En ruvende skikkelse i norsk kirkemusikk har gått bort, skriver styreleder Einar Solbu
i Lindemans Legat.

Anfinn Øien Foto: Privat

Organist og komponist, professor Anfinn Øien døde 12. november, 96 år gammel. Med ham er en ruvende skikkelse i norsk kirkemusikk gått bort.

Øien fikk sin utdanning ved Musikkonservatoriet i Oslo med bl.a. Arild Sandvold og Per Steenberg som lærere. Han avla eksamen i 1943 med hovedkarakter 1.0 og innberetning til Kongen. Som nyutdannet ble han ansatt som lærer ved Konservatoriet, en stilling han hadde i ca. 25 år. Samtidig var han organist i Oslo, sist i Jakob kirke. Da direktør Trygve Lindeman i 1969 opprettet stiftelsen Lindemans Legat og overlot driften av Konservatoriet til denne, ble Øien ansatt som rektor. Han hadde da i tre år vært lærer i musikkteori ved Institutt for musikkvitenskap på UiO. Da Norges musikkhøgskole ble opprettet, ble han tilsatt som professor i musikkteori.

Øien delte seg mellom kirkemusikk og musikkteori. Som lærer ved Musikkonservatoriet underviste han både i orgelspill, liturgikk og orgelimprovisasjon, og i satslæredisiplinene harmonilære og kontrapunkt. På kirkemusikkfeltet var han aktiv som utøvende musiker. I tillegg til det daglige arbeidet som organist var han en ettertraktet kontinuospiller. Han medvirket ved en rekke oratoriefremføringer, også langt inn i pensjonsalderen.

Øien sto sentralt i det liturgiske fornyelsesarbeidet på 50- og 60-tallet, en bevegelse som både hentet materiale og inspirasjon fra tidligere tiders liturgiske praksis og bidro aktivt til at det ble skapt nytt liturgisk materiale, både tekstlig og musikalsk.

Han var et sentralt medlem av mange av de komiteene som sto for revisjon av Den norske kirkes salme- og koralbøker. Han står bak harmoniseringen av mange av koralene i Norsk koralbok, og han komponerte selv melodier til nye salmer. En av hans mest kjente er melodien til Ronald Fangens salme «Guds menighet er jordens største under». Helt til kort tid før han døde, komponerte og publiserte Øien korsatser og koralforspill. Hans stil har tydelige forbilder i musikk fra 1500- og 1600-tallet, men han gjorde heller ikke noe for å skjule sitt romantisk gen.

Øien hadde stor innflytelse på musikkteoriens utvikling og plass i norsk musikkutdanning, bl.a. gjennom sin banebrytende lærebok i harmonilære: Harmonilære. Funksjonell harmonikk i homofon sats (1974). Her presenterer han funksjonsanalytiske analysemetoder på en måte som ikke var kjent i tidligere tiders lærebøker. Han var selv en svært omtykt lærer nettopp i harmonilære og kontrapunkt.

De tre årene Øien var rektor, var krevende. Statlige myndigheter hadde gitt Lindemans Legat som oppgave å utvikle Musikkonservatoriet i Oslo faglig og organisatorisk, slik at skolens virksomhet kunne danne grunnlag for statlig overtakelse av høyere musikkutdanning.

«Vi arbeidet med murerskjeen i den ene og sverdet i den andre hånden», sa Øien en tid senere da han tenkte tilbake på de mange store og viktige faglige utfordringene skolen sto overfor i hans tre rektorår, og de mange kampene som måtte kjempes, ikke minst for å sikre skolens økonomi. Men arbeidet gav resultater. Da Norges musikkhøgskole ble opprettet i 1973, sto den formelt og reelt på skuldrene av Musikkonservatoriet i Oslo.

Det er mange i norsk musikkliv som med stor glede minnes Anfinn Øien – som kunnskapsrik og klok lærer, som støttende kollega og som begavet orgelspiller, dirigent og komponist. For oss som også fikk ha ham som venn, minnes vi hans varme nærhet – og hans humoristiske replikk.

Einar Solbu
Styreleder i stiftelsen Lindemans Legat

Publisert:

Del: