Torsdag spiller Christian Ihle Hadland Mozarts 22. klaverkonsert med Oslofilharmonien. I intervjuet med Ballade forteller han om sin gamle lærer Jiri Hlinka, om det å bygge karriere og om Mozart: “Jeg er veldig enig i at Mozart som oftest spilles drittkjedelig. Selvfølgelig skal du ha respekt for musikken, men ofte finnes det en misforstått ærefrykt for Mozart.” sier Hadland, som også reflekterer rundt hvordan det ville vært å høre Mozart selv spille sine egne stykker, som noe fullstendig annerledes og bedre enn vi noensinne har opplevd.

Wolfgang Amadeus Mozart

Av Magnus Andersson

Flere ganger tidligere har jeg brukt min spalteplass i Ballade til å fremheve alle de pianister som gjør karrierer i inn- og utland. Pianistkorpset er langt mer mangefasettert enn den nøkterne stil som Andsnes presenterer, så vel hva gjelder Andsnes som offentlig person som det gjelder hans musikalsk stil. Jeg har tidligere skrevet om Håvard Gimses poetiske sans, om Håkon Austbøs klangfantasier, om Jens Harald Bratlies lineære følsomhet, om Liv Glasers humoristiske klassisisme, om Einar Henning Smebyes intellektuelle overlegenhet, om Tor Espen Aspaas hengivenhet, og hvis Carsten Ihle Hadland skal føyes inn i den rekken må det bli for hans emosjonelle måte å holde musikken – sant å si hvis inntrykket fra intervjuet har samsvar med den klanglige verden han presenterer på podiet.

Selv om han ikke er eldre enn 22 år er hans rulleblad imponerende, med en rekke priser og prestisjefylte konsertoppdrag, så selv om jeg mener at et seriøst intervju med en musiker bør dreie seg om musikk, kan jeg ikke dy meg fra å spørre Hadland om noen av hans meritter har vært en spesielt viktig døråpner for ham:

— Det tror jeg faktisk ikke, svarer han. Konserten med filharmonien er til nå det definitivt største, og jeg tror og håper at det kan gi ringvirkninger.

Men allikevel er vel ikke ting så enkle som at en konsert gjør alt for karrieren?

— Nei, på 50-tallet kunne du spille en konsert, og så visste alle hvem du var, men nå er det mye mer som skal til.

At det er slik kan nok Rikskonsertene gi et slående eksempel på. Noen år tilbake ble den gamle debutantstøtten nedlagt, og en del av begrunnelsen var at det ikke lenger fantes en interesse i media for den slags konserter. Derfor erstattet Rikskonsertene debutantstøtten med et lanseringsprogram som nå er treårig, og som ikke innebærer én stor konsert, men en rekke engasjementer på festivaler og turneer i Rikskonsertenes egen regi.

Får vi kanskje se Hadland i et slikt program snart? Undertegnede tenker litt høyt om hva som bygger en karriere, om viktigheten av å markedsføre seg selv, om å drive lobbyvirksomhet, om å kjenne de rette personene, og om å være på rett sted. Så spør jeg Hadland selv hva han tror skal til for å slå seg frem, og hans svar er enkelt:

— Når det gjelder alt som har med karriere å gjøre er jeg fullstendig ureflektert. Jeg er jo nettopp ferdig, og min hovedambisjon med musikken er å alltid ha det gøy! Jeg ville ikke engang ha spilt i Carnegie Hall for karrierens skyld, hvis jeg ikke fikk et personlig utbytte av det, hvis jeg ikke fikk en personlig erfaring og en god opplevelse der og da.

Hvordan tror du da at en musiker bygger en karriere?

— Det er et godt spørsmål, svarer han, og den ellers så sprudlende pianist blir stille og tenker. Egentlig tror jeg ikke at det er noe bestemt. Jeg tenker ikke så mye på det med karriere. Jeg elsker musikk, og det er derfor jeg holder på. Jeg har ikke den driven at “yes!, nå skal jeg spille 200 konserter i året”. Jeg er veldig ung enda, så jeg venter litt for å se hva slags form min karriere skal ta. Om det blir mye solo, kammermusikk eller hva, det vet jeg ikke enda.

Det høres litt ut som om du står i fare til å miste kontrollen, med din åpenhet. Er det ikke en risiko at du må gjøre ting som du i lengden ikke har lyst til, fordi du ikke valgte mer aktivt, spør jeg. Men det viser seg at det ikke handler om å bevisstløst flyte med, for så å se hvordan karrieren utfolder seg, men om å ta reflekterte valg i stunden, hvor magefølelsen er viktigere enn at karrieren skal være et overordnet mål. Og noe som i seg selv er verd å strebe etter.

— Jeg ønsker absolutt ikke å spikre et løp, fordi jeg ikke vet hva som vil gjøre meg lykkelig om fem år. Jeg kan bare på hva som gjør meg lykkelig her og nå. Jeg tror det er farlig å stake ut en vei så pass tidlig som nå.

Dyktige læremestre

Selv om Christian Ihle Hadland ikke vil si noe bestemt om hva han ønsker å fylle sin karriere med, så er det ikke tvil om at det er musikk han ikke bare skal, men må drive med. Som barn var en umåtelig begavet, og han har vært heldig å møte mennesker som har kunnet ta vare på hans talent. Jeg spør ham om hans gamle lærer Erling Eriksen, som til daglig underviser på det gamle konservatoriet i Stavanger (som nå er en del av universitetet):

— Han var utrolig viktig for meg. Jeg kom til ham da jeg var 12 år. Med en lærer som ikke visste hva han gjorde, ville det den gang vært en stor fare at jeg skulle blitt utviklet til et vidunderbarn. Jeg hadde en meget velutviklet teknikk, og jeg kunne spille kjempevanskelige ting. Men Erling satte meg til å spille ”klangbehandlingsstykker”, hvor det dreide seg om å spille vakkert, slik som i en del stykker av Schumann eller Schubert. Han ville lage en musiker av meg istedenfor en sirkusartist.

Så har du hatt en meget karismatisk lærer også, sier jeg og vi ler litt av min beskrivelse. Det handler om Jiri Hlinka, som har fostret pianister som Leif Ove Andsnes, Håvard Gimse og Steffen Horn. Hlinka kjent for å være rik på ideer, spontan og for å gi alt for sine elever. Men noen elever kan kanskje føle at hans engasjement blir litt mer enn de kan håndtere.

— Det har vært helt fantastisk å gå for ham. Det som er det aller beste er at han lærte meg å stole stole hundre prosent på min egen musikalitet. Han lot meg prøve ut uortodokse ting og var veldig inspirerende. Jeg har gått ut av så mange timer hvor jeg føler at jeg har lært om noe jeg aldri har hørt om før. Samtidig liker jeg at han er streng på en engasjerende måte. Han vet akkurat hvor godt den enkelte elev kan spille, og han er ikke nådig hvis ting ikke svarer til den standarden de kan nå opp til.

Jeg blir litt forbauset når Hadland sier at Hlinka lærer ham til å stole på sin egen musikalitet, og det blir jeg fordi det ikke stemmer overens med mitt syn på den meget bestemte og strenge Hlinka. Jeg har nemlig tenkt Hlinka mer som en som peprer deg med sine egne ideer, enn en som lokker frem elevens egen personlighet. Samtidig tenker jeg på at Hlinka tross alt har hatt en elev som Håvard Gimse, som jeg personlig mener er den norske pianist som er mest spontan i sitt uttrykk. Kanskje det dermed er mitt eget syn på Hlinka som er problematisk? Jeg spør rett ut om ikke Hlinka kan være litt for autoritær iblant:

— Jeg har også hørt at han kan være slik mot noen, men hvis du har en musikalsk idé, hvis du har noe du tror på, er han veldig åpen. Hvis han liker det han hører så aksepterer han det. Da er det absolutt greit.

Ekstremt konservativ

Du har spilt Henrik Hellstenius Concerto Grosso med Oslofilharmonien tidligere. Hvilket er ditt forhold til samtidsmusikk?

— Der er jeg faktisk helt ute. Jeg er ekstremt konservativ, sier han, men det skal vise seg at han heller tenkte høyt når han sa det, enn han faktisk mente det.

— Ikke at jeg ikke liker samtidsmusikk, men bare at jeg ikke har kommet så langt. Jeg har ikke spilt så mye av det.

Hvis så Olav Anton Thommessen ville spurt deg om han fikk skrive et verk for deg, hva ville du svart?

— Tusen takk, kjør på, ville jeg svart. Jeg kan spille hva som helst, bare det antenner følelseslivet mitt. Det spiller ingen rolle hvor intrikat og smart musikk er komponert. Hvis ikke det antenner følelseslivet mitt – og det gjelder all musikk – så kan det bare være.

Litt senere kommer Hadland på at han allikevel har spilt en del samtidsmusikk. Han har spilt bl.a. György Kurtág, Alfred Schnittke og György Ligeti. Hvorfor tenkte han ikke på dem tidligere?

— De er jo på en måte klassikere. Musikk, uansett stil, må appellere til hjertet. Hvis komponister skal komponere noe viktig, må de løfte det ut av seg selv. Beethoven for eksempel. Det var jo ikke slik at han tenkte massevis av tanker, og så komponerte han det. Beethoven har noe av sitt temperament i musikken, og det kommer ut. Det var ikke slik at han tenkte at hans komposisjoner skulle appellere til de følelser musikken hans vekker, men det kom som et tillegg, ikke som et utgangspunkt.

Hva er det ellers som er viktig for deg som pianist? Leser du mye?

— I perioder leser jeg mye, men det blir altfor lite. Jeg er jo musikknerd. Det er det som er lidenskapen nummer én.

Hva med andre kunstformer?

— Jeg har kanskje sett ti filmer i mitt liv. Nei, forresten det er en overdrivelse, men mye blir det ikke.

Har du tv?

— Nei, og det har jeg aldri hatt.

Lytter du mye til musikk?

— Ja, masse! Stort sett går det i gamle innspillinger fra den tid en innspilling var en innspilling, og ikke en perfeksjonsgreie.

Mozart – en frijazzer?

Det er lett å være enig i Hadlands spissformulering. Undertegnede er i hvert fall av den mening at fonogrammet, altså innspillinger i det store og hele, har vært med på å kjøre tolkninger inn i litt av det samme sporet. Et halvt århundre tilbake var mangfoldet i fortolkninger langt større, for ikke å snakke om hvordan det var i innspillingenes barndom. Vi snakker deretter lenge og vel om pianistisk historie, med det aldeles egne språk som bare pianister har, som er komplett ubegripelig for en utenforstående, og som sikkert ville kjedet Ballades lesere. Det går i personer, verk, innspillinger og ikke minst hvilke teknikker som skal til for å oppnå de unike klangene og fortolkningene. Hadland forteller om hvordan en litt rusten 78-plate fra 30-40-årene kan være en lærebok i frasering og musikalsk skjønnhet. Jeg forbereder meg for å runde av intervjuet, og stiller mitt standardspørsmål:

Er det noe vi ikke har snakket om som du ønsker at jeg spør deg om?

— Vi kunne jo ha snakket litt om Mozart.

Christian tar meg på sengen, fordi det er jo nettopp Mozart som er foranledningen til at vi møtts for å drikke kaffe og samtale. Jeg rekker ikke å spørre ham om noe før han selv spør meg:

— Hva syns du om Mozart?

Kanskje man som oftest sier dette om Bach og om hans soloverker, men det er noe avskrellet med Mozart. Det er noe nakent. Det er, i hvert fall på overflaten, så enkelt at musikken, når den blir spilt, må fremstå som om den ikke krever noen som helst teknikk, men som om den var ren musikk. Som oftest mener jeg at musikere misforstår dette, at de mister Mozart med selve enkelheten, og at de derfor spiller Mozart altfor snilt.

— Jeg er helt enig. Det er så få toner hvis man sammenligner med eksempelvis Beethoven, som jo kom bare noen år senere enn Mozart. Når man spiller Mozart er det så lite å ta av. Jeg er veldig enig i at Mozart som oftest spilles drittkjedelig. Selvfølgelig skal du ha respekt for musikken, men ofte finnes det en misforstått ærefrykt for Mozart. Hvis det fantes opptak av ham tror jeg han ville fremstå som en av verdens beste pianister. Dette blir spekulasjoner på et meget lavt nivå fra min side, men hvis Mozart hadde kunnet spille konserter i dag tror jeg vi ville fått hørt noe så fullstendig annerledes og bra enn du noensinne har hørt. Pianisten og komponisten Hummel var på konserter med Mozart og skrev ned hva han hørte; eksakt, tone for tone, og det han skrev ned kan nesten minne om frijazz. Hendene kan være forskjøvet nesten en takt. Det hele er bare så fritt. Det er dette jeg savner litt av i dag – at Mozart ofte ikke blir tilstrekkelig gøy. Tenk på at han skrev sine klaverkonserter for å vise frem trynet for publikum. Musikken har alt: Lys, og et Don Giovanni-mørke, men det synes jeg nesten aldri høres når den blir spilt.

Undertegnede kan ikke la være å tenke på noen som gjorde et tankeeksperiment med Beethoven. Selv om jeg ikke kjenner til at Beethovens klaverspill er blitt skrevet ned, så er det i hvert fall blitt beskrevet. Hvis Beethoven hadde oppstått fra de døde, og spilt sin egen musikk slik han gjorde den gang han levde, ville han blitt betraktet som en komplett idiot, som ikke skjønte bæret av hvordan Beethoven skal tolkes.

På bakgrunn av Hadlands kunnskap om Mozarts eget spill avslutter jeg med å spørre ham om han ikke tror at hans Mozart-tolkning vil bli meget uortodoks, tatt i betraktning at en slik måte å angripe musikken er så pass uvanlig:

— Nei, tolkningen blir nok ikke så uortodoks. Jeg har bare lyst til at musikken skal smile.

Publisert:

Del: