Det nye norske magasinet ENO er en protest mot musikkjournalistikken i dagspressen.

Eirik Kydland, © Rune Mortensen

— Det er utrolig spennende. Jeg ser for meg at det må være litt som å sende pjokken avgårde til første skoledag. Blir han klassens favoritt? Blir han en trendsetter? Får han rundjuling?

Eirik Kydland puster ut etter at han for fem minutter siden sendte siste side av ”Eno” til trykkeriet. Bare tre måneder etter at han sammen med Behnam Farazollahi og designer Rune Mortensen bestemte seg for å lage et nytt musikkmagasin, er fødselen altså godt i gang. Magasinet kommer fra trykken tidsnok til å lanseres under Øyafestivalen i august.

— Eno er oppkalt etter Brian Eno, en felles helt. I det navnet ligger mye av det spennet vi håper å få til: I det ene øyeblikket er han avantgarde-komponist, i det neste produsent for ”verdens største band”, U2.

Entusiasme og dugnad
Kydland forteller stolt om et ”100 siders pent uttegnet magasin, bredt både i tekst- og musikksjangre”.

— I tillegg til tekster om nye norske band, har vi intervjuer størrelser som Big Boi, en reportasje fra Nigeria og en større sak om Arild Nyquist som albumartist. Blant annet.

— Hvor kommer pengene fra?

— Vi utgir det helt selv, vi har ingen rike onkler eller forlag i ryggen. Bladet er laget på pur entusiasme, og på dugnad fra mer enn 30 bidragsytere fra hele landet. Vi har klart å samle penger til å trykke og distribuere det nå, og håper å stabilisere driften nok til å kunne betale bidragsytere allerede til neste nummer.

Totalopplevelsen
Redaktøren forteller at de har laget “et blad med de artiklene vi selv har savnet å lese.”

— Vi synes musikkjournalistikken i norsk dagspresse ikke er tilfredsstillende. Alle disse 12 linjers plateanmeldelsene – det funker ikke. Det er et paradoks at mens CDer selger mindre og mindre, og albumet som idé kanskje har mindre verdi enn før, er likevel anmeldelser av plastdisker med 12 spor arrangert i en rekkefølge det som dominerer musikkdekningen i norsk offentlighet. Jeg synes fortsatt musikkritikk er viktig, og at plateanmeldelser kan ha en verdi, men i ENO har vi valgt å droppe albumanmeldelser for å forsøke å frigjøre oss fra det formatet, sier Kydland, som selv jobber som musikkanmelder for Dagbladet.

– Vi liker å si at det er som med ishockey. Når en ser på ishockeykamper, er skiva, altså pucken, bare en liten del av totalopplevelsen. Alt det som skjer rundt, skøytingen, knuffingen, jubelen fra publikum, pizzastykket i pausen – det er også en viktig del av totalopplevelsen. Vi håper at Eno skal kunne fange opp mye av det som er en del av musikkopplevelsen, selv om det gjerne ligger utenfor selve CD-platen.

Alt er sammenfiltret
Musikknorge kan fort fremstå som ghettofisert. Alle sier “musikk”, men det er uklart hva en legger i det.

— Hva er “musikk” for dere? Kommer vi til å få lese om Oslo-Filharmonien i Eno? Olav Anton Thommessens siste verk? Xenakis?

— Musikk for oss kan være en Metallica-logo risset inn i et pennal, like gjerne som en som sitter i akademikjelleren og terper på celloteknikker. I vår platesamling er veien kort mellom Lil Wayne, Alf Prøysen og Alvin Lucier. Vi ser ikke på musikken som ghettofisert, i vår verden er alt tvert i mot filtret inn i hverandre. Alle sjangere — fra pønk til samtidsmusikk — er tilgjengelige for alle — fra pønkere til samtidskomponister — og dermed er musikken mindre ghettofisert enn noensinne, slik vi ser det. Det er her vi prøver å strekke ut hendene og fange noe av det som skjer når musikken treffer lytteren eller forlatera vsenderen. I første nummer kan du lese et fire sider langt intervju med det som fort kan bli vår neste store komponist, Spellemannprisvinner Ruben Sverre Gjertsen, rett før en sak der Harald Eia snakker om humorens posisjon i popmusikken. I samme nummer snakker det pur unge skarockbandet Razika ut om sitt forhold til Leif Ove Andsnes, mens metalbandet Altaar diskuterer Luigio Russolo. Alt dette føles helt naturlig i vår verden.

Ekstremt om Carey
Kydland sier at han som redaktør vil at Eno skal være et sted hvor man kan skape helt andre former for musikkjournalistikk. Et foreløpig resultat av dette er det han selv omtaler som ”tidenes mest ekstreme Mariah Carey-artikkel”.

— Audun Mortensen ga ut en diktsamling i fjor på Flamme Forlag. Vi ga han en utfordring: Skriv deg gjennom katalogen til din favorittartist. Det gjorde han, det vil si: Han hørte gjennom hele Maria Careys katalog – og den er stor – mens han skrev underveis. Resulatet er en overveldende tekst. Man får lyst til å høre gjennom alt Mariah Carey har laget. Med unntak av julealbumet, da.

Det er et eksempel på et grep vi kan ta, vi vil utforske det å skrive om musikk. Det er vanskelig og utfordrende. Hvorfor er det vanskelig å skrive om musikk, hvorfor er det så vanskelig? Og er det spesielt vanskelig i dag?

Eno skal distribueres gjennom Narvesen og komme med fire utgaver i året. Bladet skal koste 99 kroner, og første utgave er ute 9. august.

Publisert:

Del: