Dagens Næringsliv skrev i forrige uke at åtte av ti norske plater blir “nullet” av Innkjøpsordningen for nye norske fonogrammer. Både Audun Tylden i Tylden & co. og Terje Pedersen i Warner Music stilte spørsmåltegn ved dagens praksis, og fikk støtte av Inger Johanne Christiansen i Norsk musikkbibliotekforening, som tok til orde for en utvidet innkjøpsordning på linje med skjønnlitteraturen. Her presenterer Musikkinformasjonssenterets direktør Morten Walderhaug MICs syn på den pågående debatten om innkjøpsordningen.

Morten Walderhaug (Foto: Lisbeth Risnes)

Av Morten Walderhaug, direktør for Musikkinformasjonssenteret

Det er riktig som Dagens Næringsliv skriver den 20. november at innkjøpsordningen for nye norske fonogrammer lider under for små rammer, og at det derved kan virke som om ordningen virker tilfeldig i forhold til ordningens intensjoner og formål. Oppslaget er imidlertid preget av noen unøyaktigheter som krever nærmere presisering.

I motsetning til innkjøpsordningen for skjønnlitteratur (hvor alle bøker kjøpes inn, og den berømte nullingen evt. finner sted i ettertid), er innkjøpsordningen for nye norske fonogrammer en kvalitetsordning, hvor hensikten er å kjøpe inn det som kvalitativt utmerker seg, og som dokumenterer det fremste innen landets musikkliv og fonogramproduksjon. Det sier seg selv at det alltid vil herske uenighet knyttet til en slik kvalitetsutvelgelse.

Som det framgår av artikkelen i DN er de økonomiske rammene for innkjøpsordingene for fonogrammer og skjønnlitteratur vidt forskjellige. Med bare 6,3 millioner å rutte med kontra 73 mill. må det harde prioriteringer til, og dette resulterer i en rekke uheldige konsekvenser. Som et eksempel på dette forholdet kan det nevnes at det i utgangspunktet ikke kjøpes inn utgivelser med norske artister på utenlandske plateselskap. Jan Garbarek er en av Norges mest kjente utøvere i både inn- og utland, men hans utgivelser på plateselskapet ECM er ekskludert fra innkjøpsordningen fordi selskapet er tysk. Antologier og samleplater er også i utgangspunktet unntatt fra innkjøpsordningen og dermed finner mange utgivelser med stor kunstnerisk og historisk verdi aldri veien til de rette mottagerne.

Musikkinformasjonssenteret (inntil nylig Norsk Musikkinformasjon) har administrert innkjøpsordningen på vegne av henholdsvis Kulturdepartementet, Rikskonsertene og Norsk kulturråd siden opprettelsen i 1985. Fra i høst er administrasjonen av ordningen i sin helhet overført Norsk kulturråd, og MICs oppgave er nå å distribuere og promotere de innkjøpte titlene til utenlandske mottakere. I dette perspektivet er Musikkinformasjonssenteret opptatt av at innkjøpene skal ha størst mulig aktualitet og relevans for utenlandske beslutningstakere i musikklivet eller i media. Økte rammer innen ordningen vil bedre mulighetene for å nå flere og dette vil bidra til å skape større kunstneriske og økonomiske ringvirkninger for norske rettighetshavere. Økte rammer for innkjøpsordningen kan bidra til å øke norsk musikkeksport og gi større internasjonal oppmerksomhet for et norsk musikkmiljø som er preget av høy kvalitet og stor aktivitet.

Det er viktig at ordningen for fonogrammer ikke alene oppfattes som en indirekte næringsstøtte til landets plateselskap. Ordningens viktigste begrunnelse må ligge i en grunnleggende demokratisk folkeopplysningsoppgave i tillegg til at den bør bidra til å styrke norsk musikks posisjon i inn- og utland. Musikkinformasjonssenterets engelskspråklige hjemmesider (www.mic.no/english) presenterer i disse dager en gjennomgang av siste innkjøpsrundes platetitler og synliggjør derved deler av dette arbeidet. I disse dager er 250 pakker med norsk kvalitetsmusikk fra alle genre i ferd med å nå fram til sine mottagere over hele verden.

Regjeringens Sem-erklæring nevner en styrking av innkjøpsordningen for nye norske fonogrammer som et viktig kulturpolitisk mål. Også fra en rekke andre partier er det kommet signaler om at ordningen bør styrkes. Et budsjettvedtak om styrking av ordningen kan være mulig om politikerne velger å bringe saken inn i den pågående budsjettdiskusjonen. Norsk musikk har hatt stor framgang de siste årene, og den internasjonale interessen har aldri vært på det nivået det er i dag. Det er nå man må støtte opp under et norsk profesjonelt musikkliv som representerer skyhøy kvalitet, men som lider under dårlige rammeforhold. I et internasjonalt perspektiv vil en styrket innkjøpsordning kunne bidra til at norsk musikkliv styrker sin hørbare stemme.

Som Dagens Næringsliv presiserer 21/11 er det ikke Norsk kulturråds fagutvalg for musikk som foretar denne utvelgelsen. Innkjøpene blir forelagt Kulturrådet etter innstilling fra en egen innkjøpskomite. Innkjøpskomiteen består av valgte representanter fra norsk platebransje og musikkliv og besitter en stor faglig kompetanse på feltet. Musikkinformasjonssenteret (MIC) stiller seg undrende til at representanter for platebransjen i Dagens Næringsliv harselerer over komiteens beslutninger. Norsk platebransje er godt representert i innkjøpskomiteen.

Deler av platebransjen er forøvrig nokså lemfeldig i sin egen rolleforståelse i forhold til ordningen. Flere av de store plateselskapene sender inn sine utgivelser lenge etter at de er ute på markedet. I flere tilfeller sendes ikke viktige utgivelser inn i det hele tatt. Kanskje er det slik at 550 innkjøpte eksemplarer for deler av platebransjen er økonomisk uinteressant og at ordningens kulturpolitiske hensikter derved også kastes på båten? Det faller på sin egen urimelighet å kritisere ordningen for at f.eks. Jaga Jazzists “A Livingroom Hush” ikke er kjøpt inn. Denne utmerkede utgivelsen ble først påmeldt av Warner Music Norge nesten 18 måneder etter lanseringen og ble dermed ekskludert. Om deler av platebransjen hadde fulgt med i timen burde de vite at plater skal meldes på fortløpende etter lansering. Det er ikke for ingenting at ordningens fulle navn er “Innkjøpsordningen for nye norske fonogrammer”.

Dette siste er viktig for at ordningen skal opprettholde størst mulig grad av aktualitet overfor mottakerne og brukerne av landets folkebibliotek og utdanningsinstitusjoner eller hos presse, media og beslutningstakere i det utenlandske musikkliv.

Om innkjøpsordningen skal fungere etter hensikten sier det seg selv at tilstrekkelige økonomiske rammer må ligge i bunn. Det bør være en selvfølge at landets folkebibliotek, musikkutdanningsinstitusjoner, utenriksstasjoner, sjømannskirker, og sentrale media og beslutningstakere i utlandet skal kunne motta norske kvalitetsinnspillinger. Innenfor dagens rammer er det mange mottakere som utelukkes fra ordningen. Med dagens høye kvalitet på norsk musikk og innkjøpsordningens trange rammer er det nærmest umulig å oppfylle intensjonene for ordningen; å sikre produksjon, tilgjengelighet og dokumentasjon for norske fonogrammer.

Det profesjonelle norske musikkliv står samlet bak kravet om en økning av innkjøpsordningens rammer. For Musikkinformasjonssenteret (MIC) er innkjøpsordningen et viktig virkemiddel for å styrke eksport- og promoteringsverdien av norsk musikk i utlandet.

Publisert:

Del: