommer fra flere lignende workshoper og fra tiden på fritidsklubben sin som tenåring. Hun vet hvordan hun skal få alle til å føle seg inkludert og komfortabel.

– Først vil jeg danne meg et inntrykk av hvem jeg har med å gjøre og ikke minst hva de har lyst å få til. Alle vil ikke showe foran andre. Å spille musikk er veldig personlig så det kan være vanskelig å heve røsten foran andre om man ikke er vant til det. Det er ikke uvanlig at deltagerne er nervøse – derfor er det fint å ha en workshop over to dager. Da kan man gå hjem etter den første dagen og sove på det man har opplevd, og så fortsette dagen etter, forklarer hun.

Musikk må begynne et sted der det er gøy og fritt og levende istedenfor å være gjennomprodusert og perfekt.

Å arbeide med barn i ulike aldere i samme gruppe er en utfordring, ikke minst fordi nivået på ungdommenes musikkerfaring spriker.

– Men det er det som også gjør det litt spennende. Noen har ikke tatt i et instrument tidligere, andre har aldri sunget høyt foran noen. Men av og til er det også et høyt nivå. To i denne gruppa er for eksempel erfarne gitarister på 11 og 14 år, forteller hun, før hun må avbryte for å låse opp for enda en deltager.

Workshopdeltakerne lærer Kolstads låt  ”Rooms”

Workshopdeltakerne lærer Kolstads låt ”Rooms”, © Thomas Kolbein Bjørk Olsen

– Hallo, wie geht’s? Willkommen! smiler Sandra og byr den blyge gjesten på en sjokoladekjeks mens hun småprater på tysk.

– Jeg har en jente her som er halvt dansk og som hjelper meg med oversettelser innimellom, men ellers foregår alt på tysk, forteller Kolstad.

Etter lunsjen, som ambassaden byr på, er det på tide å stille seg rundt pianoet. Kolstads 17 år gamle søster som er på ferie i Berlin låner en hånd til tangentene.

I starten synger deltagerne med en usikkerhet i stemmen, men Kolstads livlige minespill og instruksjoner får ungdommene litt etter litt til å slippe hemningene løs.

– Ikke tenk på hva som er ”korrekt”! Instruerer hun, mens gruppa synger hennes sang ”Rooms”.

– I går startet vi med å lytte til ulike typer musikk og snakket om hva slags musikk vi liker. Hva gjør en sang til en god låt? Er det beaten, melodien, produksjonen? De fikk velge om de skulle skrive en egen låt eller jobbe med en av mine, og de valgte ”Rooms”, forteller Kolstad om sangen ungdommene senere samme kveld skal fremføre for sine foreldre.

– De er utrolig flinke, de tilfører sitt helt egne uttrykk til låten. Dette er noe av det mest inspirerende jeg gjør, skryter artisten.

Kolstad har bestemte meninger når det gjelder barn og ungdommers muligheter til å utøve kunst og kultur. Hun legger vekt på at det må finnes rom for prestasjonsfri musisering og positivt ladede opplevelser av å kunne spille sammen med andre.

– Det viktigste for meg er å formidle spilleglede. Det skal ikke være en mystisk sfære preget av nervøsitet. Man skal kunne le av seg selv, og å gjøre feil er helt greit. Drit i om man synger fint eller ikke, bare gjør det! Jeg merker at ungdommene på disse workshopene har veldig godt av å høre det.

Spesielt sett i lys av samtidens bilde av musikkbransjen som vises i sosiale medier anser hun at det trengs et motbilde og andre arenaer som gir plass til kulturutøvende ungdommer.

– I våre talentshow-tider er det mange unge som vil drive med musikk og opplever et stort prestasjonspress. Det får meg til å ville snu om på alt: Musikk må begynne et sted der det er gøy og fritt og levende istedenfor å være gjennomprodusert og perfekt. Jeg synes det er ekkelt med alle disse elleveåringene på tv som er profesjonelle showartister. Det er ikke det jeg er interessert å jobbe med! understreker Kolstad.

I ambassadens kantine henter ungdommene hvert sitt instrument for å spille sammen. Carla Wang, som er 13 år og har dansk mamma, plukker opp en tamburin.

– Jeg hadde ikke så store forventinger, jeg ville bare bli med og se hva dette var. Men det har vært veldig gøy. I begynnelsen var alle ganske sjenerte og ingen sa noen ting. Men så løsnet det opp og ble veldig bra. Sandra er veldig søt og morsom, lyder 13-åringens dom.

Når Ballade forlater workshopen er hele gruppa blitt varme i trøya og bøyer seg konsentrert over hvert sitt instrument og enser knapt at vi roper takk og hade bra. Akkurat slik skal det være mener Sandra Kolstad.

– Uten å høres helt new age ut så er det faktisk energier i rommet som man må forholde seg til og det blir veldig tydelig når folk begynner å føle seg trygge. Jeg kan se det i øynene, hvordan det kommer et lys i blikket når de begynner å åpne seg opp. Det er det fantastisk å få oppleve!

Publisert:

Del: