Ny vri på maskinlæring: Hva kan musikere lære av maskinens anti-lytting?

Kan man lære anti-lytting av musikkmaskiner, er et av spørsmålene som skal utforskes i det nye, treårige NMH-prosjektet til Ivar Grydeland (oppe) og Morten Qvenild (nede) Foto Tellef Øgrim

Ivar Grydeland og Morten Qvenild sto for ett av de minst nerdete innslagene under årets Musikkteknologi-dager på Norges Musikkhøgskole forleden.

Allerede ved innslippet fikk Ballades utsendte inntrykk av at den tre dager lange konferansen skulle starte på en lavteknologisk fot. Ved talerstolen sto en elgitar konstruert på 1950-tallet og en rørforsterker fra 1960-tallet, og et flygel.

Det tok seg raskt litt opp rent digitalt, etter at de to musikerne hadde tatt plass foran publikum. Bruddstykker av konferanseleder og lektor i musikkteknologi Håkon Kvidals velkomstord, som han nettopp hadde holdt til forsamlingen, dukket opp i høyttalerne, omtrent som om lydanlegget hadde fått hikke. Så kom det noen strofer fra Grydelands lavstemte gitar, litt mer av Kvidals innledning, så begge sammen og etterhvert biter av det gitaristen hadde spilt for et øyeblikk siden. Da Qvenild, denne gang uten klaviatur, i rollen som innleder, nøkternt begynner å snakke om prosjektet Goodbye Intuition, var det hele blitt en trio for gitar, konferansevert og maskin.

Maskinen som leverte kaoset låt som en litt avansert looper, men antydet likevel noe mer. At de to musikerforskerne valgte å kalle den for en “arkiv-kommunikator” gir beskjed om at den er utsett til en viktigere rolle enn en pedal som bare spiller opp igjen det en musiker nettopp har spilt, definert med veloverveide tramp på en pedal eller en midikontroller.

Live looping har jo blitt hverdagsmat i musisering i nær sagt alle musikalske sjangre de siste 20 årene.

Skreddersøm-elektro
Og i siste del av denne perioden har muligheten til å få skreddersydd slike elektroniske effekter i form av programvare, hardware og analoge duppeditter av ymse slag, gitt uante muligheter til å lage mye mer uforutsigbare varianter av looperen enn det en boks fra Boss eller andre produsenter tilbyr.

Til tross for at Qvenild og Grydeland selv er påpasselige med å understreke at Goodbye Intuition ikke først og fremst er et musikkteknologiprosjekt, kommer likevel en skreddersydd leverandør av uforutsigbart musikalsk materiale — noe som nettopp er spilt, noe fra i går, eller kanskje noe fra helt andre kilder — til å få en viktig rolle i arbeidet. Like viktig som de improviserende musikerne selv, og kanskje viktigere.

Ivar Grydeland og Morten Qvenild Foto: Tellef Øgrim

Ambisjonene er ikke rokket ved, selv om de to musikerne ikke var helt fornøyde med presentasjonen på NMH forleden.

Til det ble det litt mye Grydeland og Qvenild i totaluttrykket og litt lite maskin. Men så er også prosjektet ennå i sin spede oppstart.

Gi bort styring
Grydeland: Det vi skal inn i i dette prosjektet, er forholdet mellom mennesker og maskin innenfor et musikalsk, improvisatorisk landskap. Man kan diskutere om det skjedde i testen vi gjorde i dag. Jeg syns det var ganske hardt farget av både Morten og meg, men det var nå det vi fikk gjort. Tanken er i hvert fall å utforske områder der maskinen styrer veldig mye.

Det er ikke helt lett å få et klart grep om detaljene i “maskinens” funksjonalitet i Goodbye Intuition. Ikke minst fordi den kommer til å endres underveis i prosjektet. Hvor mye maskinen eller maskinene i praksis kommer til å gjøre med lyden som passerer gjennom den er ikke fastlagt.

Grydeland: Vi starter med maskinen vi brukte under presentasjonen. Vi kaller det en arkiveringskommunikator. Den tar opp vilkårlig og slår seg vilkårlig på og av. Så spiller den av små eller større deler av opptaket. Også dette skjer vilkårlig. Den bygger med andre ord en bank av lydfiler fra den blir slått på, som den kan spille av fra, enten bruddstykker eller hele.

Et av poengene blir med andre ord å forrykke timingen, det vil si når noe inntreffer, og hvor ofte og hvor lenge det varer.

Qvenild: Det nesten ingen grenser for man kan gjøre. I den eksisterende programvaren er det allerede funksjoner vi valgte å skru av under presentasjonen i dag. Det er viktig for oss å understreke at dette ikke er noe musikkteknologiprosjekt. Vi kan sikkert framstå som ganske bakstreverske og lite informert i musikkteknologikretser, men det er ikke så farlig for oss. Det viktigste er den kommunikasjonen som oppstår mellom oss som improviserende musikere og maskinen. Det er kjernen i prosjektet, ikke at vi skal utvikle den mest avanserte teknologien.

Sidsel Endresen Foto: Lindemans legat

Erfarne medspillere
I tillegg til de to prosjekteierne er Andrea Neumann, tysk pianist, og Sidsel Endresen tilknyttet.

Qvenild: Prosjektet trenger testmusikere som ikke har hatt nærkontakt med programmeringen av maskinene.

Det innebærer blant annet at Endresen skal plasseres i samimprovisasjon med maskinen. I tillegg skal hun inngå i en ressursgruppe sammen med den engelske musikeren og professoren David Toop og Henrik Frisk fra Musikhögskolan i Stockholm.

Det skal holdes åpne konserter i Levinsalen på NMH underveis i prosjektperioden. De tre første datoene for dette er: 27. februar, 24. april og 4. september 2018.

Grydeland: Goodbye Intuition skal ikke bare være et kontorprosjekt. Målet er kunstnerisk utvikling og da skal vi selvsagt utforske og utvikle konseptet i konsertsituasjonen underveis.

Qvenild: Vi er jo ute og spiller hele tiden, men har også det privilegiet at vi kan jobbe med ting over lengre tid her på NMH, blant annet med ting som ikke fungerer i utgangspunktet. Det er en mulighet som ikke finnes i den vanlige frilans-hamsterjul-settingen. Men uten koblingen til det virkelige livet hadde det ikke vært noen kunstnerisk forskning for min del. Hvis ikke den linken er der, opplever jeg ikke at det er noen vits for meg å forske.

Ny lytting
Grydeland og Qvenild har det til felles at de begge nylig har fullført Stipendiatprogrammet for kunstnerisk utviklingsarbeid ved NMH. Elektronikken var til stede i begge prosjektene, men kanskje tydeligst i Qvenilds arbeid med liveprosessering av piano i prosjektet HyPer(sonal) Piano.

Personal Piano by Morten Qvenild out 4th September 2015! from HyPer(sonal) Piano Video Stream on Vimeo.

Qvenild: Bakgrunnen for stipendiatprosjektet var at jeg ville spille solo, men ikke syns jeg fikk det til. Det var ugreit å sitte der og skulle være den eneste som leverte materiale til settingen, så jeg laget meg noen virtuelle materialprodusenter (i form av programvare, red.anm.) i instrumentet, som kom inn mer eller mindre kontrollerbart mens jeg spilte. Det vi gjør nå er å ta den tanken ti hakk videre. Målet er å bli vippet av pinnen og bli tvunget ut av den konforme estetikken som vi trenger å bli utfordret på.

Tanken er blant annet at det å spille med en avansert “tilfeldighetslooper” skal presse fram en annen og mer oppmerksom form for lytting hos de improviserende musikerne.

Endresen: Det som ofte skjer når du jobber med mennesker over tid er at du raskt får en idé om de motstandsfeltene den andre legger ut. Øyeblikkelig har du et repertoar for å håndtere sånne ting. Dette løsningsrepertoaret tror jeg vil endres i samspill med maskiner.

Ballade: Kommer ikke det an på hvem du spiller med?

Endresen: For å oppnå det samme med mennesker tror jeg du måtte bytte medspiller nesten hver dag.

Qvenild: Men dette prosjektet er ikke noen devaluering av å jobbe lenge sammen med de samme folkene.

Endresen: Overhodet ikke, det er jo et ønske om å forandre ting i deg.

Grydeland: Det handler om å utvide vår egen rolle som improviserende musikere

Ulogisk ikke-kommunikasjon
Endresen: De vedtatte formene og løsningene ligger i oss som en slags drone. Jeg tror ikke engang vi leter aktivt etter responsen med og fra de andre. Det er sånn vi er skrudd sammen. Vi vil fram til noe som kommuniserer. Det er det jeg syns er interessant med maskiner, at de ikke har noen slik vilje eller ønske eller ambisjon om noe som helst.

Hun understreker at “samspilthet og en dypere kunnskap om våre respektive musikalske tendenser” er bra, men at dette prosjektet kan bringe fram en annen form for samspill.

Ønsket maskin-smitte
Grydeland: Ideelt sett vil prosessen gi oss verdifull inspirasjon og utvide vår erfaring som improviserende musikere også når vi ikke improviserer med datamaskiner. Jeg ønsker å kunne tilegne meg en slags antilytting, eller de anti-estetiske valgene som maskinen gjør. Valg som ikke er farget på samme måten som min egen lytting og mine egne valg. Målet er å lære av maskinene.

Qvenild: Under presentasjonen i dag merket jeg at det er mye uvant som må tilpasses når det gjelder framføringen.

Tanken er altså at det krever en annen lytting å spille med en maskin som ikke kommuniserer, og som derfor opptrer ulogisk i forhold til et tradisjonelt samspill mellom musikere av kjøtt og blod. Og likevel: Programvaren er jo programmert av mennesker, hos NOTAM, og programmereren jobber etter anvisninger og ønsker fra prosjektlederne. Innebærer ikke det at maskinen også stiller med en form for forhåndsprogrammert estetikk?

Grydeland: Jo, men samtidig kan jo maskiner i dag lære seg nye ting underveis. Det vil komme ut forskjellige ting hver gang. Vi håper å få til noe som innebærer maksimalt med variasjon og uforutsigbarhet i det maskinen spiller av.

Qvenild: Dessuten er det er klart at i prosessen fra når vi sitter her og tenker at det hadde vært interessant å lage en spesiell type maskin, og fram til selve programmeringen, kommer det til å foregå både oversetting og forklaringer som innebærer estetiske føringer. Det kan bli et dilemma.

Endresen: Jeg tror det kommer til å avhenge av hvilke spørsmål man stiller. Prosjektet må utfordre også de spørsmålene dere stiller.

Selv om både Grydeland og Qvenild har hver sin stipendperiode bak seg, har ingen av dem PhD eller er “kreert til doktor”, som det heter på akademisk. Det henger sammen med at Stipendiatprogrammet for kunstnerisk utviklingsarbeid til nå ikke har kvalifisert for PhD. Det er imidlertid under endring i og med Kunnskapsdepartementets forslag om “å opprette en ny doktorgrad basert på utøvende og skapende kunst, kalt philosophiae doctor”, lagt frem i juli i år.

Se debatt om denne prosessen hos Universitetsavisa og i Musikkultur.

For å forstå og illustrere dette ble følgende ekstrarunde foretatt etter selve møtet på prosjektets kontor på NMH, befolket av såvel flygel som store doser gitarer og forsterkere:

Ballade: I hvor stor grad har tidligere forskning, og annet som er skrevet om interaksjon mellom menneske og maskin betydning for prosjektet deres? Dette spørsmålet kan kanskje også vise litt av hvordan kunstnerisk utviklingsarbeid funker?

Grydeland: Prosjektet undersøker interaksjonen mellom menneske og maskin gjennom kunstnerisk utviklingsarbeid. Andre fagfelts forskning på menneske og maskin er selvsagt relevant for prosjektet, men det er de kunstneriske mulighetene og umulighetene som åpner seg som er vårt hovedfokus. Dialogen mellom menneske og maskin, sett fra en improvisasjonsmusikers ståsted er utgangspunktet.

Goodbye Intuition, som altså følger etter de to musikernes stipendiat-perioder, er et treårig kunstnerisk utviklingsprosjekt (2017-2020) finansiert av Prosjektprogrammet for kunstnerisk utviklingsarbeid og NMH. Prosjektet er et samarbeid mellom NMH og Kungl. Musikhögskolan i Stockholm.

Publisert:

Del: