I løpet av sine 20 år som band har Motorpsycho tilsammen vært to fulle år på veien i Norge, Europa, USA og Japan. I disse dager avslutter bandet en av sine mange turneer i Europa. Carl Kristian Johansen har fulgt trioen i Tyskland og gravd i bagrunnen for en omfattende utferdstrang.

© Carl Kristian Johansen

Die Uhren in Trondheim ticken anders – klokkene i Trondheim går ikke som andre steder. Slik innleder Mannheimer Morgenpost sin anmeldelse av Motorpsychos Heidelberg-konsert. Avisen peker ikke bare på de unormalt lange konsertene bandet spiller i Tyskland, de varer godt over to timer – noen ganger over tre, men også bredden i uttrykket. Anmeldelsen konkluderer med at Norge må være en av de ledende musikkeksportnasjonene i dag.

I løpet av sine 20 år som band har Motorpsycho tilbragt rundt to fulle år på veien i Norge, Europa, USA og Japan. Bandet er nå på en av sine mange turneer i Europa, en tradisjon de har opprettholdt årlig med unntak av noen kreativt vanskelige år på 2000-tallet. I Berlin og Bremen har de trukket i nærheten av 1000 mennesker på sine konserter, og i løpet av tre uker i mai og juni kommer de til å spille for over ti tusen mennesker i seks europeiske land.

— Hvis de vil kan Motorpsycho bli ett av de største crossover-bandene som rocken har sett på mange år, skrev det italienske magasinet Rumore etter Demon Box i 1993.

Nesten to tiår seinere har det gått demoner i Rumores ord. For i sitt 21. år har Motorpsycho et bredere nedslagsfelt enn man kanskje skulle tro med sitt utgangspunkt i impovisasjonsorientert og psykedelisk rock.

Les Ballades intervju med “psychonautene” som følger bandets turneer i Europa her.

Det svarte tiåret
Noen ser på pastellfargede Oslo Plaza og tenker framskritt, andre tenker at bygget er et resultatet av en dårlig kokainrus. 1980-tallet var jappene og de raske pengenes tiår, en gjeldsrammet middelklasses tiår, og i andre enden av skalaen ble Blitzhuset, et par steinkast unna Plaza, et annet symbol på en tid preget av desillusjon.

På 80-tallet ble det utført en veritabel kulturkamp vest for jernteppet. Som på 50- 60- og 70-tallet handlet det om et ungdomsopprør, men formen og fargen var annerledes. Ekstrem konformitet, arbeidsledighet, boligmangel, anti-fascisme, og utplasseringen av NATOs Pershing II og Sovjetunionens SS 22-raketter var blant faktorene i en misnøye som førte til stadige opptøyer i europeiske byer.

Et eksempel er opptøyene knyttet til oppusiingen av operaen i Zürich rundt 1980. I Amsterdam rullet myndighetene tungt skyts ut i gatene da unge, arbeidsledige og kunstnere gjorde krav på billige boliger i Vondelstraat-opptøyene. Berlin får en bølge av husokkupasjoner. I Hamburg ble bydelen St. Pauli selve symbolet på den autonome bevegelsens kamp for selvstyrte alternativer. Ungdomshuset i København ble etablert, i Trondheim samlet alternativ-kulturen seg om UFFA-huset og bydelen Svartlamoen. I Oslo falt Pilestredet 30 i punkernes hender. Blitz ble utgangspunkt for harde konfrontasjon mellom myndigher og politi.

Les om Motorpsycho og Svartlamoen her.

Transatlantisk hardcore-boom
Punkbandet Svart Framtid lånte ikke bare navnet sitt fra tidsånden. I gjør-det-selv-ideologiens navn brøt de med den og i norsk sammenheng skapte Svart Framtid noe nytt. I 1983 reiste de til Europa og gjennom sine kontakter etablerte de en kanal for norske band til kontinentet. Punkhistoriker Trygve Mathiesen forteller at dette skjedde 5. november i Wilhelmshaven i Tyskland. Grunnlaget for en returvei for kontinentale band til Blitz og UFFA ble åpnet samtidig.

Nettverket, som i Norge går under navnet Blitz-ruta, bestod primært av autonome steder i Vest-Europa, men også av små rockklubber og ungdomshus. På slutten av 80-tallet blomstrer hardcorescenen på Blitz og med en mer eksistensiell tolkning av tiden drar So Much Hate og Life… but how to live it på månedslange turneer i Europa. De får kontinentet til å åpne øynene for norsk hardcore og punkrock, om enn i en annen skala enn den Wenche Myhre og Jan Garbarek ble til del i Vest-Tyskland på 60-tallet og 70-tallet.

Jens Petter Wiig drev plateselskapet Progress og spilte i trondheimsbandet Israelvis, som også turnerte i Blitz-ruta. Wiig forteller at den norske scenen fikk et gode rykte gjennom So Much Hate og Life… but how to live it på grunn av sine musikalske kvaliteter. Han mener at dette gjorde mye for interessen for norsk musikk av denne typen i Europa.

— Det var stort sett amerikanske band som turnerte i Blitz-ruta, men det var også mange norske. Fordelingen var omtrent 90 % amerikansk og 3 % norsk i dette nettverket, gjetter Wiig, og nevner Stengte Dører, Kafka Prosess, og selvsagt Turboneger.

Med omfattende turnévirksomhet og utgivelser på selvstyrte plateetiketter som Dischord, SST og Touch & Go, vokser det fram en ny rockgenerasjon i USA. I boken Our Band Could Be Your Life beskriver Michael Azerrad nybrottsånden i band som Black Flag, Minutemen, Minor Threat og Fugazi. Den TV-sentriske presidenten Ronald Reagan, og senere Bush senior, er persona non grata nr. 1, og bandene skapte kimen til et helt nytt nettverk av spillesteder i USA. De forlenger tregrepspunken inn i en raskere form, kombinerer den med nye kunstneriske ambisjoner og henter impulser i metal og hardrock fra tidlig 70-tall som Black Sabbath og The Stooges. Post-punk-merkelappen hardcore fylles med innhold. Uavhengighet av den etablerte konsert- og plateindustrien er en dyd og indie blir et begrep. De reiser til Europa og de mest politiske av dem, som post-hardcorebandet Fugazi, turnerer den venstreorienterte Blitz-ruta.


Kenneth Kapstad, trommer, Bent Sæther, bass, og Hans Magnus Ryan er Motorpsycho. (foto: Carl Kristian Johansen)

Do the Right Thing
I september 1990, før Motorpsycho reiser ut av landet for første gang, gjorde Fugazi konsert på UFFA-huset med Life… but how to live it som supportband. Noen dager før hadde So Much Hate varmet opp for Fugazi på Schlachthof i Bremen. Fugazi-frontfigur Ian MacKaye, tidligere Minor Threat, gjorde Fugazi til et redskap ikke bare for utforsking av rock og funk, men også til en slags misjonær for bevisstgjøring av en misfornøyd yngre garde – “Som en respons ikke bare til en korrupt musikkindustri, men til et politisk og økonomisk system de følte var gjennomsyret av grådighet etter penger og makt, utviklet bandet en velfundert etikk”. Fugazi så på Indie-scenen som moralsk overlegen musikkindustrien, og fra da av var ikke indie bare DIY (Do It Yourself), det var også Do the Right Thing, skriver Azerrad. Det handler ikke bare om gjøre tingene selv, det handler også om å gjøre de riktige tingene.

Mens Minor Threat bare eksisterte noen få år på begynnelsen av 80-tallet og ga ut ett album har Fugazi solgt over to millioner album uten å gi etter for rutinen for band av en viss størrelse: Signere for en majorlabel. Alle platene er gitt ut på MacKayes eget selskap Dischord. Fugazi ble ingen sell-out. Politisk korrekt eller ei, Fugazi viste at man kan finne sin egen måte å gjøre tingene på også i musikkindustrien.

The Grateful Deads praksis ligger til grunn for mye av Motorpsychos hang til psykedelia, og tanker om innspillingstempo, turnévirksomhet og vilje til improvisasjon, men det er i blandingen mellom amerikansk indie-rock-filosofi og framveksten av et europeisk nettverk av lavterskel spillesteder at det åpnes en vei til Europa for trøndertrioen.

Gjennom Turbonegers selskap Bad Afro får Motorpsycho kontakter i Danmark og Motorpsycho gjør sine første konserter utenfor Norge etter debutalbumet Lobotomizer høsten 1991.

Del 2 av denne artikkelen publiseres i Ballade i morgen.

Publisert:

Del: