Jeg kan nå med hånda på hjertet rapportere om at ikke en eneste workshop har gått som planlagt, skriver Igor Dunderovic, før konferansen Krafttak for sang.

Plutselig har jeg blitt lurt til å danse tradisjonell afgansk attan med et dusin friske karer. Jeg hadde starta seansen med “Ro, ro til fiskeskjær”.

SMIA
Jeg kaller dem helst bare «mottak». Det klinger bedre. Som del to av en pasning. Eller som en hytte. Med tak.

Igor Dunderovic Foto: Privat
Igor Dunderovic Foto: Privat

«Asyl» høres ut som et mentalpsykiatrisk sinnsykeanstalt. Hvilket det til en viss grad også er, og derfor litt av grunnen til at ingen har vurdert å endre navnet til noe hyggeligere. «Internasjonal leir», for eksempel, det høres finere ut. Selv refererer jeg noen ganger til Vandrerhjem-Inn, eller Inn-Vandrerhjem, som det gjerne blir når verden snus opp ned.

Prosjektet heter SMIA (se logo for den visuelle opplevelsen), kort for “Sang og Musikk i Asylmottak”. Asylsøkerne selv fanger sjelden opp ordspillet, men de uttaler det riktig.

For mitt vedkommende er det en fortsettelse av “Ali Baba, Baba Lillelam, og lille Lahm Nam Nam fra Vietnam”, et prosjekt fra 2009 der jeg ville spre glede og norsk musikk i asylmottakene i Trøndelag. Da fantes det ikke tilskudd til slikt.

Foto: Igor Dunderovic
Foto: Igor Dunderovic

Bodde på asylmottak selv
I 1992 bodde undertegnede på mottak selv. Da var det noen tusen bosniere som kom til Norge, og dagene bestod typisk av å sitte i sin kalde krok med grå gardiner som stengte solen ute, og nynne i timesvis til sin eneste eiendel, en kopi av en kopi av en kopi av en kopi av en kopi av en kassett som sa «ssshhhhhhhh», med litt bass fra hjemlandet i bakgrunnen. Utenpå kassetten stod det håndskrevet hvilken artist man hørte på, i tilfelle man begynte å tvile, og som regel var det feil sjanger også, men det var den sangen kollega flyktning hadde med i sekken når han rømte over sjø og land, og det var bare nynne med.

I dag har de både youtube og mobiltelefoner, disse “bortskjemte” flyktningene. Men, det de ikke har, er vennskapelige sosialiseringer med innfødte. Det hadde vi mer av i 1992. En flyktning da var et eksotisk vesen fanget i en isblokk, og vi ble kalt inn på teppet og bedt om å klappe til norske julesanger og gråte til sommerfugler i vinterland sammen med normale folk. Derfor vet jeg i dag hvem Håvard Hedde er.

Hva innebærer SMIA
SMIA prosjektet prøver altså å ta vare på denne fine tradisjonen med å spre vennskap gjennom musikk. I praksis innebærer dette:

Litt musikkterapi
Litt språklæring gjennom norske sanger
Bedret kulturforståelse gjennom norske sangtradisjoner
Mulighet til å glemme problemene for et par timer
Promotering av norsk musikk åndelig og indirekte kommersielt
Kræsj-kurs i gitar og tromme
Finne musikere i mottakene, og bruke dem
Annet, mye annet

Foto: Igor Dunderovic
Foto: Igor Dunderovic

SMIA workshopen som jeg legger opp til følger alle pedagogiske klasseromprinsipper. 12-15 personer delt i tre grupper, tre fine norske sanger, rytme-egg til alle, tre gitarer og fire ukuleler. I en time skal vi seile foruten vind og ro uten årer. Trodde jeg. Jeg kan nå med hånda på hjertet rapportere om at ikke en eneste workshop har gått som planlagt.

Gikk ikke som planlagt
Workshop nr.1, mandag, kl.10:00. Jeg er nydusja med åpne armer, og stort glis. Antall oppmøtte: NULL. Jeg går ut Røde Kors-huset for å se om jeg finner noen. En araber går mot meg. Jeg smiler. Han smiler. Jeg smiler mer. Han går forbi. To damer i hijab med barnevogn ignorerer meg for alt jeg er verdt. Jeg kikker etter skjult kamera.

Neste dag møter jeg opp på kvelden etter invitasjon fra Røde Kors Mannegruppe som spiser kaker med asylsøkere en gang i uka. «Om du har noe opplegg med musikk og sang, så trenger vi noe program, hjelp oss!”. Antall oppmøtte: 40! Jeg synger til full applaus, andre synger til min applaus, ler, tuller, klemmer hverandre, kjempestemning.

En gang kuppet jeg et møte med hundre beboere og fem tolker, med halvtimes show på norsk. Traff gullhøna. Alle skulle være venn med meg og lære å spille gitar. Solgte inn et julebord.

Foto: Igor Dunderovic
Foto: Igor Dunderovic

Profesjonelle flyktninger
“Er det noen her på mottaket som driver med musikk”, spør jeg. Jo, der var visst en syrer. Han var ekte gitarist altså, hadde lange negler og langt hår. Nå kunne man ha lange negler og hår av mange årsaker, tenkte jeg. Så dukka fyren opp. Var ikke akkurat Yngwie Malmsteen for å si det sånn. “Seven years I no play guitar. War start, you know. I was music teacher before the war. Now, I am a professional refugee”, forklarte han.

En gang var jeg hjemme hos en kurder og halvsov mens han spilte saz for meg i en time. (les: baglama eller tambura, en avlang type gitar). Han tok med sazen i neste workshop og sang for oss. To kurdiske menn begynte å gråte.

En gang var det trettifem som møtte opp, og det ble bare rot. Etter en time dro alle unntatt ti afganere som skulle hjelpe med å rydde. Vi satte på en låt til ryddinga. Neste halvtime gikk på å lære Igor å bevege seg i pashtu-tradisjoner.

En gang var jeg eneste mann med femti damer i hijab som så gjerne ville at jeg bare skulle synge romantiske sanger, men de skulle ikke synge selv. Jeg ble forklart at mange av dem vokste opp i områder der sang og musikk var nærmest forbudt. De likte musikk veldig godt, men alt med måte. Jeg måtte så gjerne synge for dem, men ikke be dem riste egg.

Utkonkurert av kjeks
En gang var det tretten som møtte. Ansatte stilte opp med kjeks og kaffe. Tre afrikanere satte seg ved bordet, spiste opp kjeksen og gikk. Jeg hadde ikke rukket å presentere meg enda. De ti som var igjen ville gjerne ta bilder av hverandre mens de holdt i en gitar.

En gang satt jeg i en time med to damer fra Somalia og ei fra Eritrea som tilsammen kunne fire setninger på norsk. Vi kommuniserte gjennom en blanding av kolonispråket italiensk, rotete engelsk, og kroppsspråk. Hun fra Eritrea hadde bodd på asylmottak i seksten år. Akkurat som planlagt.

Halvveis i prosjektet føler jeg at vi har gjort en grei jobb så langt, ristet litt i noen depresjoner, lært bort en rekke E-moll grep, og et godt utvalg av barnerim.

Det eneste som bekymrer meg å er om jeg får tilbake de to gitarene som jeg har lånt bort.

Publisert:

Del: