Hvor kommer det fra at kunsten skal være så innmari bra for oss?

Fra DNO&Bs 'Mesteraften' i 2010, © Erik Berg, Den Norske Opera & Ballett 2010

Husker du denne?

«Kunst og kultur kan gjøre oss våkne og bevisste, bidra til å skape gode oppvekstvilkår, bygge broer mellom mennesker, ta oppgjør med rasisme. Kunst kan bidra til å gjøre mennesker helere gjennom å utfordre og stimulere. Kunst kan forandre samfunnet til det bedre.»

Det er fra Trond Giskes kronikk i Aftenposten, høsten 2005, da de rødgrønne overtok regjeringskontorene, og Giske rykket inn i Kulturdepartementet.

Kulturentusiaster over hele landet nikket bifallende. Det er klart kunst er bra for oss, de som ikke synes det har bare ikke opplevd stor kunst ennå, det må vi få dem til å gjøre, sånn at de også kan bli helere mennesker.

Men vent nå litt – hvor tar han det egentlig fra?

Les også: Må musikk være nyttig?

– En religiøs tro
Det er spørsmålet skrev om tidligere i høst.

– Mange snakker om instrumentell kulturpolitikk, altså at kulturstøtte begrunnes utifra at kultur har en eller annen effekt. Det skal være bra for integrering, bra mot fraflytting, bra for næringsutvikling, bra i skoler, i fengsel, for gamle, sier Røyseng.

– Men de faktiske effektene vet vi lite eller ingenting om. Og det vi vet viser heller at det ikke virker. Som da Telemarksforskning viste at kulturhusene hadde null å si for tilflytting til forskjellige kommuner. Likevel fortsetter vi, med en sterk, nesten religiøs tro på at kunsten virker mot det meste som er galt i samfunnet.

Hun strekker frem hendene.

– Dette var vanskelig, hva skal vi gjøre? Jo, her er litt kunst og kultur, nå blir det sikkert bedre!

Les også: Et blindspor

Kulturelle riutualer
Slik er kanskje ikke kulturpolitikken så preget av nyttetenkning, som kunstnerne og kulturviterne ofte klager over. Røyseng mener kulturpolitikken bruker kunsten som ritualer.

– Som for eksempel i noen stammesamfunn, der man sender sine syke og barnløse til medisinmenn eller sjamaner. De vet ikke at det virker. Men de gjør det likevel, fordi de tror på det, sier hun.

Hun peker på at det ikke trenger å være noe galt med en slik holdning til kulturen.

– Alle samfunn er bygget på slike ting, noen felles verdier som vi tror på. Sånn vil det nok alltid være, og det er helt ok.

Følge Ballade på Facebook og Twitter

Moralens vokter
Selv om Røyseng anerkjenner at noen kulturpolitiske situasjoner er rett frem instrumentelle, tror hun den instrumentelle diagnosen overskygger andre måter å se kulturpolitikken på.

I tillegg til å se på kulturpolitikken som rituell, antyder hun at også moralen kan spille en viktig rolle.

– Troen på det gode i kunsten, at vi skal bli bedre mennesker av den, peker på at det ligger et moralsk grunnlag under kulturpolitikken. Forståelse, toleranse, og andre moralsk gode egenskaper, skal komme som følge av kunsten, men hva med det som faller utenfor den gode moralen?

Hun trekker frem de mest eksperimentelle kunstformene som eksempel.

– Hva med kunsten som ikke er moralsk oppbyggende, men som problematiserer, eller kanskje prøver å gå helt utenom moralske kategorier? Den faller utenfor. Den får kanskje rett og slett ikke penger, og blir marginalisert, sier Røyseng.

– Men betyr dette at de kunstnerne som klager over for mye politisk nyttetenkning tar feil? Er det bare sutring?

– Nei, det tror jeg ikke. Det er en måte å markere sin plass på. Men mengden klaging er ikke nødvendigvis proporsjonal med størrelsen på problemet.

Publisert:

Del: