Intelligent kuratering, lydhøre utøvere, voldsom og variert natur er noe av det Bendik Hagerup så og hørte i den iscenesatte konserten Ørets teater.

Ørets teater Foto: Ultimafestivalen / Henrik Beck

“Alt lever. Og alt levende utvikler seg”. Slik heter det i Thure Erik Lunds essaysamling Om naturen, som har gitt tittelen til Henrik Hellstenius’ iscenesatte konsert Ørets teater: Om naturen som ble fremført på Den Norske Opera i helgen som en del av Ultimafestivalen.

For Lund er alt i sin ytterste konsekvens natur. Ikke bare levende organismer, men også strukturene og systemene disse inngår i kan betraktes som levende i måten de utvikler seg på. Hos Hellstenius er det også dette transformative aspektet ved naturen som settes i fokus. Fra konserten åpner med vokal etterligning av fuglelyder (virtuost og lekent fremført av Stine Janvin Motland) til den rundes av halvannen time senere, kretser både musikk og tekst rundt ulike former for metamorfoser og reiser, både bokstavelige og billedlige.

Forestillingen er en videreføring av en serie konserter Hellstenius gjorde under Festspillene i Bergen i 2011, der idéen er å skape noe som befinner seg mellom en konsert og en musikkdramatisk forestilling. Det er likevel ingen tvil om at fokuset ligger på det førstnevnte. Dramaturgien ved Kai Johnsen er enkel og stort sett effektiv og lar til enhver tid musikken stå i sentrum. Også Boya Bøckmans kaleidoskopiske videprojeksjoner ligger diskret under som et bakteppe som hele tiden minner oss på forestillingens grunntanker.

Sånn sett er det mest av alt snakk om en slags kuratert konsert

Sånn sett er det mest av alt snakk om en slags kuratert konsert. Ved siden av musikk av Hellstenius selv, deriblant to helt nyskrevne verk, får vi presentert sanger fra Franz Schuberts Winterreise, Salvatore Sciarrinos Introduzione all ‘oscuro samt improvisasjoner av den norsk-franske kvartetten Dans les arbres. Disse ulike elementene settes ikke bare opp mot hverandre, tidvis overlagres de, og det er en risikabel strategi. Alt for ofte ender prosjekter som dette opp med et resultat der helheten er mindre enn summen av delene. Her fungerer det derimot glimrende.

Dette skyldes dels en svært intelligent kuratering fra Hellstenius’ side og dels lydhøre utøvere som uanstrengt makter å springe fra det ene til det andre. Når for eksempel en stillferdig improvisasjon av Dans les arbres overlappes med Sciarrinios vare ensembleklanger, er det et magisk øyeblikk som funger langt bedre enn det kan se ut som på papiret. Den improviserte musikken glir på nesten umerkelig vis organisk over i den komponerte, som ett uavbrutt stykke musikk der de to ulike tradisjonene møtes på en praktfull måte.

Ørets teater - om naturen Foto: Hiimniko

Ørets teater – om naturen Foto: Hiimniko

Som nevnt deler forestillingen tittel med Thure Erik Lunds essaysamling Om naturen, og ett av de to nyskrevne stykkene er tonesettinger av to utdrag derfra. Disse er i mine ører de klart svakeste partiene i forestillingen. Bruken av talekor til å formidle teksten, akkompagnert av en slags atonal pointillisme i ensemblet, fremstår som både generisk og temmelig uinteressant. Lund er en av de mest særegne stemmene i norsk litteratur, og selv om de to utdragene som brukes her kanskje ikke er blant de saftigste i boken, er det likevel en slags råskap der som ikke resonnerer med det forholdsvis rene tonespråket. Jeg forstår at Hellstenius har ønsket å formidle teksten på en forståelig måte, noe som alltid er en utfordring i en sammenheng som dette, men det hele blir for tørt og klinisk.

Det er et misforhold som på nærmest besynderlig vis har nedfelt seg i programheftet, der de ellers fine engelske oversettelsene av Lund har erstattet originalens omtale av naturen som “han” med “she”. Jeg er selvsagt klar over at det i og for seg er korrekt engelsk å omtale naturen med hunnkjønn, men det er samtidig lite Moder Natur å spore hos Lund. Her er naturen i siste instans en “taus fremmedkar” som tramper rundt i stua di og slenger fra seg “en liten lurp med søppel og unåe”, og jeg må vel si at jeg savner både søppelet og unåen hos Hellstenius.

Det er et ufattelig frekt grep som på mange måter undergraver originalens budskap og tematikk

På den andre siden er det andre nyskrevne verket, Rock Crystal, et av forestillingens absolutte høydepunkter. Stykket er basert på tekstutdrag fra kortromanen Bergkristall av den tyske romantikeren Adalbert Stifter (som Hanna Arendt omtalte som litteraturhistoriens fremste landskapsmaler), og forteller historien om to små barn som på vei gjennom et fjellpass på julaften overraskes av et voldsomt snøfall og ender opp med å gå seg vill på isbreen. I originalen overlever faktisk de to barna på nærmest mirakuløst vis. Hellstenius, derimot, velger å kutte teksten før redningen er på vei, og det levnes vel liten tvil om hvilken ublide skjebne han overlater de to barna til. Vel og merke slutter stykket med at det lysner og at solen står opp, men den omtales som en gigantisk blodrød disk og det hele bringer tankene mer i retning av avslutningen på Piken med svovelstikkene, der lyset og varmen signaliserer død snarere enn håp om redning.

Det er et ufattelig frekt grep som på mange måter undergraver originalens budskap og tematikk og som fryktelig lett kunne bikket over i det melodramatiske, men det sitter som et skudd. Dette skyldes først og fremst at Hellstenius’ krystallklare klangbehandling her fullstendig kommer til sin rett. Musikken slår over en som iskalde gufs, og det er formelig så man glemmer at Oslo har vært badet i sol hele dagen der man sitter og hutrer i setet sitt.

Denne sekvensen har også den mest effektive og utarbeidete koreografien i forestillingen. Mikrofonene er for eksempel hengt høyt over sangerne så de må strekke seg på tå hev som om de var barn, bøtter med isbiter bringes på scenen og snøblindheten som etterhvert setter inn blir illustrert ved hvite bind for øynene på sangerne. Resultatet er et gripende og på mange måter grusomt stykke musikk, som forhåpentligvis finner et liv også utenfor denne konteksten. Når det umiddelbart går over i Gute Nacht fra Schuberts Winterreise, etterfulgt av en intens improvisasjons-sekvens, blir det tydelig hvilke styrker som ligger i dette formatet. Her utfyller og belyser de ulike stykkene hverandre, både tematisk og musikalsk.

Schubert-sangene er instrumentert for et lite ensemble bestående av treblås, stryk og vibrafon, muligens tenkt som nok et eksempel på en transformasjon. Arrangementene er overraskende tradisjonelle, særlig sammenlignet med for eksempel Hans Zenders radikale nylesninger av samme materiale. Samtidig fungerer de bra. Den germanske romantikken har alltid betont det dunkle ved naturen, og den overveiende mørke strykerklangen fører tankene i retning av de tyske Schwarzwälder. Likevel tydeliggjøres det hvordan det muligens kunne blitt enda mer spennende. I det siste verset i Gute Nacht er en nedadgående skalabevegelse i bassen erstattet av en glissando, og selv om alt for mange tilsvarende effekter kanskje kunne blitt distraherende, er det såpass slående at man kunne ha ønsket seg litt mer av det samme.

Fremførelsen er forbilledlig i alle ledd

Fremførelsen er forbilledlig i alle ledd, noe som er helt essensielt i en sammenheng som dette. Sangerne gjør alle tre en fantastisk innsats. Stine Janvin Motland er allerede nevnt, men også Njål Sparbo og Silje Aker Johnsen viser at de mestrer et vidt spenn av stiler og utrykk. Dans les abres er også et særdeles heldig valg. De inngår ubesværet i helheten og er et perfekt motstykke til den komponerte musikken. Også Oslo Sinfonietta under Andrea Pestalozza demonstrerer at de er et ensemble på høyt internasjonalt nivå, og deres fremførelse av Sciarrino er et av konsertens høydepunkter.

Forestillingen slutter omtrent der den begynner, med en kort reprise av deler av det innledende materialet. Det å runde av et verk med å gå tilbake til begynnelsen, å vende hjem, så å si, er en av de mest misbrukte taktikkene innenfor musikalsk formdannelse og kan ofte fremstå som en billig måte å skape en illusjon av form på. I denne sammenhengen er det derimot et effektivt grep som understreker det sykliske ved naturen, og avslutningen føles i så måte ikke først og fremst ut som å komme hjem, men snarere som begynnelsen på en ny veiv.

Man kunne kanskje ønske et enda litt tydeligere tematisk fokus, særlig ettersom forestillingen presenteres som en form for musikkdramatikk. Som nevnt innledningsvis kan naturen omfatte nærmest hva det skulle være, og det kan være vanskelig å helt få øye på hva Hellstenius ønsker å si om den, annet enn at den er voldsom og variert. Samtidig er dette kanskje et godt nok poeng, og når forestillingen som helhet er såpass musikalsk vellykket som den er, gjør det heller ikke så mye.

Bendik Hagerup (f. 1976) er komponist, skribent og har tidligere vært aktiv som improvisasjonsmusiker

Publisert:

Del: