Etter en utvelgingsprosess som har foregått blant feltopptak i Norsk Folkemusikksamling, har Norsk Visearkiv kommet fram til en samling av ballader som nå gis ut på CD. Den heter “Hugen leikar så vide – Middelalderballader i Norge”, og består av opptak fra 1912 til 1992. -Balladetradisjonen har en høy terskel, og mange forbinder det med et tungt ansvar å føre den videre. Men det er påfallende mange ulike og personlige tolkninger som finnes i denne tradisjonen, understreker Astrid Nora Ressem og Velle Espeland ved Norsk Visearkiv, som har stått bak samlingen sammen med Hans-Hinrich Thedens ved Norsk Folkemusikksamling.

Astrid Nora Ressem og Velle Espeland 1 (Foto: Carl Kristian Johansen)

Av Carl Kristian Johansen

Det har tidligere blitt sluppet en CD med instrumentalmusikk fra Norsk Folkemusikksamlings (NFS) arkiver, men “Hugen leikar så vide” (NFS-2) består av 60 feltopptak med uakkompagnert balladesang. Materiale fra voksruller og spolebånd har blitt digitalisert, og slippes altså på CD for første gang.

–Dette er en historisk kildeutgave med litteraturhenvisninger, som kan stimulere til videre studier og videre synging. Gjennom denne utgivelsen kan man følge spor tilbake i tid, uten at dagens utøvere og forskere må lete i arkivene. Balladene finnes i tekstutgaver, men er ikke gitt ut tidligere som på denne CD-utgaven, sier Velle Espeland.

–Balladen har en tung status, og mange ser det som et ansvarsfullt oppdrag når de skal dykke inn i balladetradisjonen og formidle den videre i dag. “Hugen leikar så vide” demonstrerer at det finnes mange måter å framføre ballader på. For mange er terskelen høy for å framføre ballader, men det handler først og fremst om personlighet i framføringen. Det er påfallende mange ulike tolkninger i balladetradisjonen, sier Astrid Nora Ressem.

Stor variasjon

Bredden i uttrykk demonstrerer “Hugen leikar så vide” i stor grad. NFS ligger under Institutt for musikkvitenskap ved Universitet i Oslo, og lydsamlingen består av omlag av 45 000 enkeltopptak. Det er blant disse dokumentasjonsopptakene Norsk Visearkiv har søkt etter ballader, og arbeidet med å ferdigstille “Hugen leikar så vide” har tatt to år.

— Det finnes mange folkemusikksamlinger her i landet, i alt fra offentlige arkiver til private samlinger. Vi har begrenset oss til arkivet i Oslo. Derfor er Telemark og Agderfylkene godt representert her, men vi har allikvel satt geografisk spredning som et kriterium i utvelgingsprosessen. Vi har også basert oss på bredde i teksttype, bredde i sangstil, og lagt opp til kronologi i forhold til tid, sier Espeland.

“Hugen…” er altså basert på dokumentasjonsopptak framfor den kontrollerte innspillingsformen. Denne CD-utgaven har konsentrert seg om kortere utdrag, og gjengir ofte flere eksempler av samme ballade (bl.a. Kråkevisa, Reven og Gullmund, Storebror og Lillebror, Margit Hjukse, Villemann og Magnhild) for å vise den store variasjonen i framføring fra person til person når det gjelder tolkning av tekst og melodi. Dette for å vise at balladen ikke er en rigid sangform.

— Sangeren har store muligheter til å gjøre om arrangementene, og farge balladenes tekst og melodi med eget temperament. Det er så absolutt rom for individuell tonefølelse og improvisasjon, som er en grunnegenskap ved balladen. Balladen har eksistert siden middelalderen, og den ser ut til å være ekstremt slitesterk. Den fanger fremdeles interessen til sangere og forskere, sier Ressem.

–Tidligere bestod 95% av studiene rundt balladen av tekstforskere, men nå er fokus flyttet mer til syngemåten og forholdet mellom tekst og melodi, sier Espeland.

Nasjonsbyggere…

Hva med balladens forhold til andre stiler?

— Balladene har siden middelalderen blitt påvirket av forskjellige moteretninger. Den har blitt plassert inn bestemte systemer, men lever videre i dag i eksempelvis folkemusikksammenhenger og leikarringer. Balladen hadde også påvirkning på folkrocken på 1970-tallet, og Gåte er en eksponent for dette i dagens rock. Gunhild Sundli har åpenbart god kjennskap til denne sangformen, sier Ressem.

— L.M. Lindeman samlet ballader med den hensikt å arrangere for piano, og Grieg trakk det inn i den klassiske musikkens former. Dette var en del av nasjonsbyggingen på 1800-tallet. På 70-tallet ble balladen brukt i rock gjennom band som eksempelvis Folque, Kong Lavring og svensk/norske Folk och Rackare. I jazz kan vi finne balladen hos Jan Garbarek og Agnes Buen Garnås (Rosensfole, 1989), og Kirsten Bråten Bergs samarbeid med Arild Andersen (Sagn, 1990), fortsetter Espeland.

…og skjemtegauker

Tekstemssig plasseres balladene i flere kategorier, og balladen har mange karakteristika.

— I motsetning til eventyr er balladene basert på mer realistiske historier. De kan ta opp i seg sterkt tabubelagte og voldelige temaer, og utgangen på historiene er ofte tragiske. I motsetning til visene, som vanligvis utbroderer temaene med flere ord, er balladene karakterisert av en ekstrem knapphet. Men med få ord er allikevel balladene preget av en voldsom visualitet gjennom sine sterke bilder og nesten tablåaktige scener, sier Espeland.

— Allikevel er det skjemteballadene som har vært de mest populære. Blant disse kan man finne grovkornet erotisk humor som det i sin tid ble reagert på i de borgerlige kretser. Sophus Bugge uttalte en gang “Resten av visen er obskøn, og savner aldeles nogen interesse.”, sier Espeland

“Hugen leikar så vide – Middelalderballader i Norge” er andre CD-utgave fra Norsk Folkemusikksamling. Lindberg Lyd har mikset, mastret og formatert musikken til CD, og den distribueres av Musikkoperatørene.

Publisert:

Del: