«Supersonic Scientists», Rockheims Motorpsycho-utstilling, er som bandet selv; omfangsrik, krevende, måteholden – og enormt givende, mener Martin Anfinsen.

Supersonic Scientists Foto: Benedikte Skarvik / Rockheim

Det er lett å sympatisere med Rockheims selvpåførte oppgave med å samle Motorpsychos virke innenfor rommet som er avsatt til museets temporære utstillinger. Bandet har vært nærmest perverst produktive i sine drøye 25 leveår, konstant omskiftelige og smått eklektiske – alt under et velholdt slør av hemmelighetskremmeri og utilgjengelighet.

Følelsen av at det alltid er noe mer har følgelig syntes som en sentral bestanddel i dyrkningen av bandet. EP-kuttet og fanfavoritten «Mad Sun» viste seg eksempelvis å være fra en skrinlagt innspilling av et nesten ferdigstilt slowcore album. Det skjulte sporet på bonus DVD-en til den andre Tussler-plata som kanskje en gang kan vokse til noe større. Det vare akustiske opptaket av «The Wheel» fra nederlandsk radio, med Hans Magnus Ryan på fele og Håkon Gebhardt på banjo, som illustrerer fleksibiliteten i bandets komposisjoner: Dette er kun et lite utvalg av bortgjemte spor som antyder nye potensielle avstikkere, alternative historier og veier Motorpsycho aldri tok. Fra et produktivt band som holder kortene tett til brystet er det alltid noe mer å drømme om.

Supersonic Scientists Foto: Audun Hagen / Rockheim
Supersonic Scientists Foto: Benedikte Skarvik  / Rockheim

Dette gjør at bare tanken om en liten titt bak sløret er nok til å få det til å sitre i kroppen. Det gir Rockheim også en del gratis når en utstilling skal stables på beina. At bandet selv også har vært forbløffende kompetente til å forvalte sin egen historie gjør det videre nærliggende å tenke at størrelsen på samlingen må ha bydd på noen hjerteskjærende utvelgelsesprosesser.

I et studio i Halden
Å fokusere utstillingen rundt innspillingsprosessen synes derfor kløktig. Men det er ikke mange bildene av Motorpsycho i studio, og kurator Synnøve Engevik har uttalt at valget av «Trust Us» som sentralt studieobjekt var rent pragmatisk: Fordi det fantes et visuelt materiale her. For undertegnede er valget uansett gledelig, albumet er nemlig blant mine absolutte favorittskiver – Her utfordrer bandet sjangergrenser på sedvanlig vis og går vesentlig ut i abstrakte impro-landskap, men resultatet er et forbløffende helhetlig dobbeltalbum som samtidig evner å kommunisere noe intenst personlig.

En av de første glassmonterne i rommet illustrerer bandets demo-arbeid med blant annet en Tandberg 1241 x båndopptaker. Her spiller de vedhengte hodetelefonene «Corvette», et tidlig utkast til «Psychonaut», førstelåta på nevnte album og selvbetegnelsen på bandets mest ihuga entusiaster. Da den ferdige låta er en sammenspleising av «Corvette» og den skrinlagte «Pretty Polly», impliserer dette isolerte demosporet også et lite element av bandets bruk av studioet i sitt kompositoriske virke.

Jeg skulle gjerne sett en større grad av tilknytning mellom objektene vi ser, personene som brukte og lagde dem, og funksjonen de har for musikken.

Rekka av glassmontre i det dunkle og rektangulære rommet leder videre mot en rekonstruksjon av Athletic Sound-studioet i Halden hvor bandet har gjort flere av sine innspillinger. Her synes det meste komplett, fra Ryans Hagström-gitar, Bent Sæthers Gibson EB3 og Gebhardts Noble & Cooley-sett, via en sliten Orange-forsterker og ned til håndsaga til Ole Henrik Moe og de slitne og gaffateipte tøflene til Sæther.

Selv om dette er lite mer enn et sentralt og gjennomarbeidet blikkfang – det er begrenset hva en rekonstruksjon av denne typen egentlig kan kommunisere – er det uansett miksebordet som står framfor studioveggen som utgjør hovedtyngden her. På denne kan man selv rote rundt i råmiksen til «Psychonaut» ved å justere nivået på låtas 24 spor. Nysgjerrig på hva romklang gjør med trommelyden? Hva saga og shehnaien bidrar med? Hvordan Sæthers stemme klinger isolert fra låtas massive ur-groove? Her illustreres slike spørsmål intuitivt, pedagogisk og helt fritt for overforklaringer, mens miksepulten også gir oss en nesten sjokkerende ærlig blottlegging av et band i studio.

Hatbassen og historiene som ikke fortelles
Ellers preges utstillingen av noe av den samme nøkternheten som kan betegne bandets utenommusikalske virke i mer enn 25 år. Vi ser instrumenter, innspillingsutstyr, konsertplakater, albumcover og musikkvideoer, men utstillingen virker mest opptatt av tekniske egenskaper, produksjonsdetaljer og eierforhold. Jeg skulle gjerne sett en større grad av tilknytning mellom objektene vi ser, personene som brukte og lagde dem, og funksjonen de har for musikken.

I en sentral monter står eksempelvis en av Bent Sæthers tidligere mest brukte bassgitarer –kjærlig navngitt «Hatebass». Denne ble kjøpt av en ung Sæther for 400 kr i Molde, og fikk en karakteristisk knekk i hodet mens bassisten slo på seg sin ikoniske fortann i et felles svanestup fra scenekanten. At denne historien nå formidles av NRK og ikke via utstillingen får meg til å lure på hvilke andre underkommuniserte godbiter som ligger i denne rekken av glassmontre.

«Supersonic Scientists» hadde trolig tjent på en litt mindre stivbent framstilling av objektene her, spesielt med tanke på de som har mindre interesse av gitarmodeller, båndopptakere og pedaler. For terskelen for deltakelse og innlevelse er forholdsvis høy i denne utstillingen. Man bør liksom ha kjent effektene av Helge Stens hjemmesnekra støyboks og Ryans Moog Taurus for å få noe særlig utbytte av å se dem.

Supersonic Scientists Foto: Audun Hagen / Rockheim

Supersonic Scientists Foto: Benedikte Skarvik / Rockheim

«Med bleieposen i den ene hånda og fuzzbassen i den andre»
De personlige koblingene tas heldigvis igjen i det nesten avskrekkende store filmede intervjumaterialet gjennomført av Engevik. Her får vi servert Motorpsychos historie kategorisert etter bandets mest markante album og stilskift, delt opp i tematiske og løst strukturerte bolker og ispedd et rikt arkivmateriale.

Det er her vi får de virkelig gode og innsiktsfulle historiene om livene i et alternativt rockeband, sett gjennom øynene til bandets nåværende medlemmer samt den tidligere svært sentrale trommeslageren Gebhardt. Det legges ut om instrumentvalg, musikkfilosofi og den kompositoriske prosessen, om holdningen til konsertspilling framfor studioarbeid og om kontroversielle sjangervalg. Historiene preges tydelig av kompromissløsheten i bandets kunstneriske visjon, men heldigvis også av det personlige, og de til dels såre episodene i bandets historie.

Skal man pløye seg gjennom dette materialet i ett jafs blir det mye tid med snakkende hoder – et omtrentlig anslag antyder syv timer film – men intervjuene i seg selv er dyptpløyende, medrivende og svært gode.

– en utstilling hvor de tydeligst framstilte elementene både krever forkunnskap og interesse, mens det mest tilgjengelige materialet fordrer timer med graving i videomateriale.

Noen forsvinnende få klipp og anekdoter går igjen mellom bolkene, og som helhet kunne materialet tjent på en tydeligere dramaturgisk hånd. Men denne delen av «Supersonic Scientists» utgjør like fult en breddfull skattkiste som jeg håper vil gjøres tilgjengelig også etter at selve utstillingen er pakket sammen.

En analog parallellhistorie
Samtidig avslører litt tid på Rockheim en mindre iøynefallende parallellhistorie, fortalt gjennom stabler med håndførte telefonbøker, sirlig utførte turnébibler, polaroidbilder, demokassetter, postkort fra fans, et tidlig avslagsbrev via sneglepost og kladdete A4-kalendre av typen som banker og forsikringsselskap ga ut gratis.

Utstillingen fungerer slik også dels som et bilde av fordums tid, før internett, mobiltelefoner og Spotify, da musikken primært var knyttet til fysiske objekt og manglende tilgjengelighet skapte både utfordringer, myter og klenodier.

I denne delen av utstillingen har Cecilie Lykke – bandets hardtarbeidende manager, og Sæthers bedre halvdel siden begynnelsen av 90-tallet – en velfortjent plass. Det samme skjenkes nettstedet motopsycho.fix.no, som til tross for at det fremstår visuelt som en relikvie fra nevnte tiår, fortsatt er et sentralt nav for fankulturen rundt bandet.

At utstillingens musikalske bakteppe er utelukkende basert på innsendte spillelister fra den samme fanbasen synes derimot mer diskutabelt (trangen til å ta en alvorsprat med han som betegnet Sæthers vokal som «kråkeaktig» i sin utelukkende Ryan-fokuserte spilleliste er påtakelig!). Mens jeg frustreres av tanken på hvilke arkivskatter som endelig kunne blitt avdekket framfor utvalget av hovedsakelig velkjent materie, virker grepet mest som en olivenkvast for museumsvandrere som ikke kjenner bandet godt fra før. I alle fall til neste gang «Grindstone» uunngåelig kverner seg ut av museets høyttalere.

Supersonic Scientists Foto: Audun Hagen / Rockheim

Supersonic Scientists Foto: Benedikte Skarvik / Rockheim

Et uutgrunnelig isfjell
Selv om de innledningsvis nevnte musikalske drømmene og de alternative historiene med dette glipper, dras totalinntrykket av utstillingen betraktelig opp av nærbildene vi får av Motorpsycho i studio, og de innsiktsfulle historiene servert av bandmedlemmene selv.

Disse spillelistene forblir slik også den eneste motsetningen til det sentrale paradokset i «Supersonic Scientists» – en utstilling hvor de tydeligst framstilte elementene både krever forkunnskap og interesse, mens det mest tilgjengelige materialet fordrer timer med graving i videomateriale. På forbausende vis speiler utstillingen med dette også noe sentralt i et band som har blitt oppfattet som vanskeligst og mest uhåndgripelig når de har bedrevet velprodusert popmusikk og sirlig utført countryrock.

Uansett hvilke sjangre de har valgt å bryne seg på har Motorpsycho imidlertid alltid vært preget av et nitid arbeid og en kompromissløs visjon som kan gjøre de trøblete å komme fullstendig til bunns i. Denne essensen fanger også «Supersonic Scientists» – litt på vondt men aller, aller mest på godt. Selv om mye presenteres, føles det som om det fortsatt kun er toppen av et monumentalt isfjell vi kan bivåne i betongbunkeren på Brattøra i perioden utstillingen varer.

«Supersonic Scientists» står til 30. april 2016.

Martin Anfinsen er frilans musikkjournalist og spillkritiker.

Publisert:

Del: