– Det burde være like selvfølgelig for både intellektuelle og kunstnere å spørre hverandre: har du hørt det siste verket til Jon Øivind Ness, som å spørre: har du lest den siste boka til Roy Jacobsen? Men slik er det ikke. Lesere, lyttere og seere vil være orientert om det som skjer i det litterære liv, men det hører ikke med til den allmene dannelse å være nysgjerrig på siste nytt innen musikklivet – og det er underlig, skriver Per Olav Reinton i dette svaret til Jon Øivind Ness.

radio

Av Per Olav Reinton

I to år lyttet jeg gjennom alle – absolutt alle – nye norske komposisjoner som ble gitt ut på cd, og jeg har fått med meg konserter fra de fleste Ultima-festivalene, også den siste, hvor jeg har gått, ikke som del av jobben, men av interesse. Noe liker jeg, og kommer tilbake til, og forsøker å snakke om. Annet legger jeg vekk.

Som journalist ligger spørsmålet alltid på lur: hvordan kan jeg få stoff ut av dette? Hvordan kan jeg gi dette offentlig interesse?

De som er fornøyd med å kjøpe billett og følge musikklivet innen Ultimas kontekst, bør selvfølgelig fortsette med det, men jeg skulle ønske at det kunne skapes en offentlig samtale om hva som var godt og dårlig, om musikk som erkjennelse og mening, om sammenhenger og konsekvenser av det som ble framført. Musikk må bli synlig for å bli hørt, slik litteratur må bli synlig for å bli lest.

Problemet er ikke enestående for samtidens musikk, og kanskje illustrerer jeg det best med en analogi.

I akademiske miljøer var journalistikk er skjellsord, på samme måte som akademiker var et skjellsord i redaksjonelle miljøer. Det ble brukt mot akademikere at de var synlige i det offentlige liv. Slike holdninger forarmet den offentlige arena, og gjorde både forskningsmiljøene og de redaksjonelle miljøene dårlige. Det ble ikke rekruttert folk til redaksjonene fra akademiske miljøer, og de akademiske miljøene ble ikke brukt som kilder. Vi hadde flere samlinger, forskere og journalister imellom – mer og mindre fruktbare.

Nå er holdningene noe annerledes. Universitetene har fått formidling inn som en del av sin formålsparagraf, og noen akademikere har våget steget ut på den offentlige arena – med de kostnadene som følger med.

Det er vanskelig i begynnelsen å fatte at mediene har sin egen kontekst. Konteksten er helt vesentlig i all formidling. I det øyeblikket akademikere skjønte at journalistikk ikke er det samme som popularisering, men at det gjelder å framtre i en annen kontekst, så ble det mulig å få forskningsjournalistikken til å spire.

Da jeg, den gangen, ville ha kritisk journalistikk inn i forskningsmiljøene, var det ikke fordi jeg var imot forskning. Når jeg vil ha kritisk journalistikk inn i musikkmiljøene, så er et det ikke fordi jeg er imot tidens musikk. Musikken må inn i medienes kontekst.

Mitt mål er at musikken skal bli en del av nyhetsbildet. Det blir ikke journalistikk av privat velvilje, kameraderi og popularisering. Det skaper ikke interesse for musikk heller. Hvis musikken skal bli en del av nyhetsbildet, må vi klare å leve med den konflikten som oppstår når journalisten krever å bli respektert for å arbeide på sine egne premisser innenfor sitt eget mediums kontekst.

Men det krever mot, like mye som kunnskap – mot og kunnskap fra så vel musikk som medier. Og så må vi erkjenne at enkeltmennesker aldri bryter barrierer alene, selv om vi av og til henfaller til å dyrke helter og slakte syndebukker.

Publisert:

Del: