DEBATT: To av Ballades skribenter om å befinne seg i en flerkulturell kulturell tilværelse.

© Illustrasjonsfoto: Fra "Fargespill" 2018. Foto: Hege Benedicte Fossum

Ballade arrangerer i samarbeid med Oslo World paneldebatt om mangfold i norsk musikkritikk fredag 1. november, “Hvordan skape større mangfold i norsk musikkritikk?”. Dette innlegget av Monica Ifejilika og Igor Dunderovic er et oppspark til paneldebatten, og reiser spørsmål knyttet til tendensen til at flerkulturelt mangfold ofte behandles som et midlertidig initiativ, ikke som målsetting i driften – også i mediene.

Paneldebatten er del av et prosjekt om flerkulturell musikkritikk Ballades forrige redaktør, Ida Habbestad, initierte og fikk støtte av Kulturrådet til å gjennomføre. Ballade fullfører nå prosjektet under redaktør Guro Kleveland. Ida Habbestad er moderator for paneldebatten fredag, og panelet består av Monica Ifejilika og Igor Dunderovic, som begge har vært skribenter i prosjektet fra starten i 2018, Arne Berg (NRK P2, «Jungeltelegrafen») og Sandeep Singh (NRK P13, P1 og podcast).

Les mer om paneldebatten under Oslo World fredag 1. november kl. 10.30 her, “Hvordan skape større mangfold i norsk musikkritikk?”

Bilde fra Oslo Worlds e-flyer om paneldebatten Ballade arrangerer i samarbeid med Oslo World 1. november. Fra venstre: Monica Ifejilika, Igor Dunderovic, Ida Habbestad, © Fra venstre: Ivana Klavis, Nicolai Claesson, Renate Madsen


Jeg, en sekkebetegnelse?

Flerkulturell kultur, etnisk mangfoldig variasjon og verdensmusikk? Ja, hvorfor snakker vi fremdeles om klezmer, fado, bhangra og afrobeat som om det finnes et direkte slektskap mellom dem?

Sekkebetegnelsene som er ment å beskrive «det andre» er vi, fler- og multikulturelle nordmenn, godt vant med. I 2019 finnes både andre-, tredje- og fjerdegenerasjonsvarianter av oss. Disse betegnelsene rammer oss og rammer oss inn, og motbeviser i sin flerstemthet ordtaket «kjært barn har mange navn». For her i Vesten er du kun det andre. Og verdensmusikken representerer det noen ikke gidder bli nærmere kjent med. Det «ikke-oss’et», som skapes av «våre nye landsmenn» i samarbeid med reiselystne nordmenn som studerte ett år i Afrika og rockeprodusenter med fritidsproblemer.

Det er selvsagt et markedsføringsfenomen, som de fleste nye ting er, å pakke inn noe du ikke vet hva er, og produsere til din sensibilitet og til et pengesterkt vestlig publikum. Det er noe som alle involverte, meg og deg, Monica og Igor, er pent nødt til å forholde oss til, dette forhatte (og samtidig riktig så inkluderende) begrepet. Det brakte oss tross alt sammen, meg og deg.

Så vi sa ja, vi også, til å være inkludert i noe. Takk for invitasjon, Ida Habbestad.

Midlertidige kunstnere
Men, er det ikke alltid der denne typen satsninger ender opp? At kunstnere med minoritetsbakgrunn må justere, omforme, etterutdanne og gjenskape oss selv igjen og igjen for å møte kunst og kulturfeltet? Det mangler stemmer og perspektiver, sies det, men i stedet for å investere og kultivere over tid, virker politikere, kultur- og institusjonsledere å bråvåkne sånn annethvert, hvert fjerde år, og gjerne 20-30 år etter at alle så det komme.

Vi to er artister og låtskrivere som begge møter et utenforskap gjennom vårt arbeid. Og det er med en kombinasjon av ansvarsfølelse og eventyrlyst vi sier ja når vi blir spurt om å bidra. Vi stiller til innspillsmøter, takker ja til styreverv, er verter i radio og på scenen, produserer festival – og kritiske kronikker, og forsøker å skape en verden vi selv ønsker å leve og jobbe i. Og når Ballade spør etter våre stemmer, så stiller vi entusiastisk opp, i stedet for å sitte på hytta og skrive ferdig de låtene vi har begynt på, slik ekte artister burde.

Mangfold er dyrt
«Vær så god», sier ministeren, «En liten slant med penger. Sett i gang”. Midlertidige prosjektmidler, så klart. Gud forby at representasjon og mangfold skal ligge under ordinære driftsmidler. Midlertidig. Er vi bare midlertidig her? Men ja, vi skjønner. Mangfold er dyrt.

Au, der skjedde det igjen. Sekkebetegnelsen. «Mangfold», ment å betegne det vi skaper i det store felleskapet, men kommer oftest ut som en praktisk båssetting av «de andre» – de brune, de skeive, de handikappede. Et begrep som misbrukes og aktivt motarbeider de varige endringene.

Ja, det er byråkratisk komplisert å definere og rapportere i denne sjangeren. Vi snakker om en «sjanger» som egentlig er mange sjangre, som har til felles blant annet det at de ikke er representert ved Spellemannprisen. Og det er ikke så rart.

Spellemannprisen, folkemusikk og tradisjonsmusikk
Det finnes en Spellemannsjanger kalt «folkemusikk/tradisjonsmusikk», som man på en god dag kan argumentere for at bør kunne dekke en djembe fra Sør-Sudan. Igor har prøvd å argumentere for dette som jurymedlem i nettopp denne kategorien i 2016 og 2018. Arbeidet har båret frukter på to måter:

1. Nå står det tydelig på Spellemanns nettside at Igor tok feil.
Folkemusikk/Tradisjonsmusikk: Norsk tradisjonsmusikk basert på f.eks. norsk folkemusikk og samisk musikk. Den tradisjonelle musikken kan gjerne kombineres med mer moderne elementer.

2. Vinner av Spellemannprisen 2019 ble Marja Mortensson. En samisk artist. Tidligere har Juusk og Mari Boine vært nominert, men en seier er en seier, og det er en beskjed til de som lurer på om samisk musikk hører inn under norsk tradisjonsmusikk.

For vår lille gruppe er dette noe å feire. Samisk musikk er bindeleddet mellom oss og Spellemann. Kanskje var ikke Ballade den avgjørende årsaken, men Ballade var med på turen. Og det er litt kult.

Vi må selv bygge plattformen å stå på
Førdefestivalen og Oslo World er anerkjente i verden som et par av de mest oppegående festivalene med fleretnisk musikkprofil. De skiller seg fra Ballades «mangfoldsprosjekt» med fravær av fokus på Norgesbaserte verdensmusikkartister.

Det er ganske få scener og kulturhus i Norge som setter opp mengder av multietnisk musikk med Norge-baserte utøvere. De spiller i gymsaler, på private bryllup og småkongebursdager. Derfor er det ofte vanskelig å finne en passende konsert med minoritetsmusikk å anmelde.

Vi skrev om dette tidlig i 2018, og det resulterte blant annet i «Kulturkræsj Telemark», en scene for artister med kriteriene Ballade trengte. Konserter med minoritetsetniske musikere som bor i Norge, men som mangler det permanente.

Vi må lage den selv. Den plattformen vi trenger å eksistere på. Så, vi skriver en søknad til, vi som kan å skrive norsk godt nok i denne sjangeren av handikappede analfabeter. Vi lar det resultere i 900 timer med ikke-honorert frilans-engasjement for et mer flerkulturelt kulturliv i Norge. Vi lar oss omforme igjen.

I stedet for å sitte på hytta og lage musikk.

Midlertidig permanent
Igor parkerer alltid bilen sin utenfor garasjen, nesten i veien, selv om dens permanente plass er inne i garasjen. Men garasjen er jo full av skrot.

Flerkultur er også i veien, synlig, og permanent, selv om mange helst vil parkere den bak porten, blant skrotet.

Den er her, den flerkulturelle multiflerstemtheten, men vi kommer aldri i mål så lenge vi tvinges til å eksistere i prosjektbasert midlertidighet, bundet opp i sekkebetegnelser og skjøvet inn i utenforskap. Så lenge alle involverte har splittet fokus og stadig skal levere på plasterlapp-politikk hvor det eneste virkelige målet synes å være at politikere og institusjonsledere skal kunne si: «vi forsøkte…» vil vi som skaper «den andre musikken» forbli på utsiden.

Som den gamle, mangfoldige minoritetsetniske filosofen Yoda sa:
You must unlearn what you have learned… Try not. Do. Or do not. There is no try.

Publisert:

Del: