Publisert:

Del:

INNLEGG: Bransjeveteran Terje Engen har lest biografien om Turboneger, og gir i dette muntre innlegget sin egen versjon av det såkalte “pung-stuntet” på Sentrum scene i 1995. – Siden jeg anser meg selv som mer “punka” enn majoriteten av Turbonegers medlemmer bidrar jeg gjerne med utfyllende informasjon og facts om denne episoden, skriver Engen.

Turbonegro 2002

Av Terje Engen

Denne historien skriver seg opprinnelig fra Natt & Dags “morospalte” våren 1995 og blir i ny dramatisert versjon gjengitt på side 305 i Håkon Moslets autoriserte biografi “TRBNGR Sagan om denimfolket” (Gyldendal, oktober 2007)

Håkon Moslet skriver:

“Turbonegers problem er tom bandkasse. Det er null forskudd å hente hos tyske Boomba Records som de har kontrakt med. Endless Studio på sin side nekter å utlevere mastertapen uten betaling. Hva gjør de? Thomas og Knut ser på Rune. Rune tenker på de norske storselskapene. Er det noen som tør å ta i Turboneger?

Bandet har ingen god forhistorie med norske majorlabels. Hetsing av den etablerte, norske musikkbransjen har vært en av deres fanesaker. Våren 95 tok hetsen svært konkrete former.

Etter en forrykende konsert på sentrum Scene 1. mai kom Terje Engen, Skandinavia-sjef i plateselskapet Sonet, bak scenen for å hilse på og uttrykke sin begeistring. Der ble han møtt av en konverserende Thomas som instinktivt så potensialet i Engen. De andre hadde ikke næringsvett.

“Hvorfor signer du ikke oss, ‘a” kom det fra en sur Pål.

Plutselig kjente den skallede Engen noe mykt på issen. Det er ikke to myke kvinnelepper hos en håpefull hangaround, et par duvende bryster eller et vennlig stryk over skallen fra en bransjebeundrer. Det er Hertis som, rett fra dass og dryppende av svette la pungen sin på platemogulens hode. Heller ikke denne kvelden fikk Turboneger platekontrakt.”

Den korrekte versjonen

Siden jeg selv naturligvis ikke får andel av royalty som “bidragsyter” – ei heller vil oppleve å arve min sønn Christers (Chris Summers) royalty – kan jeg for TRBNGR-fans i alle fall koste på meg å gjengi den korrekte versjonen av det såkalte “pung/vi er så gærne vi”-stuntet på side 305 i boka. Antar historien for mange lesere (som for meg) har avstedkommet lett humring – men siden jeg anser meg selv som mer “punka” enn majoriteten av Turbonegers medlemmer bidrar jeg gjerne med utfyllende informasjon og facts om denne episoden.

Jeg hadde fløyet inn fra Stockholm for å feire 1. mai og for å ta nye Sonet-signingen Flying Crap i nærmere øyesyn på Sentrum Scene. Jeg var meget skeptisk til nettopp denne signingen – som jeg var det til Erik Næss som A&R-mann.

På Sentrum Scene fikk jeg se Flying Crap (punk var det ikke!), Seigmen (pretensiøst, men overraskende bra) og Turboneger som jeg på den tiden oppfattet som et rent novelty-band der de fremsto noe hjelpeløse musikalsk sett – med afroparykker og sota fjes. Tankene rundt Turboneger gikk mer til “vesle Hoa” enn til et punkband av dimensjoner.

Dette var kanskje ikke så rart med tanke på at jeg 10 år tidligere hadde vært involvert med norske punk og new wave band som Blaupunkt, The Cut, DePress – og enda tidligere hadde vært etikettbestyrer for Virgin, Island, Stiff og Chrysalis i Norge under storhetstiden for band som Sex Pistols, Generation X, Stiff Little Fingers, X-Ray Spex, The Ruts, XTC, Magazine og mange andre nye band.

Når man har arrangert skandale-pressekonferansen med Sex Pistols på Hotel Ambassadeur i Oslo, vært på konsert med Pistolene på Pingvin Club i Oslo og festet med Johnny Rotten og Sid Vicious på Club 7 og i Sandvika utenfor Oslo – vel da blir man ikke umiddelbart grepet eller sjokkert over punkband fra Kristiansand eller Follo. Det blir noe skolerevy og klisjeaktig over det hele i mitt perspektiv. Å være punker har nemlig lite med bare form å gjøre – men derimot alt med bakgrunn, innhold og form!

Artistorienterte Sonet

Sonet og undertegnede var aldri på noe tidspunkt utsatt for hets fra det norske musikermiljøet og ble heller ikke sett på som noe majorselskap selv om vi lett kunne konkurrere med de største blant dem. Derimot var vi et særdeles hengivent artistorientert selskap som hadde en strikt linje på å kontraktere originale og tydelige artister – gjerne punka! Sonet investerte i lokalt talent kontinuerlig og delte skepsisen til majorselskapene med våre artister – ja i mange tilfeller faktisk i større grad enn artistene.

Etter konserten på Sentrum Scene tok jeg meg en swing backstage for å fortelle bandet hvordan det sto til og for å spanke Erik Næss for å ha signa nettopp Flying Crap – ikke for å uttrykke min begeistring overfor Turboneger. For det var det vanskelig å gjøre den gang i motsetning til nå for tiden hvor bandet har tatt klyvet opp i klar 1. divisjon.

Flying Crap var definitivt ikke et Sonet-band – og signingen var gjort uten min viten. Jeg var “mørk” og pissed for at mitt personale i Oslo i mitt fravær (jeg holdt til i Stockholm) var i ferd med å ødelegge min ganske konsekvente A&R-linje for selskapet jeg etablerte i Oslo i mars 1983. Og som jeg før den tid hadde jobbet som logistic og label-manager for siden midten på 70-tallet. Sonet Norge var min og Dag Häggqvists baby!

Backstage på Sentrum

Bak scenen treffer jeg ingen Seigmen, men ett par Flying Crap-medlemmer og et mer enn oppegående Turboneger. Dialog opprettes umiddelbart med Pål, Thomas og Hertis over benkene – det var festlige fyrer jeg så absolutt kunne identifisere meg med. Gutta er slitne og det er halvnakne svette kropper overalt. M.a.o. eksakt hva man er vant med backstage.
Jeg oppfattet ikke at Hertis på noe tidspunkt skal ha kommet innpå meg bakfra og lagt noe mykt på min skalle – den flørten!

Derimot befant Hertis seg i mer eller mindre knestående sittestilling foran meg under hele vår verbal-jazzing rundt min og Sonets signing av bandet. Og om så skulle ha vært tilfellet – var det vel Hertis som skulle ha følt noe mykt under sin pung eller hva? For – uten at jeg har hørt rykter eller har håndfaste bevis fra denne kvelden – antar jeg at Hertis sliter med medfødt årebrokk som 95 % av alle andre norske menn – og det er ikke mye mykt – så come on Hertis – dette kan du ikke løpe i fra!

Jeg selv, for egen del, er så soft at jeg får tilsendt baby-shampo som julegave fra mine bransjekollegaer i Stockholm den dag i dag. Og mengder av hårlokker og tannløse kammer.

Så om Hertis hadde vært stilig nok til å gjennomføre det stuntet hadde jeg kanskje seriøst vurdert å signe Turboneger der og da!

Ren bløff

Anyway – storyen er morsom som symbol på et motsetningsforhold som ikke eksisterte – men er dessverre en ren bløff. I følge Håkon Moslet skal hetsing av den etablerte norske musikkbransjen vært en av Turbonegers fanesaker – men så vidt jeg har registrert har Turboneger aldri hatt noen avgrensing mot majorselskaper overhodet – når de først fikk sjansen. Så jeg så på denne sprudlende historien med munter overbærenhet første gang den kom på trykk i påfølgende nummer av Natt & Dag – såpass må man by på seg selv.

Men den gang var det en opplagt overdramatisering – nå har den blitt sannhet – og da kan man jo si ifra. Forøvrig antok jeg da som nå – at oppslaget var et resultat av mer enn overvelvillig innstilte kollegaer og venner av Turboneger i Natt & Dags redaksjon, eller til og med skrevet av selveste Thomas Seltzer – på den tiden ansatt i Natt & Dag – hva vet jeg!

Forøvrig kan jeg overhodet ikke huske at Knut “Euroboy” Schreiner opptrådte med Turboneger på Sentrum Scene denne kvelden. Hadde Knut gjort det hadde jeg antakelig signet bandet der og da – slik jeg og Gyro Leira skulle signe Kåre & the Cavemen til Virgin Norge noen år senere.

For det er jo et ugjendrivelig faktum at Turbonegro først ble et ordentlig band ved bl.a. Knuts inntreden i gruppa.

Dette innlegget er gjengitt på Ballade med forfatterens velvillige tillatelse. Det er hentet fra Engens blog og kan leses i sin originale kontekst her. Engen har også sin egen gruppe på Facebook der han tar for seg diverse aspekter i musikkbransjen: The Norwegian Music Business.