Den anerkjente fløytisten og pedagogen Ørnulf Gulbransen døde 20. februar i år, 87 år gammel. Prorektor ved Norges musikkhøgskole Frøydis Ree Wekre holdt en minnetale ved begravelsen 2. mars i år til en spesiell musiker og elsket pedagog. Gulbransen var Musikkhøgskolens første fløyteprofessor (1973-1984). Han spilte i Oslo Filharmoniske Orkester i 30 år, og som pensjonist startet han på ny frisk som pedagog ved Barratt Due Musikkinstitutt. Ballade har fått tillatelse til å bringe minneordene videre.

Ørnulf Gulbransen

Av Frøydis Ree Wekre

Som prorektor ved Norges musikkhøgskole er det en stor ære og glede for meg å få lov til å si noen minneord om pedagogen Ørnulf Gulbransen, vår skoles første fløyteprofessor. Vi har allerede i Kjell Hillvegs minnetale hørt om hans mange andre, tildels langvarige arbeidstakerforhold gjennom livet, i Oslo og i Norden for øvrig. Dertil ga han et utall av mesterklasser, hadde privatelever i store mengder, og som pensjonist startet han på ny frisk som skattet pedagog ved Barratt Due.

Ved den norske nyopprettede musikkhøgskolen var han med fra starten i 1973, etter å ha avsluttet sitt 30-årige engasjement i Filharmonien to år tidligere. Han pensjonerte seg i 1984, men ble stadig engasjert som timelærer og gjest; siste gang var ved Treblåseforum for halvannet år siden.

Enhver skole ønsker seg pedagoger som begeistrer og motiverer elevene, men som også har et suverent høyt faglig nivå og som vet å formidle dette videre. Musikkhøgskolen var heldig – Ørnulf innfridde alle disse kriteriene. Hans pedagoggjerning vil leve videre gjennom hans utallige elever og videre gjennom disse elevenes elever. Til sist i dag vil vi få oppleve en musikalsk hyllest med mange av hans tidligere studenter og beundrere fra nær og fjern.

Personlig ble jeg kjent med Ørnulf da jeg begynte i Filharmonien i 1961, skjønt han unnlot aldri å minne meg på at han kjente meg fra jeg lå i vuggen – vi møttes visstnok på en huskonsert under krigen. Etter hvert utviklet han en standardhilsen når vi møttes – og den holdt han fast ved helt frem til da jeg sist så ham i kantinen ved Musikkhøgskolen: Hvordan står det til med ammasjøren – kan jeg få kjenne?

Jeg velger å minnes Ørnulf som pedagog med utgangspunkt i alfabetet, med noen få stikkord knyttet til de enkelte bokstavene. Spørsmålet er: Hva var det som karakteriserte ham? Han var:

A: Artistisk og akrobatisk (i sitt undervisningskroppsspråk så vel som i sin evne til å snu seg rundt hvis plan A ikke skulle fungere)

B: Begeistret og begeistrende

C: Clairvoyant (han kunne se muligheter der ingen andre hadde sett dem, særlig ikke studenten selv)

D: Dristig

E: Elegant

F: Fantastisk fengende fri frankofil formidlende fløytist, forbilde og familiefar

G: Gal, generøs, glødende og grundig

H: Hjelpsom humorist

I: Inspirerende, interessert og intens idealist

J: Jublende

K: Kammermusikalsk karismatisk kunstner og kollega

L: Levende, livsbejaende og lyttende

M: Menneskelig og mesterlig

N: Naturlig og nøyaktig

O: Omtenksom, oppmerksom, oppmuntrende og overdådig

P: Praktfull personlig pedagog

Q: Questioneur (en som spør – den spørrende)

R: Rytmisk og ruvende

S: Sensitiv, smittende, strålende og spøkefull

T: Tillitsfull (igjen dette med stor tro på alle elevers muligheter)

U: Ungdommelig, underholdende og uselvisk

V: Vital og varm

W: Wonderful, just wonderful!

X: Xtraordinaire

Y: Ydmyk

Z: Zirkusartist og full av ZEPP

Æ: Ærlig

Ø: Øvoman

Å: Åndfull

Nå har Ørnulf Gulbransens fantastiske liv kommet til veis ende. Men hans kunstneriske og pedagogiske ånd vil leve videre hos alle de som ble berørt av ham i levende live, det være seg blant publikum, kolleger eller studenter – i alle aldre og på alle nivåer. Vi var heldige som fikk oppleve ham, kjenne ham og samarbeide med ham på ulike måter.

Før det store fløyteensemblet avslutter denne seremonien vil jeg informere om at familien inviterer til minnestund.

Publisert:

Del: