Rytmisk musikk stjeler mye av oppmerksomheten i norske kulturhus etter den store kulturhusboomen. Det viser rapporten «Arena, kunst og sted».

Still Life av Kjartan Abel Nilsen, Helena Kive og Peder Istad, 2011 Fra forsiden på rapporten.

– «Alle» vet at det er rytmisk musikk som dominerer i de allmenne kulturhusene. Nå er dette også godt dokumentert. Dette har å gjøre med kulturhus-økonomi og -fasiliteter å gjøre. Men det skyldes også at det finnes et stort tilbud av gode, etterspurte og publikumsvennlige aktører i det rytmiske musikkfeltet, sier kulturforsker ved Høgskulen i Sogn og Fjordane Georg Arnestad.

Forskerne bak rapporten «Arena, kunst og sted – Norske kulturarenaer i møte med kunstens nye krav» har sett nærmere på forholdet mellom økonomiske og politiske rammebetingelser og kunstens vilkår på norske kulturarenaer. Undersøkelsen, som ble lansert tidligere i høst, skiller mellom allmenne arenaer, som kjennetegnes av et bredt program og ambisjoner om et større publikum, og spesialiserte, som gjerne er mer kunstnerdrevne.

Les også: Musikk representert i flest kulturhus

– Musikk er representert på samtlige arenaer. Om vi ser på antall arrangementer er musikken veldig dominerende. Det er den viktigste sidearten – også på de arenaene som spesialiserer seg på for eksempel visuell kunst, sier forsker Ole Andreas Brekke ved Uni Resarch Rokkansenteret, som har utarbeidet rapporten.

Georg Arnestad. Foto: Vestforsk
Georg Arnestad. Foto: Vestforsk

Mener Kulturløftet favoriserte rytmisk musikk
«Satsingen på rytmisk musikk har vært særlig gunstig for USFs økonomi bl.a. ved å utløse statlige midler til ombyggingen og øke publikumsinteressen», heter det om Verftet i Bergen – én av de fire arenaene forskerne har sett nærmere på i dybderapporten.

At rytmisk musikk dominerer, skyldes den betydelige vektleggingen av rytmisk musikk i den rødgrønne regjeringens kulturløft, mener Georg Arnestad.

– I dette ligger noe av forklaringa på at rytmisk musikk også har en overraskende sterk posisjon blant de mer spesialiserte arenaene, sier Arnestad.

Til tross for at rytmisk musikk tar mye plass, vil ikke forskerne fastslå at dette betyr at kommersiell musikk vinner terreng også på kulturarenaer med offentlig støtte.

– Rytmisk musikk er en grunnpilar. Men om dette er ensbetydende med at musikken er kommersiell, er ikke noe vi kan si sikkert. Da må man gå inn og vurdere programmet, og hvorvidt det er kommersielt eller ikke kommersielt, sier Brekke.

– Et bøttekott på biblioteket
Direktør for Akershus Kunstsenter Rikke Komissar mener den nye rapporten viser med all tydelighet at fokuset på scenekunst og musikk har tatt overhånd. Både produksjonsfasilitetene og formidlingslokalene på norske kulturarenaer egner seg best til musikkproduksjoner, ifølge «Arena, kunst og sted».

– Populærmusikken, med store scener og rigger har fått sine arenaer bygget. Nå bør kunsten og tverrkunstneriske produksjoner prioriteres. Vi finner svært få gode visningsarenaer for samtidskunst i kulturhusene. Kunsten har fått tildelt et bøttekott innenfor biblioteket – for å si det litt slemt. Mangelen på gode visningsrom er stor, likeså midler til kunstproduksjoner, sier hun.
Både aktører i feltet og ikke minst arkitekter og kulturhusledere bør reflektere over hvorfor kunsten ikke fikk plass i kulturhusene, mener Komissar.

– Jeg ønsker meg flere visningsarenaer for kunst, og tenker at tiden nå har kommet for å satse på visuell kunst og mer tverrkunstneriske arenaer. Personlig lobber jeg iherdig for nytt kunstsenter i Lillestrøm. Vi trenger nytt bygg som imøtekommer kunstnernes ønske om gode rom, og der vi kan vise store installasjoner, ha performance og kanskje til og med sette opp konserter med samtidsmusikk i skjønn forening til mer ordinære utstillinger. Vårt felt har stort behov for fleksibilitet og romlighet kan være et stikkord. Dette behovet finner vi ikke dekket i dagens kulturhus, sier Komissar.

Rikke Komissar. Foto: Akershus Kunstsenter
Rikke Komissar. Foto: Akershus Kunstsenter

Økt aktivitet, bedre økonomi
Ifølge en gjennomgang Aftenposten gjorde i 2013 er det de siste drøye ti årene bygget eller planlagt oppført rundt 60 nye kulturbygg i Norge. Mer enn halvparten av arenaene i utvalget til arenarapporten har kommet til etter årtusenskiftet. Og satsingen på bygg ser ikke ut til å ha gått på bekostning av produksjonsvilkårene: Undersøkelsen viser prov på et høyt aktivitetsnivå på norske kulturarenaer, med i snitt 200 publikumsarrangementer i året (2012).

Det foregår også en omfattende egenproduksjon: 90 prosent av arenaene utformer hele eller deler av programmet selv.

– Hva forteller det oss at egenproduksjonen er såpass høy?

– Det hevdes ofte at når kravene til egeninntjening øker, synker egenproduksjonen. Man henter artister på gjennomreise og bruker ikke lokale krefter. Det finner vi ikke. Derimot ser vi at mange planlegger lenger fram i tid enn tidligere, noe som kan indikere en noe større grad av profesjonalisering, sier Brekke.

Arenaene har et ambisjonsnivå og en vilje til å strekke seg innenfor de budsjettmessige rammer de har til rådighet, ifølge rapporten.

– De fleste spesialiserte arenaene vektlegger i liten grad kommersielle hensyn. Men de spesialiserte musikkarenaene gjør det i større grad enn spesialiserte arenaer innen visuell kunst og scenekunst, sier Brekke, som også legger til at undersøkelsen har utelukket nasjonale og rent kommersielle arenaer, som mange av musikkarenaene i Norge er.

Samlet sett opplever arenaene driftsunderskudd, men økonomien var bedre i 2012 enn i 2008. Hovedårsaken til dette var i stor grad økt offentlig støtte – særlig på de spesialiserte arenaene.

– Arenaene har generelt sett en svak økonomi, men generelt har man fått et noe bedre driftsresultat og en noe større omsetning, sier Brekke.

Etterlyser mer kunnskaper om drift
En svakhet ved den nye rapporten er at den ikke går i dybden når det gjelder driftsproblematikk, mener Georg Arnestad, som for øvrig har sittet i referansegruppen. Et diskusjonstema i kjølvannet av de mange nye kulturhusene har vært om de blir for kostbare for lokale kunstnere og artister.

– Arenaprosjektet har ingen analyse av hvordan og i hvilken grad det lokale kulturlivet har økonomi til å leie seg inn i kulturhusene, hva slags vilkår de har, og om kommunen subsidierer dette, sier Arnestad.

– Vi spør ikke spesifikt om leietilskudd. Men vi finner at de allmenne arenaene har en klar lokal forankring og samarbeider langt mer med lokale aktører enn de spesialiserte arenaene, sier Brekke.

De fire arenaene forskerne har fordypet seg i, befinner seg alle på Vestlandet. Arenaene er ikke representative for mangfoldet i norske kulturarenaer, men de fungerer som eksemplariske case, og varierer langs flere sentrale dimensjoner, mener forsker Brekke, som peker på at de samlet dekker et bredt spekter av kunstfelt og organiseringsmåter.

– De fire er geografisk rimelig nært lokalisert. Det er slik sett en skjevhet i utvalget, men det gir også mulighet til å studere relasjoner på tvers, som mellom Bergen Kunsthall og USF. Men geografisk konsentrasjon er også et kostnadsspørsmål, og prosjektet er drevet frem innenfor relativt trange budsjettrammer, sier Brekke.

Publisert:

Del: