Kan arrangementer i ytterkanten av Nattjazz og Festspillene i Bergen gi hjelp til å tenke over hva musikk egentlig er?

Fra forestillingen "Primal", del av "Echo Flux", © Tale Hendnes / Festspillene i Bergen

Både Nattjazz og Festspillene omfavner arrangementer som ligger på siden av selve musikken. Festspillene, som gjennom sin økonomiske slagkraft kan gjøre mer ut av seg, har i mange tiår hatt sine festspillkunstnere og -forfattere, samarbeid med teaterscener og danseensembler. Nattjazzen er på sin side er litt mer smålått, men stiller med Poesidigg på fjerde året, og – nytt i fjor – Atelierkonserter; improjazz i kunstomgivelser.

Begge festivalene har musikken som sin viktigste kunstart – så hva kan arrangementene som ligger litt på utsiden fortelle oss om musikk? Er disse andre kunstartene med på lasset, så å si – eller tilfører de musikken noe?

Jeg valgte meg to arrangementer som på hver sin måte eksplisitt tematiserer dette. «Ordlyd»-prosjektet Poesidigg under Nattjazz, og danseforestillingen Echo Flux, som fokuserer på «relasjoner mellom dans og musikk».

 

POESIDIGG
Nattjazz. Sardinen på USF Verftet, 27. mai.
Henning Bergsvåg, vert.

Poesidigg, Bergens egen «stand-up poesi»-institusjon, finner sted i Sardinen på Verftet i Bergen. Poesidigg annonseres som et «Ordlyd»-prosjekt: Ord og lyd er altså ikke det samme – men to tilstøtende fenomener under denne overskriften. Under årets Nattjazz headlines Poesidigg av samarbeidet mellom forfatter Frode Grytten og musiker Morten Qvenild.

Lokalet er fullt. Enkelte har kommet for å høre på Bergens egen litterære stjerne Frode Grytten, og noen er nysgjerrig på det musikalske konseptet som er hoved-eventen, men rommet domineres av byens forfattere og litterater. Stemningen i rommet bærer preg av en viss jovialitet, og kveldens vert Henning Bergsvåg snakker til publikum som til gamle kjente, hopper lett gjennom en introduksjon av Poesidigg-konseptet på en måte som demonstrerer at han mer enn antar at alle vet hva de har i vente. Her trengs ingen grundig introduksjon eller vidløftige presentasjoner; vi går rett til verks og kveldens tre «up-and-coming»-poeter får sine tilmålte minutter og demonstrerer på hvert sitt vis poesi.

Sara Bruteig Olsen lar det ene ordet ta det andre i en ren bokstavelig forstand, hurtig, som om hun går tom for luft underveis. Det er lange kjeder av ordspill, der siste ord eller stavelse gir utgangpunkt for neste linje. Innimellom er det vanskelig å få helt fatt på alt hun sier, det går fort, det strømmer ut av henne, som om hun går tom for luft, noe hun også tematiserer midtveis i opplesningen: Den pustende kroppen. Det hele er nøye komponert. Men ennå er det ikke musikk.

Hamza Ali leser med en nesten innøvd nervøsitet, litt keitete og mer minimal i uttrykket. Det handler om savn og tap, om kjærlighet. Fremtoningen matcher innholdet perfekt, der essensen er: Hvorfor har kroppene våre så små hjerter når det er så mye å føle. Han er hele tiden farlig nær klisjeene, men det funker. Han nøler akkurat på rett sted, og gjentar enkelte ord for å få diksjonen perfekt. Men ennå er det ikke musikk.

Hamza Ali, © Sondre Horvei / Nattjazz

Musikken kommer med Sahara Muhaisen. Hun leser, delvis i egen oversettelse, men mest på arabisk, et dikt fra Irak som – treffende nok – handler om regn. Jeg husker ikke forfatterens navn, men det er skrevet sent på 60-tallet. Og det handler om sult, opprør og en død mor, forteller Sahara. Det er ikke viktig, det viktige er at jeg ikke forstår ordene hun leser, bortsett fra refrenget «det regner» som hun har gitt oss en oversettelse av i sin introduksjon. Dette er ikke bare en opplesning, men en oppvisning. Fire, fem forskjellige deler av diktet får hvert sitt utrykk – utrykk som utvilsomt speiler innholdet og som jeg kjenner igjen som savn og lengting. Muhaisen leser med tilstedeværelse, og nå – fordi jeg ikke forstår ordene – kan jeg høre på dem som «ordlyder». Pusten stiger frem, rytmen, melodiene i språket.

Sahara Muhaisen, © Sondre Horvei / Nattjazz

En kort pause før Kjersti Wøien Håland inntar scenen. Hun leser sine karakteristiske kortfattede dikt med en lett tone. Tekstene er direkte, muntlig, hun snakker med oss og ikke til oss, og innimellom ligner stilen ligner mer vitsens enn poesiens – og hun får publikum til å le og nikke megetsigende. Det veksler utvungent mellom politisk fortvilelse og hverdagslig komikk, og Wøien Håland bruker ordenes tvetydighet for det de er verdt og hun liker seg på scenen. Musikk er det ikke – til det er det for avhengig av de verbale punchlinene.

En ny kort pause før kveldens headlinere entrer scenen. Og nå skal det bli musikk: Morten Qvenild setter seg ved flygelet, utstyrt med effektbokser, datamaskin og mikrofon. Frode Grytten setter seg på en stol i flygelbuen med sin store skrivebok i fanget. De fremfører deler av bestillingsverket fra Kongsberg Jazzfestival fra 2017 (Area 51) samt flere nyskrevne ting. Qvenild bruker datamaskinen for å gi noen rudimentære rytmer, elektronikken for å gi pianoet lyden av 2019 og vokaleffekter for å skille sangen fra poesien.

Morten Qvenild og Frode Grytten, © Sondre Horvei / Nattjazz

Men det er Gryttens karakteristiske lesemåte – og stemme – som dominerer: Slepende men insisterende, et sted midt mellom blodig alvor og komikk. Og dermed, kanskje dessverre, fungerer musikken mest som en slags dramatisk kulisse for Gryttens stemme og stil. Den intellektuelle underfundigheten som karakteriserer Gryttens fremføring følges bare sånn passe av musikken. Til det er den for vakker.

Og med vakker mener jeg: Uten motstand. Musikken mangler skjevheter og kontraster, tonale punchlines som kan matche tekstene, om man vil. Den står ikke i kontrast til Gryttens tekster og fremføring, men er mer som et slør. Og i den grad Qvenild også er komisk og alvorlig, er dette å finne i sangen (på engelsk), som for eksempel når han bruker Donald Rumsfelds berømte «There are known knows» som tekstforelegg i en vakker vocoder-poplåt. Og selv om det er tydelig at Grytten og Qvenild trives sammen på scenen oppleves det hele som litt for behagelig.

Frode Grytten, © Sondre Horvei/Nattjazz

Etter opplesningene og fremføringene inviterer Henning Bergsvåg duoen og Kjersti Wøien Håland til en «fremoverlent samtale» om deres kunstneriske virke. I likhet med resten av kvelden er samtalen både jovial og underholdende. Bergsvåg behandler deltakerne som gamle kjente og gjør klokt i å styre unna tematikker og budskap i det vi har hørt. Han fokuserer på det konkrete i situasjonen: Hva gjør det med poeten når han eller hun skal stå foran et publikum? Poeten, sier Bergsvåg, har jo først og fremst den skrevne teksten som sitt medium, og hva skjer når poeten må snakke sin egen tekst?

Grytten snakker om viktigheten av å skrive noe for situasjonen, om det er på et gymnas på Stord eller for et voksent jazz-publikum. Wøien Håland snakker om hvordan hun har endret skrivestil etter at hun begynte å lese opp. Og samtalen dreier seg fort om musikk. Vi er innom Nick Cave and the Bad Seeds, og om beatpoetene som ville snakke frem jazz, og om jazzmusikerne som ikke var så interessert i beatpoetene. Det er nesten som vi kan ane en viss misunnelse, som om ordene ikke kan trumfe musikkens måte å snakke direkte til oss.

Kjersti Wøien Håland, © Sondre Horvei/Nattjazz

Det klokeste som sies fra scenen denne kvelden er det Kjersti Wøien Håland som sier: Kunst skal ikke være en gåte du skal løse eller et spill du skal vinne, sier hun. Kunsten skal treffe deg emosjonelt, uten at du skal måtte fundere eller reflektere for mye. Og det har hun jo rett i.

Men samtidig tar hun selvsagt helt feil. Kunst har jo nettopp denne egenskapen at den ser ut som en gåte, men at kunstopplevelsen ikke er å finne svaret på gåten, men i avsløringen av at vi aldri helt kan forstå reglene for spillet.

Det er en lek musikken er flinkere til å igangsette enn poesien.

 

ECHO FLUX
Carte Blanche / Festspillene. Studio Bergen 29. mai
Annebelle Bonnéry, teatersjef.

Programheftet – som består av intervjuer med de to koreograf-/komponist-duoene bak de to forestillingene som har fått fellestittelen Echo Flux – er en litt rar blanding av ufordøyd idéhistorie, modernismekritikk og (tidsriktig nok) sjamanisme.

Er det fordi dansen er ordløs at den rammes inn på en måte som skal gjøre det mulig for publikum å hente ut mening? Uansett gir programheftet ganske klare føringer på ikke bare hva vi skal se men også hvordan vi skal oppleve det.

Greit nok.

 

The Departed Heart
Alban Richard, koreograf. Sebastian Rivas, komponist.

Koreograf Alban Richards har tatt utgangspunkt i tekster om melankoli og død. Robert Burtons bok om melankoli fra 1700-tallet, en referanse som forresten også er spesifikk litterær, og som mange av litteratene på Poesidigg to dager tidligere nok hadde hatt sine ting å si om. Han har hentet inspirasjon fra kunsthistorien, fra «malerier av melankolske positurer» og scener fra filmer av regissører med høy kulturell status (Campion, Polanski, Zulawski).

The Departed Heart, © Tale Hendnes /Festspillene i Bergen

Og stykket har en slags filmatisk kvalitet, der lydsporet gjennomgående er lyden av pust. Første del av stykket gjør inntrykk. Første danser ut beveger seg sakte, og lyden av sakte utpust styrer dvelende og langsomme bevegelser. Det er urovekkende å se på, kroppen er som en mekanisk dukke, hals og overkropp spennes til bristepunktet som i sakte film, og når pusten stopper fryser kroppen i nesten umulige positurer, Neste danser puster raskt og panisk, og kroppen oppfører seg deretter: Spastisk, vill, urolig.

The Departed Heart, © Tale Hendnes / Festspillene i Bergen

Flere dansere kommer på scenen, alle med forskjellige puste-signaturer, og de forskjellige tempoene i pustingen skal gestalte ulike former for tilstander helt i randen av den menneskelige psyke. Og det fungerer. Jeg tar meg i å puste raskere og saktere, kjenner hvordan kroppen min – om enn i miniatyr – mimer dansernes. Stykket går sakte over i en ny fase, og lyden av pusten blir sakte men sikkert løsrevet fra dansernes kropper.

“The Departed Heart”, © Tale Hendnes / Festspillene i Bergen

Rommet fylles av oppklippet og elektronisk bearbeidede brokker av pust som kastes rundt oss, og avstanden mellom lyden av kroppen og kroppene på scenen gir en kaotisk effekt. Vi er ikke lenger i rommet med danserne, men i et rom av lyd med dansere i. Men denne løsrevenheten gir ikke en distanse jeg kan være i. I stedet gjør den at jeg mister interessen.

Jeg er ikke den interesseløse betrakteren som Immanuel Kant vil jeg skal være, men rett og slett uinteressert. Stykket glir forbi, det virker plutselig langtekkelig, kostymene virker med ett latterlige og overdrevne. Den intensiteten kroppene og pustingen fanget meg med i første del forsvinner, og det rommet som løsrevenheten åpner klarer jeg rett og slett ikke fylle. Jeg drømmer meg bort, ser på de andre publikummerne og aner en viss rastløshet her og der.

For det er ikke lenger skremmende eller urovekkende det jeg ser. Det er bare – kjedelig. De repeterende kroppslige geberdene, som nok er ment å gestalte ulike tilstander på grensen til galskap – ukontrollert og fortvilt latter, spastiske bevegelser på grensen til sammenbrudd, krypende utmattelse – er et stykke unna melankolien som finnes i tekstforelegget. De blir stereotyper, ikke arketyper.

The Departed Heart, © Tale Hendnes / Festspillene i Bergen

Der første del klarer å skape stillbilder som jeg ennå kan se for meg, blir stykkets andre del en litt usammenhengende foreteelse. Og mens koreografen i programheftet henviser til filmer med høy kulturell verdi, toner stykket ut i en scene som bringer tankene til filmer i andre enden av skalaen: En døende danser omsluttes av personer med ansiktsløse masker. Den siste pusten, sjelen hennes, suges ut av henne i en scene som bringer tankene hen til «desperantene» i Harry Potter-filmene. Det er ment å være dramatisk, men blir bare platt. Det er som om idéplanet i forestillingen ødelegger for danserne. Der de i første del fikk være det viktigste i rommet er de nå bare statister i en litt enkel idéverden, der idéene ikke virker særlig gjennomarbeidet.

 

Primal
Ayelen Parolin, koreograf. Ezra (Vincent Chtaibi), komponist.

Den andre av kveldens forestillinger har sitt opphav i en sjaman-workshop, forteller programheftet. Noen halvkvedede kommentarer om ritualer og vitenskap, og om hvordan intuitive omgangsformer har gått tapt i den moderne verden gir meg en litt flau smak i munnen. Men jeg er likevel positiv: Komponist Ezra (Vincent Chtaibi) annonseres som beatboxer, og jeg tenker at kanskje det vil finnes en kontrast her, mellom Poesidiggs «ordlyd» og beatboxingens rytmiske munnlyder?

Og vi begynner i rytmen. En monoton basstrommelignende lyd sendes i en sirkulær bevegelse rundt i rommet, og hele forestillingen drives fremover av et monotont og – ja – suggererende beat som går gjennom forandringer og stadig blir mer komplekst. I siste halvdel kommer lyden av komponisten, beatboxeren Ezra, også tydelig frem.

Selve konseptet er – vel, for å være ærlig – gjennomskuelig og litt enkelt: Vi lever i en fragmentert og individualisert verden uten store, felles ritualer. Dette synliggjøres gjennom at gruppen dansere ikke danser sammen, men på hver sin måte. Midtveis stopper den repeterende monotone basstrommelyden og vi går over i en kort seanse, som binder stykket sammen med det første: En heftig pustesekvens, der de ulike danserne fremdeles danser i hver sin stil, men hvor de puster i samme takt, høyt og overdrevet.

Kunst skal ikke være en oppgave som skal løses, men her byr det seg likevel frem et overtydelig svar: Det finnes noe allmennmenneskelig vi deler i rytmen i pusten vår. Og etter pustesekvensen avsluttes stykket på forutsigbart vis: Danserne nærmere seg hverandre, danner en hop, bevegelsene begynner å synkroniseres: Selv om de delvis beholder sine individuelle utrykk er de nå på samme sted, samme vending, samme retning: De forenes i rytmen.

Fra “Primal”, © Tale Hendnes / Festspillene i Bergen

På denne måten forveksler Primal i likhet med The Departed Heart stereotypier med arketyper. Men i praksis finner de felles grunn i pusten og rytmen, og til tross for det overtydelige budskapet i forestillingen syns jeg dette er skikkelig bra. Jeg er mer vant til å gå på konsert enn danseforestillinger, og jeg lar føttene gå og hodet nikke på bakerste benk i takt med rytmen.

Men det er jeg ganske alene om tror jeg. Publikummerne er betraktere, ikke deltakere. Det er dumt, for jeg har lyst til å le og komme med tilrop. Noen av danserne beveger seg på fullstendig komiske måter og er overdrevne karikaturer av ulike dansestiler: den talentløse men fysiske mosh-pitteren, den forfeilede ballettdanseren, den kule hipsteren, og så videre. I motsetning til den første forestillingen henvender danserne seg til publikum: de ser på oss og himler med øynene, vet at vi er der, forestiller seg for oss, poserer.

Fra “Primal”, © Tale Hendnes / Festspillene i Bergen

Det er vittig å se på, og når de ikke helt klarer å nå oss er det vår feil, ikke dansernes: Primal ble i løpet av Festspill-perioden også oppført som familieforestilling, og jeg hadde nok fått mer igjen der. Jeg gjetter på at et yngre publikum ikke er så reserverte i sin interaksjon som det voksne intellektuelle publikummet denne kvelden – på jakt etter mening.

For hva skal man si om «innholdet» i stykket? Hvis det skal være kritisk til «vår tid», og synliggjøre et innbilt tap av intuitive, rituelle omgangsformer, er både programheftets innledning og valget av uttrykksform problematisk.

Det er jo egentlig bare å ta turen på rytmiske Nattjazz for å se at de kroppslige fellesritualer ikke er et førmoderne fenomen, men noe unektelig menneskelig som lever i beste velgående.

Publisert:

Del: