Den amerikanske komponisten, utøveren, og en pionér innen eksperimentell musikk, Pauline Oliveros, døde 24. november 2016, 84 år gammel.

Pauline Oliveros, © Vinciane Verguethen

Til minne om henne vil jeg gjerne skrive noen ord, som takk for det hun har delt av seg selv gjennom en utrettelig karriere.

Det er trist og spesielt å snakke om Oliveros i fortid i dag, bare dager etter at jeg mailet med henne i planleggingen av vår releasekonsert i Bergen nå på onsdag. Plata vår, Botanikk, er akkurat utgitt, og Botanikk-bandet med Lisa Dillan, Øyvind Storesund, Pauline Oliveros og meg selv skulle spilt sammen, med Oliveros over nettet fra USA. I stedet blir konserten en minnekonsert for en helt og kollega, som alltid møtte sine medmennesker med varme og en inkluderende grunnholdning. Alltid dypt lyttende til menneskene og verden rundt seg som likeverdige.

Multiinstrumentalisten og komponisten Oliveros var også en høyt aktet forfatter, filosof og lærer. Hun var tidlig ute med å bruke ukonvensjonelle instrument med sine elektroakustiske eksperimenter. Tidlig på 60-tallet var hun en del av the San Francisco Tape Music Center. Hun eksperimenterte med elektronisk musikk og båndspillere, og benyttet seg av ulike prototype-synthesizere.

Ved siden av sitt kunstneriske virke som utøver og komponist, har hun i tillegg hatt et langt engasjement med ulike undervisningsroller og professorater i det akademiske miljøet. Hun er grunnleggeren av tidligere Deep Listening Institute, nå Center for Deep Listening. Hun er viden kjent for sine Deep Listening sessions som ofte ble gjort sammen med sin livsledsager Carole Ione. Her i Norge er det holdt tre slike Deep Listening sessions som jeg vet om, deriblant en større i Nord-Norge i 2015.

Lynkurs i Deep Listening
Deep Listening betyr at du skal lytte til alle aspekter ved verden, ikke bare lyder slik vi definerer lyder hvor lydbølgene treffer øret. Du skal lytte til ditt indre og til alt som omgir deg. Oliveros: Listening at all times to all sounds inside of me and around of me.

Komposisjonene hennes er sjelden notert med konvensjonell notasjon. Et typisk Oliveros-verk er en tekstinstruksjon, eller tekst i kombinasjon med grafikk. Oliveros’ komposisjoner har det til felles at de instruerer utøveren inn i denne bestemte lyttesituasjon, inn i Deep Listening.

Instruksjonstekstene til Oliveros er poetiske dikt. Hennes tekstinstruksjoner har en annen tilnærming til utøveren enn det for eksempel John Cages tekstinstruksjoner har. Instruksjonstekstene hennes har en gjennomgående tone med klare referanser til meditasjon. Måten hun gir instruksjoner til utøveren på i sine komposisjoner gjør at utøveren kommer direkte inn Deep Listening.

I sin artikkel The Earth Worm Also Sings: A Composer’s Practice of Deep Listening, dedikert til John Cage, gir Oliveros leseren et innblikk i Deep Listening:

I hear
I am
I receive what is.
Listening
No argument
My body is sound

Listening guides my body

Sound is the fiber of my being and of all sentient beings without exception

Is sound intelligence?

The earth is also sound

guided by sound

and so are all things of the earth

Rocks are her ears recording all of her events from the beginning
My earth body returns to hers
where the earth worm also sings

Inside/outside vibrations
My bones resonate

My stomach, spleen, liver, kidneys, lungs and heart resonate
These organs are sound

contain sound

[…]

Når du trer inn i en tilstand hvor du gjør Deep Listening, åpenbarer det seg muligheter som vil være unike for hver utøver og for hver lytter, avhengig av hver og ens særegne persepsjon av seg selv, av lyd og av verden.

Deep Listening er altså ikke bare rettet mot utøvere, men er også for publikum.

Jeg har kjent Oliveros siden 2006, da vi møttes for første gang hos henne i Kingston, New York. Jeg var ung student og hadde akkurat startet mitt stipendiatarbeid, Åpen Form – en utvidet utøverrolle, ved Norges musikkhøgskole. Oliveros var min veileder, sammen med Christian Wolff, og interpretasjon av deres verk var sentralt i prosjektet. I likhet med hennes komposisjoner og musikkutøvelse, var det heller ikke så mye konvensjonelt over veiledningen hennes. Vi hadde så visst lange samtaler og mange e-poster frem og tilbake, men i hovedsak definerte hun sin veilederrolle gjennom å spille med meg.

Vi spilte flere konserter sammen i USA, også sammen med Christian Wolff, og hun besøkte Oslo og Åpen Form-festivalen, som var en del av mitt stipendiatarbeid, i 2009. Her spilte vi to av hennes verk, Sound Fishes (1992) og Horse Sings from Cloud (1979). Det var også en stor opplevelse at Oliveros spilte på urfremføringen av mitt verk Liquid Vapor (2010) i Foajeen ved Den norske opera & ballett, sammen med festivalorkesteret. I tillegg til å ha en Deep Listening session ved Norges musikkhøgskole, deltok hun på Open Form-seminar ved Notam, hvor både kunstnere, forskere og akademikere var samlet for å diskutere og snakke sammen. Jeg husker det som en minnerik festival på mange plan.

Å bruke stillhet som lyd er en selvfølge for Oliveros, akkurat som for John Cage og Christian Wolff. Ved innspillingen av hennes verk Old Sound, New Sound, Borrowed Sound Blue (1994) i 2010 spurte jeg Oliveros om muligheten for å bruke stillhet som konkret lyd. Svaret var, som alltid, konsist og enkelt: Ja. Samtidig fikk jeg en følelse av at det ble oppfattet som et litt rart spørsmål. For Oliveros var nemlig stillhet en selvsagt og naturlig del av definisjonen av lyd.

Cage refererte gjerne til Oliveros og hennes komposisjoner i intervjuer, og han knyttet Oliveros’ komposisjoner til repertoaret til Merce Cunningham Dance Company. I ett intervju trakk han frem hennes komposisjoner som et eksempel på hvordan han ser for seg musikk i fremtiden og understreker hvordan han oppfatter hennes komposisjoner som en forbindelse mellom arkitektur og musikk. Et av John Cages siste verk, Four6 (1992), en kvartett med åpen besetning, er dedikert til nettopp Oliveros. Dedikasjonen sier noe om Cages respekt for Oliveros. I 2012 mottok hun John Cage Award.

Cages forhold til harmoni blir ofte referert til hans tid med Schönberg og dette velkjente sitatet:

I certainly had no feeling for harmony, and Schoenberg thought that that would make it impossible for me to write music. He said, ‘You’ll come to a wall you won’t be able to get through.’ So I said, ‘I’ll beat my head against that wall.

Senere kom Cage med denne erkjennelsen, som passer godt som en konklusjon på denne lille tributt til Oliveros´ ære: Through Pauline Oliveros and Deep Listening I finally know what harmony is…It´s about the pleasure of making music. John Cage, 1989.

Konserten i Tårnsalen i Bergen førstkommende onsdag kl.20.00 blir en minnekonsert til ære for Pauline Oliveros.

Minnekonsert om Pauline Olveros:
Joshua Rubin + BOTANIKK

Pauline Oliveros: The difference between listening and hearing.

Av Else Olsen Storesund

Publisert:

Del: