Marianne Stranger synes det er bra at kjønn og musikk debatteres, men selv har hun mest fokus på handling. – Jeg er opptatt av å bare gjøre ting som en selvfølge, snikfeminisering på en måte, sier musikeren og scenografen.

Marianne Stranger, © Linn Carin Dirdal

Hun begynte å komponere allerede som 8-åring. Side opp og side ned med noter som beveget seg i buer over arket. Ikke at Marianne Stranger kunne noter, det skyldes mer en visuell forståelse for musikken – en sammensmelting av lyd og bilde som har fulgt henne siden.

– Jeg lar prosjektet og konseptet føre an. Om jeg gjør ting visuelt eller musikalsk, så er det ganske likt for meg, forklarer hun.

Nylig slapp hun debutplate med elektropopduoen Tomorrow We Move To Hawaii, og hun trakterer vokal og gitar i rockebandet Kookooo Kitchen. Hun har gjort flere lydinstallasjoner, men egentlig jobber hun mest som scenograf, med utdanning fra The Liverpool Institute for Performing Arts (LIPA). 

– På LIPA spilte jeg i band helt fra starten, jeg gjorde nesten mer musikk enn scenografi. Lederen for musikk ville ha meg over på musikk, men lederen for scenografi nektet å gi meg bort!

Hun ler. Erkjenner at drakampen lærerne imellom selvfølgelig var flatterende, men at utdanning innen musikk føles fremmed for henne. Det fikk hun erfare da hun begynte på piano som 9-åring.

– Jeg var overbevist om at jeg trengte å lære akkorder for å lage musikk, men læreren mente at jeg først måtte kunne spille visse sanger. Det syntes jeg var utrolig kjedelig, så da sluttet jeg. Jeg ville skape noe og i det lære håndverket. Det høres veldig bevisst ut til en 9-åring å være, men jeg husker godt at jeg bare ville lage musikk, forklarer Stranger.

Litt av alt
Vi møtes i atelieret hennes i Grønlandsleiret, hvor hun nettopp har flyttet inn. I en hylle står musikkutstyr og effektpedaler. Ved siden av en gammel sofa i gulgrønn brokade ligger en diger haug med plastikkblomster. Det eneste som foreløpig har fått plass på veggen er en plakat fra fjorårets Ultima-festival.

Klokken er litt over ti om morgenen. For fem minutter siden sto Stranger på kjøkkenet og helte kokosmelk over kuttede grønnsaker i en ildfast form.

– Til lunsj – det er så greit, det bare står i ovnen og gjør seg ferdig mens jeg jobber med andre ting. Det er nok til deg også hvis du har lyst på! Vil du ha kiwi, forresten? Kaffe? Du driver også med musikk?

Stranger er effektiv, gjestfri, og nysgjerrig, og evner på en avslappet måte å ha fokus flere steder på en gang. Kanskje er det disse egenskapene som har drevet henne til å gjøre så mye forskjellig – så mye at hun ikke alltid vet hva hun skal svare når folk spør henne hva hun gjør. Hun har tidvis opplevd å bli møtt med mistro når hun forteller at hun både er rockemusiker, elektroartist, lydkunstner, tekstforfatter, låtskriver, scenograf, skulptør, illustratør …

– Går noe tapt når du sprer deg over så mange ulike uttrykksformer?

– Man må jobbe hardt med å raffinere hvert uttrykk, alt man lager må holder høy kvalitet. Men jeg samarbeider jo også med andre – i musikken, med produsenter og musikere som gir meg nye innfallsvinkler. Jeg må passe på at jeg henter inn krefter. Men man må holde tunga beint i munnen, og passe på at hvert uttrykk får nok, eh – raffinade? Kan man si det?

Hun bryter ut i en av mange lattere. Samler seg igjen.

– Det er tungt å føre to karrierer hele tiden. Jeg har vært litt redd for om jeg egentlig ikke tør å satse på én ting. Det har jeg vært bekymret for frem til 3. januar i år, faktisk!

Ny latterkule.

– Hva skjedde?

– Jeg startet årets første arbeidsdag med å tegne scenografi og lage musikk til teaterstykket ”Bukkene Bruse vender tilbake”, en barneteaterforestilling. Plutselig havnet musikk og scenografi sammen. Det var deilig å selv ha samtalen mellom de to disiplinene, og se hvordan de på hver sin måte kunne fortelle historien.

”Snikfeminisering”
Stranger begynte å spille i rockeband som 13-åring sammen med andre jenter i lokalmiljøet i Hamar. Med bandet Coax havnet de på andreplass i NM i rock, og ble samtidig møtt med kjønnsrollemønsteret i musikkbransjen.

– Vi fikk beskjed fra en fyr i juryen om at vi ikke kledde oss riktig. Eva (Randidatter, journ. anm.) hadde sydd noen pelsvanter og greier, vi så utrolig usexy ut. Bonnier Music var også interessert og ville ha bilder. Vi spurte om de ville ha litt musikk også, men nei, de trengte bare bilder. Det var på den tiden hvor Spice Girls var på listene. Vi hadde noen bandbilder hvor vi smilte med kaffekoppen i hånda, ræva bilder, men koselig nok. Vi hadde på følelsen av at de var mest interessert i utseende vårt, det var nok derfor vi ga litt blanke og tok noen pensjonistaktige bilder. Vi hørte ingenting.

– Har du merket endringer siden den gang?

Lang tenkepause.

– Jeg er litt usikker, jeg skulle ønske jeg kunne svare på det. I den debatten er jeg mest opptatt av å bare gjøre ting som en selvfølge, snikfeminisering på en måte. Jeg er bevisst på klær, for eksempel – i rockebandet kan jeg får lyst til å kle meg sexy, men der passer vi litt på hverandre, det tilfører ikke musikken vår noe. I elektrobandet kan jeg med vilje klippe opp t-skjorten og vise frem magen, men da gjør jeg det for å vise at jeg er en sterk dame som har kontroll over meg selv og mitt uttrykk. Det å vise sensualitet er greit så lenge man velger det selv.

– Hvorfor er reglene annerledes i rockebandet?

– Hm … vel, i Kookooo Kitchen har vi tekster som ”I wanna be another spot on your bedsheet” – som er superdrøyt, men da har vi rom for å bare, uh!

Hun gir fra seg et gutturalt stønn, og setter opp et ansikt du ikke har lyst til å kverulere med.

– Hvis vi da hadde tatt på oss utringinger i tillegg blir budskapet annerledes, det hadde ikke funket for meg. Det kommer kanskje litt an på teksten – i Hawaii er det ingen spor av sensualitet på den måten tekstmessig, da kan jeg tillate meg et mer sexy uttrykk, forklarer Stranger.

Et annet ledd i Strangers snikfeminisering er solosymfonien for syv gitarer, som hun snart skal begynne å jobbe med. Hun er ”fryktelig glad i å spille gitar”, og med støtte fra Kunstløftet skal hun vise ungdom hvor mye man kan gjøre med bare ett instrument.

– Jeg vil dyrke håndverket og som kvinnelig gitarist presentere for ungdom mulighetene i ett instrument. Jeg har lyst til å lage en situasjon hvor jeg skikkelig kan jobbe med gitar, gå inn i det, at det blir en slags utdanning på veien.

– Er det symptomatisk, at du lager prosjekter basert på ting du har lyst til å lære?

– Ja, jeg gjør faktisk det, konstaterer Stranger.

– Jeg setter meg i situasjoner hvor jeg kan bruke masse tid på musikk på jobb.

Utfordrer sjangeren
Selv om røttene er i rocken, er det Tomorrow We Move To Hawaii som har vært Strangers hovedprosjekt den siste tiden, elektropop-duoen hun startet sammen med Eyvind Brox for cirka tre år siden. I 2013 inntok de USA og bransjefestivalen SXSW, og debutalbumet ”Indépendance” kom i februar i år på amerikanske Red Eye Transit.

– Vi får mye bedre respons i utlandet enn hjemme i Norge, her får vi ofte høre at vi høres unorske ut, hva enn det betyr, sier Stranger.

– Du har tidligere sagt at dere ønsker å utfordre popsjangeren – hvorfor er det viktig?

– Selv liker jeg å bli overrasket, jeg liker ikke når ting blir forutsigbart. Folk er opptatt av å sortere i sjangere hele tiden, det er jo viktig for å få oversikt, men det har jeg lyst til å utfordre – at man lytter til hva musikken gir en, heller enn å bruke energi på å forstå det ”riktig” eller i sjangersammenheng, forklarer Stranger.

– Vi passer på å ikke gjøre musikken for fengende med vilje, og kanskje skyter vi oss selv i foten der. Men hvis vi ikke blir kjempestore, så er det viktigere for oss at vi har laget noe vi har lyst til å lage.

Marianne Stranger er opptatt av  å fremme tekstforfatteryrket innen elektropop og har laget en bok hvor tekstene fra ”Indépendance” er presentert sammen med egne illustrasjoner.
Marianne Stranger er opptatt av å fremme tekstforfatteryrket innen elektropop og har laget en bok hvor tekstene fra ”Indépendance” er presentert sammen med egne illustrasjoner.

Tekst og tegning
Albumcoveret til ”Indépendance” ble til mens Stranger var i Haiti for å lage musikkvideo til ”Bamboos Break”, og viser tre menn med masker og kroppsmaling som står på rekke og oser voodoo-vibber og attitude ­– litt den samme attituden som er å spore i Strangers stemme, når hun over et teppe av pulserende bass og synther spytter ut sangtekster om å finne styrken i seg selv.

– Haiti er det første landet i verden som gjorde opprør fra slaveriet og tok kontroll over sin egen virkelighet. Det er viktig, styrken i individet som kan ta ansvar for sin egen lykke.

Stranger har brukt mye tid på tekstene til platen, tekster hun beskriver som ”ropert og slør” – budskap fra barrikadene blandet med en mystikk som gir rom for videre refleksjon. Hun forteller at hun synes det er viktig å fremme tekstforfatteryrket, særlig innen elektropop hvor tekstene ofte havner i bakgrunnen, og har derfor laget en bok hvor tekstene fra ”Indépendance” er presentert sammen med egne illustrasjoner.

– Hvordan har det vært å tolke egne tekster gjennom tegning?

– Når man skal illustrere en sang kan du tegne det den handler om eller illustrere en nerve, en følelse. Å kartlegge hvordan ting er konkret og abstrakt i sangtekst er interessant, forklarer Stranger.

– Jeg tester ut hva som skjer med sangteksten når den er i et annet format. Kanskje det skjer noe annet med den da? Man får en annen måte å lytte på.

– Det ble debatt da det viste seg at flertallet av de nominerte i tekstforfatterkategorien under årets Spellemannpris skrev på engelsk. Hvor bevisst er du på hvilket språk du skriver på?

– Jeg skriver på engelsk fordi vi vil ha et internasjonalt publikum. Men min far oversetter mye litteratur, så jeg har faktisk tenkt at han kan oversette tekstene mine. Hvis det blir bra vil jeg også gi ut en versjon av tekstene på norsk.

– ”Hvis det blir bra” – gir du rom for at tekstene kanskje ikke klarer seg på norsk?

– Det kommer jo an på oversetteren, da, gliser Stranger.

Flinkt ”er uinteressant”
33-åringen beskriver seg selv som et utfordrende barn, som måtte sitte igjen første skoledag og som generelt fikk mye straff for ugagn.

– Jeg skjønte ikke hvorfor man måtte følge regler og normer, jeg satte alltid spørsmål til hvorfor ting måtte gjøres på en viss måte. Jeg ble nok oppfattet som litt rebelsk, men det var bare for å skape litt leven og dytte på grenser, forteller hun, ler litt igjen.

Hun har tatt med seg samme tilnærming inn i kunsten, og håper at andre kan finne åpenhet, uro og muligheten til å rive seg løs fra faste rammer i arbeidene hennes. Kanskje er det også denne grunnholdningen som gjør at hun finner seg så godt til rette i Berlin. Stranger bor i Oslo, men besøker den tyske hovedstaden minst en gang i måneden. Hun omtaler byen som befriende, et sted hvor terskelen for hva som er rart og annerledes er betraktelig mye lavere enn i Oslo.

– Berlin har en skapende energi som det er deilig å være en del av, sammen med følelsen av å være en del av verden. Folk er veldig åpne, så møtene blir interessante. I Norge er vi heldige som får støtte og lov til å drive med kunst uten å sulte. Folk jobber hardt og fokusert her. Selv om Berlin kan oppleves som tilbakelent og mindre effektivt, så er det også viktig, å gi rom for dveling og observasjon, konstaterer Stranger.

– Er det et kunstuttrykk du føler deg mer hjemme i enn et annet?

– Hm, jeg vet ikke. Det viktigste er at jeg klarer å komme i en tilstand hvor jeg kjenner at jeg er helt konsentrert i det jeg uttrykker. Jeg har utdannet meg som scenograf, jeg får mange jobber som det, men jeg har det aller best når jeg står i studio og gjør et take eller en låt som er bra, eller hvis jeg står på en scene og kjenner at jeg planter noe i et publikum – at jeg merker at de eier noe av det jeg uttrykker. Det er viktigere enn at noen etter en konsert sier, så flink du var Marianne. Det er egentlig uinteressant. Det viktigste er at noe oppstår i møtet mellom meg og publikum.

– Er det den formidlingen som gjør at du driver med musikk?

– Det, og at du klarer å manifestere noe i tiden – ditt liv i kontekst av verden. At du lager et kunstnerisk produkt som er et manifest av nå. Det er veldig viktig.

Publisert:

Del: