DEBATT: Mandag og tirsdag gikk seminaret ”Musikk og kjønn – om kjønnsarbeidsdelingens mange varianter, grunner og virkninger i musikklivet” av stabelen på Nasjonalbiblioteket i Oslo. Tirsdag var det blant debatt med undertittelen ”Musikk og kjønn i mediene” med skribent og forfatter Marta Breen, journalist Ragnhild Veire i NRK, og skribent Arvid Skancke-Knutsen. – Kjønnsroller er i endring og det skjer en dreining nå. Og det handler om et kommersielt marked som har blitt enda hardere, sa Ragnhild Veire blant annet.

Arvid Skancke-Knutsen, Marta Breen, Ragnhild Veira (Foto: MIC)

Av Carl Kristian Johansen

Tirsdagens paneldebatt med tittelen Musikk og kjønn i mediene var programmert mellom foredrag om ”Skeiv musikk”, ”Musikk kjønn og indentitetsprosesser blant ungdom”, og innlegg av representanter fra andre felt i kulturlivet, deriblant Vigdis Lian fra Norsk Filminstitutt, kritiker og fagreferent Trond Haugen fra litteraturfeltet, Agnete Haaland fra Norsk Skuespillerforbund og Jon Rogstad forsker ved Universtitet i Oslo og ISF.

I sin innledning tok Marta Breen utgangspunkt i sin egen bok ”Piker, vin og sang – 50 år med jenter i norsk pop og rock”. Breen har i research-arbeidet til boken gått gjennom store deler av norsk rock- og popjournalistikk, og skaffet seg ”en bred oversikt på godt og vondt”. Før Piker, vin og sang hadde Breen i sitt møte med flere kvinnelige intervjuobjekter kommet fram til at det ikke eksiterte referanser til kvinnelige artister i feltet i journalistikken før 1980. Breen har selv grav fram flere i sin bok.

Videre kunne Breen trekke fram flere poenger:

— Jeg har fant ut at Björk var en gjenganger når man skulle bruker referanser, og gjorde konkrete søk på det. Jeg fant ut at norske musikkjournalister har brukt Björk som referanse som beskriver musikk til Ane Brun, Anneli Drecker, Bertine Zetlitz, Frost, Anja Garbarek, Hilde Drange i Slowpho, Maja Ratkje, Anne Marie Almedal på Gunhild Sundli i Gåte. Blant annet.

— Dette er drøyt for det er snakk om veldige forskjellige uttrykk. Jeg snakket med Maja Ratkje om dette og hun hadde for eksempel ikke hørt om Björk før den anmeldelsen. Det er rett og slett mange som ikke kjenner seg igjen i beskrivelsene i det hele tatt.

— Må man bruke kvinnelige referanser for å beskrive kvinnelige artister? En låt består av mange deler, hvorfor skal kjønn og vokalsporet være så avgjørende for hvilken bås man blir plassert i, var blant Breens spørsmål.

Kjønnsroller i endring i kunstmusikken

Ragnhild Veire i Musikkredaksjonen i NRK P2 viste sitt innledning til en innfallsvinkel fra et i utgangspunktet mer kjønnsnøytralt perspektiv i kunstmusikken.

— Klassisk musikk er det felt der det antatt handler veldig mye om at man skal holde kjeft og spille. Det handler ikke om hvordan man ser ut, men om hvordan man spiller. Man skal være dyktig, prøvespill til orkesteret skjer bak et forheng, det nytter ikke å ha good looks. Det er et såkalt nøytralt felt. Man blir beskyldt for å ha feil fokus hvis man fresher seg litt opp. Mange tenker på klassisk musikk på denne måte.

— Har da media, med den såkalt nøytrale bakgrunnen til kunstmusikken, noen kjønnsroller å spille på når man skal omtale kunstmusikken i våre sendinger?, spør Ragnhild Veire.

— Absolutt, var svaret Veire ga seg selv.

— Kjønnsroller er i endring og det skjer en dreining nå. Og det handler om et kommersielt marked som har blitt enda hardere enn i min tid som trombonestudent, da det var mulig å dille rundt i stygge klær og det var helt greit. Nå ser jeg at musikkstudenten er mer styla enn noen gang før.

— For det andre; innenfor media holder det ikke å bare spille, vi må ha en historie å fortelle. På radio er vi heldige, vi trenger ikke å selge en forside med en pen dame på. Vi kan konsentrere oss om lyden av musikk, men også vi ønsker gjerne ha rammen rundt; biografien, eller en historie å fortelle rundt denne artisten vi skal presentere.

— Tredje punkt: De kommersielle salgsknepene har også inntatt det klassiske markedet mye sterke grad enn for 20 år siden.

— På et felt som kunstmusikk, som kanskje er vanskelig solgt på et kommersielt marked, så må man normalisere. Og da griper man til kjønnsstereotypier, det som blir lagt fram for oss i Musikkredaksjonen blir fort stereotype. Kvinner skal være kvinner og menn skal være menn.

— Da Audun Iversen vant Dronning Sonja Internasjonale Musikkonkurranse fikk vi vite at han var veldig fotballgal og at han hadde opptrådt på prøvesang med fotballtrøye på. Selv om han holdt på med noe veldig spesielt så kunne vi presentere han som noe vi antok våre lyttere kjenner seg igjen i. Han driver med noe som er veldig spesielt, men han er en normal gutt, og dermed noe lytteren kan kjenne seg igjen i.

— Dette er en veldig kjent mekanisme innenfor det feltet vi driver med i Norge. Når man går til utenlandsk presse opplever vi det at klassisk musikk er det samme som eksklusivitet er en mye sterkere tendens. Der kan man selge inn en Anne-Sophie Mutter, fiolinisten, mye lettere med det preget av utilnærmelighet som hun har i dyre designerkjoler sittende i en Porsche eller Mercedes. Det fungere ikke i Norge. Her skal de som er topputvøvere i klassisk være en av oss og da er det vår jobb å gjøre de like normale som deg og meg. Da kan man lettere få lytteren til å høre på historien vi forteller.

Veire understreket at kjønnsstereotypiene står veldig sterkt i måten plateselskapene markedsfører sine artister på.

Djevelens advokat

— Når vi i dagligtale snakker om en ”komponist”, tror jeg de fleste av oss umiddelbart ser for oss en mann – gjerne en litt eldre og litt avdød herre. Når vi hører ordet ”musiker”, ser vi antagelig også en mann – kanskje litt yngre og litt mer uflidd. Og når vi hører uttrykket ”kjønn og kultur”, som er navnet på denne konferansen, tror jeg vi fort setter inn ordet ”kjønn” som et synonym for ”kvinne”, innledet skribent og tidligere Ballade-redaktør Arvid Skancke-Knutsen sin tilmålte tid med.

— ”Kjønnsspørsmål” blir ofte identisk med ”kvinnespørsmål”, som om det var et område som ikke angår menn, eller der menn bør nektes adgang, fordi alle menn nå en gang sitter på toppen av maktpyramiden.

— Men kjønnsspørsmål burde oppta og inkludere oss alle, uansett kjønn, religion eller legning, uansett bakgrunn eller kulturelle preferanser, fordi det sier noe sentralt om hva vi er, hvordan vi forholder oss til oss selv og hverandre – og hvordan andre oppfatter oss. Og fordi kjønnsrollene ofte er viktige grunnpremisser i forhold til om vi oppfattes som individer eller bare representanter.

Videre sa Skancke-Knutsen:

— Men for en gang å leke djevelens advokat: Spør noen av oss om å nevne én betydelig, kvinnelig, amerikansk filmregissør fra de siste femti årene, tror jeg de fleste av oss fort blir svar skyldig. Og ber du en musikkinteressert nordmann om å gi deg navnet på én kvinnelig, norsk jazztrommeslager, eller bare én kvinnelig, norsk metal-gitarist, tror jeg svaret fort blir mye av det samme.

Les Skancke-Knutsens innlegg i sin helhet her.

Seminaret Musikk og kjønn – om kjønnsarbeidsdelingens mange varianter, grunner og virkninger i musikklivet, ble arrangert av Musikkinformasjonssenteret MIC, NTNU, Norsk Jazzarkiv og Norsk kulturråd.

Publisert:

Del: