Gitarist, bassist, låtskriver, arrangør og produsent Jan Devik gikk bort 13. oktober.

Jan Devik, © Øyvind Holm

Av musiker og låtskriver Askil Holm

 

Kjære Jan!

Natt til søndag sovnet du stille inn. Du var sammen med din kjære Gry på Lovisenberg i Oslo. Her er noen ord til minne om deg.

Et av de første sommerferieminnene mine er fra Oslo. Jeg husker at jeg klatret i gardinene og klimpret mine første usikre gitarakkorder i ei luftig asfaltvarm leilighet. I bygården på Frogner bodde det en musiker og låtskriver. Han hadde siden tidlig på 1970-tallet turnert land og strand rundt med alt fra Prudence, Åge og Terje, Junipher Greene og Folque. Bare for å nevne noen få.

I norsk rockhistorie er han mest kjent for at han tok over som bassist i Prudence etter Kjell Ove Riseth sin tragiske ulykke i 1975, og deltok på plata Takk te dokk,  og som Prudence ble tildelt Spellemannprisen for i klassen popmusikk. Han deltok også på bandets avskjedskonsert den 11. desember 1975. Denne ble senere gitt ut på album med navnet 11/12-75.

Fast Arbeid – fast inntekt
Han ble født 1. august 1954, og hans fulle navn er Jan Ivar Bjerkan Devik. Etter oppveksten i Namsos ble han klimaflyktning på grunn av sine problemer med astmabronkitt og psoriasis.

Han ville prøve lykken som musiker og låtskriver i hovedstaden, og ble raskt en del av det pulserende rock-, jazz-, vise-og fusionmiljøet rundt Club 7, Scannax Studio og Guitar Workshop på Grünerløkka. Dette var miljøet som ville gjøre opprør mot en eventuell da capo på første og andre verdenskrig.

«Hils til Jan, da! For en herlig fyr! Han hadde noen av de beste gitarfillsene», sa nettopp en svært kjent låtskriver og artist på minnekonserten til The Monroes i forrige uke.

Møter du musikere og artister fra de største og mest markante bandene på 1970-tallet er Jan Devik et kjent navn. Mannen som lærte Bård Ingebrigtsen, meg og mange rock-entusiaster de viktigste rockeriffene på gitar, og fortalte oss hvordan vi skulle søke mot ærlighet i tekstene våre.

Viktigst av alt for en ung nyfiken musiker var at Jan fortalte alle de morsomste historiene fra turnélivet i Norge. Helt uten sensur.

Låtmakeren, historiefortelleren og båtbyggeren
Det å skrive låter er en del kunst, og en del håndverk. Kunst og eleganse kombinert med godt håndverk er viktige ord i Jan sitt liv. Han tok fagbrev i båtbygging på slutten av 1980-tallet. Han utdannet seg til treskipsbygger ved trebåtbyggerskolen i Jondal i Hardanger fra 1988 til 1990. Han var også lærer i faget i flere år, og fikk vernet flere båter på rød liste.

Hans sterke lidenskap for båter som Colin Archer og elegante sjøfarkoster er like sterk som kjærligheten til musikken. Noe av det kan ligge i arven fra hjembyen. Sagbruksbyen.

Jan Devik sitt store forbilde var oldefaren Julius Bjerkan. Han var med å bygge opp Namsos. Byen som på mange måter er et eksperiment rent industripolitisk. Det ble bestemt at der skal Namsos ligge, og byen ble bygget opp i løpet av 3-4 år. Det kom båter med folk fra hele Europa, og som gjorde byen til en kompleks klassedelt sammensetning av drømmere og drankere.

En kultklassiker blir født
Beviset på Jan Devik sitt kreative virke ligger i en elegant illustrert vinylplate med en engasjert hardtsparkende Jan Devik på frontcoveret, og med 13 sterke låter printet på sort tykk vinyl inni.

De første demoene til Spark ble laget i 1978 etter at skrivingen hadde startet mellom bildet av fiskeren på veggen og bibelen i skuffen på et utall hotellrom, backstage og etter lengre turneer i 1977. Låter som “Fast arbeid – fast inntekt”, “A & B”, “Heavy Bit”,  “Du e det værste æ veit”, “Titt og lytt”, “Disco´n igjen” og “Åpne sår” ble tryllet fram fra skjorteermet til han begynte innspillingen.

Spark ble spilt inn i Mai Studio i perioden fra starten på mai til slutten av juni 1982. Den er produsert av Jan selv. Bengt Eriksen satt bak spakene og var medprodusent. Jan spiller det meste av gitar, bass, trommer, vokal og tangenter selv. Frank Marstokk trakterte feltkjøkkenet og trommeavdelingen. Liv Evjan og Lillie-Ane Johanson var korister, mens Geir Langslet spilte keyboards.

Musikalsk er Spark spennende. Umulig å sette i bås. Plata kom ut i ei tid da punkerne hadde begynt med sminke, hårfestet til rockerne var på vei oppover og mange singer-songwritere utforsket synthezisere og moderne teknologi. Alt dette speiler denne plata. Det er ei plate i et veikryss der John Lennon venter på Procul Harum, The Clash, Jeff Beck, Olav Duun og Vidar Sandbeck. Ei undrende plate. Ei undervurdert plate.

Platen er en av de mest ettertraktede samlerobjektene på platemesser rundt om i landet, og ble gjenutgitt på CD i 2003.

Jorda e roinnj
Mine samtaler med Jan i oppveksten har handlet om at det er viktig å bry oss om hverandre som helhet på jorda her. Vi har tross alt en felles følelse, vi mennesker, og en underbevissthet vi deler. Mennesket spekulerer hele livet på hvorfor vi blir født, helt til vi en dag ligger i pennalet. Opptatt med å lage og koordinere planer, mens livet skjer rundt oss.

Rock skal være et spark mot likegyldighet. Den skal lære oss å kjenne litt mer på følelsene våre. Musikk får folk til å fortsatt lete etter nye spennende sider ved livet. Der religion ofte påberoper seg svaret og kan parkere tankerekken slik at folk slutter å leite, blir musikk for meg bedre forenlig med menneskets natur. Søkende og undrende.

Teksten i låta “Jorda e roinnj” av Jan Devik er banal og genial. Der sitter personen på en benk og spekulerer over hvor forunderlig livet egentlig er. I teksten oppfordres vi til å tenke over det vi egentlig holder på med. Den får oss til å undre oss over at de fleste på jorda har det jævlig fordi at noen velger at de selv skal ha det bra. Låta og hele plata er som et godt Håkon Bleken-maleri. Vakkert, kontrastfylt, mørkt og filosoferende. Så godt at det gjør vondt.

”Det einaste vi finn ut e at jorda e roinnj. I hvert fall ei stoinn.”

Vi savner deg, Jan!
Hvil i fred.

Jan Devik – f. 1. august 1954, d. 13. oktober, 2019
Det arrangeres minnestund for Jan Devik på Kampen Bistro i Oslo den 25. oktober kl. 13.00.

Publisert:

Del: