Halvdan Sivertsen minnes vennen og musikerkollegaen Terje Nilsen.

Terje Nilsen, © Helge Grønmo

Minneordet ble først publisert i Avisa Nordland den 20. mars 2019, dagen da Terje Nilsen gikk bort.

Ballade har fått tillatelse av Halvdan Sivertsen og Avisa Nordland til å gjengi minneordet.

Av Halvdan Sivertsen

Takk, Terje.

På en trist dag. Takk for sangene. Gjennom et helt liv. Ennå uoppdaget av mange, men høyt elsket av oss som visste hva du ga oss.

Jeg takker deg for at vi fikk være nære venner og nære kolleger gjennom 70-og 80-tallet. De viktige årene. Vi spilte med og for hverandre. Vi utvekslet erfaringer og teknikker og hørte på mye musikk. Vi jobbet sammen, først som DJs på Polar Club i Bodø, siden som omreisende vise-duo. Vi sang Father and Son av Cat Stevens, der du med din mørke stemme var faren mens jeg var sønnen, og over oss svevde Den hellige ånd.

Vi var unge, vi var glade og så lyst på framtida.

Jeg husker så godt da du akkurat hadde skrevet Mjelle, og jeg akkurat hadde skrevet Kjærlighetsvisa. Der og da tror jeg vår beundring for hverandre var nokså nesegrus. Eller kanskje var det heller en slags faglig respekt, som var der siden, hele tiden. Derfor vil jeg også takke for at du lot meg få nyte godt av dine usedvanlig gode egenskaper som bassist, på flere av platene mine.

Lekent, svingende og melodiøst. Du var en strålende musikalsk begavelse, og leverte med stort overskudd, både i studio, på øvingsrommet og ikke minst foran publikum.

Men en artistkarriere var det ikke enkelt å få deg inn på. Den ble aldri den store oppturen den skulle og burde ha blitt. Kanskje bortsett fra alt det som heldigvis skjedde rundt den siste plata di. Men jeg skjønte aldri helt hvorfor du, som eide scenen, som skrev sanger så fine at folk i salen ga seg over i både lykke og latter, hvorfor du ikke kom ditt potensielt veldig store publikum litt mere i møte.

Hvorfor du ikke fant en vei ut til dem, for du likte jo å spille. Og du var jo en mester i ditt fag.

Men bohemen i deg ville ikke dit. Management, plateselskaper, krav og avtaler, nei takk. Presse, radio og tv, ok da, men bare i små doser. Gi meg heller en øl. Du ga oss ditt alter ego, Willy Knickersen, og det var det. I frustrasjon over dette spilte jeg sjøl Mjelle inn på plate, i 1980, fordi den ennå var så ukjent, og jeg husker mange trodde den var min, og mente det var den fineste visa jeg hadde skrevet.

Men heldigvis, om du nektet å gå den brede artistveien, så skrev du sanger. Og for noen sanger! Kjærlighetssanger og blå ballader, sanger om lengsel og ensomhet, sanger om lykke i verdens vakreste landskap, om vinterlys og om å komme hjem til jul.

Og du gjorde mange nydelige og morsomme oversettelser fra engelsk. Og gjorde dem så personlige, så nordlandske, så almene og nære at alle oppfatter dem som dine og sine. I tillegg skrev du barnesanger som lever og brukes.

Så gikk tiden. Etter hvert så vi ikke så mye til hverandre. Jeg giftet meg, fikk barn og etter hvert en travel artistkarriere. Du fortsatte ditt bohemliv som Bodøs store, men akk så ukjente sønn, du fikk også kjenne på sykdom og andre problemer.

Du og vi, hadde nærmest gitt deg opp, da du, sammen med gode venner etter mange år kom tilbake og laget en strålende sorti for en strålende artist. Det føles godt, midt i dagens triste budskap.

Stemmen, tekstene, melodiene. For oss som kjenner deg, er du den komplette artisten. Og med den store suksessen du heldigvis fikk oppleve til slutt, har du fått et tallrikt publikum som kommer til å elske sangene dine til alle tider.

En stor dikter, en øm og vár poet, en glimrende sanger og komponist har forlatt oss. Det er veldig trist. Men det er veldig fint at du var her.

Takk, Terje.

Publisert:

Del: