Morten Walderhaug er mannen som skal lede Norsk Musikkinformasjon inn i fremtiden. Han har bred erfaring fra norsk musikk- og kulturliv, og har selv vært utøvende musiker. Walderhaug har bl.a. vært direktør for Vestfold Festpillene og Stiftelsen Europeisk Kulturby i Bergen, og gleder seg nå til å ta fatt på den nye oppgaven: – Norsk musikk står sterkere enn noen gang. I en slik situasjon skal NMI innta en sentral og samlende rolle.

Morten Walderhaug (Foto: Lisbeth Risnes)

Morten Walderhaug er født i Bergen i 1956, og tok i sin tid organisteksamen og klaverpedagogisk eksamen ved Bergen Musikkkonservatorium. Gjennom første havdel av åtttitallet livnærte han seg som frilanspianist, hvorpå han gikk inn i stillingen som programkoordinator i Rikskonsertene i 1986. I januar 1988 ble han festivalsjef for Verdensmusikkdagene i Oslo – en posisjon han hadde i tre år.

I april 1991 ble Walderhaug ansatt som direktør for Vestfold Festspillene AS. Dette engasjementet varte frem til mars 1997, da han ble utnevnt til direktør for Stiftelsen Europeisk Kulturby i Bergen i år 2000. Fra januar 1999 har han arbeidet som selvstendig næringsdrivende i firmaet Artmind AS, samtidig som han for tiden sitter som nestleder i styret for Norske Festivaler. Han er videre medlem i Norsk kulturråds festivalutvalg.

Norsk Musikkinformasjon mistet sin mangeårige direktør Jostein Simble i sykdom i oktober 2000, og har brukt lang tid på å sikre seg at den rette etterfølgeren skulle komme på plass. Det ble mandag kveld gjort kjent at det er Morten Walderhaug som har fått denne tilliten.

— Jeg fikk noen signaler om at det kunne være ønskelig om jeg søkte, noe som alltid er et hyggelig utgangspunkt. For meg var det viktig å gå opp en del problemstillinger under jobbintervjuet, samtidig som vi fort fant ut at vi var enige om visse prinsipper for videreutviklingen av NMI. Det er mitt håp og min tro at dette er en jobb jeg kan utføre på en god måte. Det er i hvert fall svært mange interessante oppgaver som venter.

Morten Walderhaug tiltrer stillingen som direktør 1. oktober, og ønsker naturlig nok ikke å si altfor mye om kommende strategier.

— Jeg stiller ikke med noe ferdigskrevet manifest, selv om jeg naturligvis har en del tanker og ideer rundt NMIs fremtidige rolle. Jeg vil først og fremst bruke den første tiden på å sette meg grundig inn i sakene. NMI har en lang og spennende historie, som jeg har stor respekt for. Om jeg likevel skal antyde noe om ambisjoner og nye veier, er det nok at vi bør jobbe mer systematisk for å bli et informasjonssenter for hele norsk musikkliv. For å lykkes med det, vil det være naturlig å videreføre en aktiv dialog med brukere og samarbeidspartnere på alle nivåer, både aktører, institusjoner og offentlige instanser. Selvsagt skal vi fremdeles være en sentral informasjonskanal for samtidsmusikken og det klassiske musikklivet, men det behøver på ingen måte å utelukke alt det andre som også skjer av spennende ting i norsk musikk om dagen.

Norsk Musikkinformasjon ble offisielt åpnet i juni 1979, etter initiativ fra Norsk Komponistforening, og var den gang primært tenkt som et informasjonssenter for såkalt ”seriøs” musikk.

— Jeg tror tiden er moden for visse grep i forhold til senterets rolle. Norsk Musikkinformasjon har lenge vært viktig for mange, og skal og bør få en enda større betydning i de nærmeste årene. Jeg tror vi kan bli et sterkt og samlende senter i norsk musikkliv. En av styrkene til NMI er at vi har en god og nøytral plattform, der vi ikke er i en bevilgende rolle, men står fritt til å utvikle vår posisjon som en informasjonskanal.

Hva er din personlige erfaring med Norsk Musikkinformasjon?

— Jeg har jo hatt kjennskap til senteret lenge. Første gang jeg var i direkte samarbeid med folk fra NMI, var da jeg satt som festivalsjef for Verdensmusikkdagene i Oslo i 1990. Den gang holdt Norsk Musikkinformasjon til i Musikkens Hus i Toftesgt. 69, og jeg ble kjent med Jostein Simble og flere av dagens ansatte. Jeg har ellers brukt kompetansen til NMI i flere senere sammenhenger.

Professor i sosialantropologi ved Universitetet i Oslo, Odd Are Berkaak, publiserte i februar i år en rapport om Norsk Musikkinformasjons virksomhet, som det ble en del brudulje om. Her ble det bl.a. skissert en del mulige veivalg for morgendagens NMI.

— Jeg følte at rapporten til Berkåk var nyttig, uten at det dermed er sagt at jeg gjør knefall for den. For den saks skyld har jeg også lest mye annet fagstoff med interesse, blant annet innenfor felt som omhandler kultursamarbeid med utlandet. Her ligger det for øvrig et landskap som vi må sørge for å tre riktig inn i. Det finnes selvsagt en del dillemaer og interessemotsetninger innen norsk musikkliv, men jeg tror alle er enige om at det har vært en veldig positiv utvikling for hele musikklivet den senere tiden. Om vi i NMI beveger oss inn i dette landskapet på en konstruktiv måte, kan vi fort få en svært viktig og samlende rolle. Slikt handler om det muliges kunst.

”Det muliges kunst” er som kjent et uttrykk som gjerne benyttes om – og i – politikken. Og som sådan kanskje ikke helt tilfeldig valgt av den påtroppende direktøren?

— NMI har som sagt mange styrker, men det er nok et behov for å bevisstgjøre det politiske Norge om senterets betydning – og ikke minst hva et styrket NMI kan utrette for norsk musikk. Et overordnet mål for NMI må være å tilby gode produkter på alle plan, som er til nytte både for den allminnelige bruker og spesialisten som søker informasjon på et mer avansert nivå. Og uten å gå for mye i detaljer, tror jeg at vi f.eks. kan spille en viktig og aktiv rolle som informasjonskanal for pressen både her hjemme og i utlandet.

Walderhaug har vært delaktig i norsk kulturliv i mer enn tyve år. Hva synes han om utviklingen som har funnet sted i denne perioden?

— I dag nærmer vi oss den type infrastruktur som de større kulturnasjonene har, noe som begynner å gi resultater. Vi er et land med mindre enn fem millioner innbyggere, som likevel klarer å frembringe fremragende utøvere, velfungerende institusjoner og viktige komponister. Det skyldes en rekke faktorer, der vi etter hvert har kjempet frem alt fra kompetente utdanningssentre til gode arenaer for fremføring av musikk. Det er selvsagt mye kulturpolitisk arbeid som gjenstår, og som kontinuerlig må trygges, men i utlandet blir man stadig oftere imponert over oss. Bare se på den norske jazzscenen, som forunderlig nok er en av de sterkeste i Europa.

Walderhaug mener at informasjonsarbeid rundt norsk musikk i høy grad også handler om å rette blikket utover landets grenser.

— Ja, jeg er opptatt av kontakten med utlandet. For meg er det en selvsagt side av et levende musikkliv. For å få andre til å engasjere seg i Norge, må vi selv være åpne for hva som rører seg. Det handler rett og slett om gjensidighet – ikke bare hva vi kan nå ut med av norske kulturprodukter, men hva vi selv tar inn av berikende impulser. Først da er vi en del av et internasjonalt nettverk. I Norge har vi vært velsignet med ildsjeler som med få ressurser likevel har klart å plassere seg som en del av en internasjonal scene.

Norsk Musikkinformasjon er medlem av det globale nettverket av nasjonale musikksentre, IAMIC, som ble etablert i 1958. I september skal Norsk Musikkinformasjon være vertskap for internasjonale delegater fra hele verden.

— Det er kjempeflott at Norge har fått sjansen til å være vertskap for en så viktig begivenhet. Selv har jeg blitt invitert med som observatør, og gleder meg til det. Det skal bli lærerikt å treffe kolleger fra andre land, og finne ut hvilke temaer som diskuteres internasjonalt. Forhåpentlig vil jeg dermed også spare en del tid i forhold til senere prosesser.

Morten Walderhaug er ellers opptatt av at NMI bør gjøre en viktig jobb for hele landet, og viser til eksempler på lokale initiativ som får betydning både nasjonalt og internasjonalt.

— Jeg har jo selv vært en aktør i norsk musikk- og kulturliv, noe jeg tror kan være nokså nyttig i en setting som dette. Bakgrunnen min gjør at jeg på noen felt kanskje har bedre forutsetninger for å forstå aktørenes ønsker og behov. Jeg vet litt om hva kunstnere jobber med, og hvilke rammebetingelser som bør komme til. For øvrig tar man jo alltid med seg den kompetansen og de erfaringer man har. Jeg tror alt kommer til nytte.

Betyr musikk mye på et personlig plan for den nye direktøren for NMI?

— Musikk er utrolig viktig for meg, og det kan jeg føre daglige beviser for. Jeg utdannet meg i sin tid til pianist og organist, og har jobbet med musikk og kulturformidling siden. På et personlig plan er det nok den klassiske musikken som ligger mitt hjerte nærmest, men jeg ser med stor glede og spenning på alt det positive som skjer i alle sektorer av norsk musikkliv.

Helt til sist: Gleder du deg til å begynne i jobben?

— Hvis jeg ikke hadde sett frem til å ta fatt, hadde jeg nok aldri takket ja. Jeg er en person som trenger den type motivasjon det er å føle ekte glede ved arbeidet. Jeg har vært selvstendig næringsdrivende de siste to årene, og har hatt et spennende yrkesliv gjennom det. Når jeg velger å gå inn i stillingen som direktør ved Norsk Musikkinformasjon, skjer det i stor tiltro til at jeg og de ansatte ved NMI skal utrette og utvikle noe viktig sammen.

Publisert:

Del: