INNLEGG: Det er mulig å forbedre maktbalansen mellom utøverne og tilvirkerne, skriver Christian Wadahl Uhlen i GramArt.

© Eva Rose

Audun Molde skriver godt om Nordgård-utvalgets rapport i Ballade 12.8.2013. Han etterlyser imidlertid de ulike synspunktene om fordeling og kanalisering av streaminginntekter. Jeg satt i utvalget, og gir ham herved mine synspunkter.

Som Molde selv er inne på, identifiserer rapporten mange viktige utfordringer som norske musikkaktører står overfor i overgangen til digital distribusjon. Taperne i strømmeøkonomien er norsk, albumbasert musikk i landskapet utenfor toppen av hitlistene.

Rapporten foreslår derfor en rekke gode tiltak som kan gjøre omstillingen til strømmeøkonomien mindre smertefull, og som samtidig sikrer norske kvalitetsutgivelser for fremtiden. Men, som Molde påpeker, må debatten om forvaltningen og fordelingen av inntektene mellom plateselskap og utøvere være del av diskusjonen om norsk musikks fremtid.

Større ubalanse i digital økonomi
Det synes som om plateselskapene og deres organisasjoner har benyttet omleggingen til en digital musikkøkonomi til å berike seg selv på bekostning av utøverne. Som eksempel nevnes IFPI og FONOs uhjemlede innkopieringsavtaler med NRK (DN 2.7.2013), samt den lov- og kontraktsstridige avkortningen av artistroyalties ved strømmeinntekter (Aftenposten 13.2.2013).

Forholdet mellom artist og selskap var etter mitt syn neppe likeverdig fra før. I den digitale økonomien er det ytterligere forverret. Denne ubalansen har en like viktig dimensjon for norske musikkutøveres økonomi som at strømmetjenestene favoriserer utenlandske megahits. En viktig forskjell er at ubalansen mellom artist og selskap kan ordnes med politisk vilje, mens favoriseringen av utenlandske megahits handler om forbrukerpreferanser. Den politiske viljen synes imidlertid å mangle. Men det bør være rom for en opplyst debatt.

Ønsker kollektiv forvaltning
Det er mulig å forbedre maktbalansen mellom utøverne og tilvirkerne: Med kollektiv forvaltning av utøvernes rettigheter, vil man få systemer der utøverne sikres innsyn, medbestemmelse og rettferdig vederlag. En slik løsning er skissert i en utredning av Sæmund Fiskvik fra mai 2013. GramArt har oversendt utredningen til KUD, da den har noen svært interessante sider som bør få oppmerksomhet.

For å overforenkle forslaget litt: Kollektiv forvaltning av utøverrettigheter er omtrent som å la systemet for forvaltning og fordeling av radioinntekter gjelde på det digitale feltet. Utøverne sikres da medbestemmelse og innsyn gjennom å få styrerepresentasjon i det organ som lisensierer musikken (som i Gramo i dag). På radioområdet er også vederlagsfordelingen mellom selskap og utøver lovregulert (åndverkloven § 45b med forskrifter).

Kan løses i åndsverkloven
En lignende ordning for strømming krever ikke offentlige bevilgninger, men kan løses med enkle grep i åndsverkloven. Kollektiv forvaltning vil også forenkle lisensieringen til tredjeparter som lager nye innovative musikkløsninger som forbrukerne etterspør. Her kan man altså drive god kulturpolitikk uten å utfordre handlingsregel, distriktspolitikk eller kjønnsbalanser. Samtidig tilrettelegger man for å øke veksten i kulturøkonomien og tilgrensende bransjer.

Platselskapene får nesten selv forklare sine motargumenter.

Christian Wadahl Uhlen er konstituert daglig leder i GramArt og medlem i Nordgård-utvalget.

Publisert:

Del: