Elef Nesheim har vært i Wien og sett en oppsetning av Mozarts syngespill “Zaide”. Mozart ble aldri ferdig med “Zaide”, men en original løsning, og “Zaide” satt inn i en politisk kontekst, gjør at Nesheim trekker fram superlativene om oppsetningen på et fortstadsteater i Wien. – Det ble en praktfull oppsetning, med topp sangere og et godt orkester. Et eneste scenebilde, et fengsel i sultanens palass der den kristne Gomatz var fanget sammen med muslimske Zaide, skriver Nesheim i denne teksten.

Wolfgang Amadeus Mozart

Av Elef Nesheim

I dette året, 2006, skal naturligvis alt av Mozart fram i konserthus eller på scene. Godt eller dårlig, ferdig eller uferdig, med (eller uten) Mozarts signatur så har det livets – eller lysets – rett. I Salzburg og Wien går de naturligvis helt av skaftet. Det var derfor med undring og få forventninger jeg for en uke siden gikk til Wiener Festwochen’s oppsetning av “Zaide”.

Jeg hadde lest om “Zaide”, faktisk kjente jeg en del til den. Jeg hadde sett på partituret og lyttet til innspillingen fra samleutgaven av Mozarts musikk. Men hvordan i all verden skulle de sette den opp som opera?

Historien om verket er kort fortalt slik. I sin mest depressive periode omkring 1778-1780 skrev Mozart på en rekke komposisjoner som han ikke gjorde ferdig. De fleste var kirkemusikalske verk, men altså også operaen “Zaide”. Han hadde kommet tilbake fra sin mislykkede reise til Mannheim og Paris, han hadde ikke fått noen jobb og frieriet til Aloysia Weber var avslått. Tilbake i Salzburg, byen han som 23-åring hatet, hadde faren kranglet seg til en stilling for Wolfgang, denne gang som hofforganist.

Han håpet at en opera kunne skaffe ham mulighet til å komme vekk, og syngespillet “Zaide” kunne kanskje gi ham den anledningen. Mozart komponerte tre av fire akter. Den siste, som skulle gi en overraskende avslutning, ble det ikke noe av. Teksten – den talte dialogen – mellom musikknumrene, ariene og ensemblene, skrev han heller ikke. Ouvertyren pleide han å skrive helt til slutt, den finnes derfor heller ikke.

Hvordan kan man sette opp et syngespill der den talte dialogen mangler og avslutningen ikke finnes? Det var tanker jeg gjorde meg på veien til forstadsteateret i Wien til premieren på Peter Sellers oppsetning. Det ble en praktfull oppsetning, med topp sangere og et godt orkester. Et eneste scenebilde, et fengsel i sultanens palass der den kristne Gomatz var fanget sammen med muslimske Zaide. De rømmer, men blir fanget igjen, og siste scene ender i en foreløpig forståelse.

Sultanen synes å akseptere at Gomatz og Zaide får hverandre, – men vi er usikre på hva som kan skje etterpå. Mellom musikknumrene var det gestisk skuespill som tydelig fortalte hva som skjedde, det var ikke behov for noen talt dialog.

Et par år tidligere skrev Mozart scenemusikk til teaterstykket “Thamos”. Ouvertyren og et par mellomspill fra den musikken, som representerer den samme perioden i Mozarts produksjon, var satt inn i oppsetningen. “Zaide” som handler om politiske fanger og uverdig behandling (et par scener var ganske røffe), var dedisert til Amnesty. Før ouvertyren fikk vi møte en innvandrer som fortalte om sine vanskeligheter i Østerrike, som om det skulle være i Norge. En kort presentasjon av Amnestys arbeid, fangebehandlingen i europeiske og amerikanske leirer, ga et klart fundament for Sellers intensjoner med oppsetningen av “Zaide”.

Det er ikke lenger noen grunn til å plassere “Zaide” blant Mozarts uferdige komposisjoner, mer ferdig enn dette kan den ikke bli. En ny opera (?) kan trekkes inn blant Mozarts store wieneroperaer som fulgte 5-10 år etter “Zaide”, fra en langt lykkeligere periode i hans liv.

I 2006 er det 250 år siden Wolfgang Amadeus Mozart ble født i Salzburg i Østerrike.

Publisert:

Del: