Organisten Halgeir Schiager står bak eit omfattande arbeid med den – for dei fleste – ukjende komponisten Gustav Merkel. Kvifor har han interessert seg så djupt i dette?

Halgeir Schiager/Foto: Lars O. Flydal

Av Ida Habbestad

Foto: Lars O. Flydal

Sidan debuten i 1985 har organisten Halgeir Schiager hatt ei omfattande konsertverksemd. Han har òg fordjupa seg i komponistar, mellom dei den tsjekkiske komponisten Petr Eben. Interessa resulterte i ei innspeling av Eben sine komplette verk for orgel på det engelske selskapet Hyperion.

Då han i 2008 fullførte sitt doktorgradsarbeid ved Norges musikkhøgskole, var det med eit tilsvarande prosjekt som utgangspunkt. Denne gongen var fokuset tyske Gustav Merkel. Komponisten som levde mellom 1827 og 1885 utgjorde ein betydeleg storleik både som komponist og organist i samtida. I ettertida vart han imidlertid lite spelt,og når resultatet av Schiager sitt arbeidet no føreligg – ei innspeling av Merkel sine samtlege orgelkomposisjonar – er meininga å kasta nytt lys over dette. Men utgangspunktet for arbeidet var like mykje interessa for fortolking generelt, fortel Schiager.

— Parallelt med musikeres generelle interesse for historisk fortolking, ser vi at også organister de senere årene har interessert seg for historisk oppføringspraksis. Der man gjerne begynte med tidlig musikk har man de senere årene beveget seg fremover. I dag er det naturlig å se helt frem til den senromantiske musikken, seier han.

Romantisk musikk med barokt klangbilete
Ikkje berre original musikk, men også originale instrument står i fokus. Schiager er kan henda særleg fascinert av orgla til Silbermann; karakterisert som orgelbyggjarane sitt svar på Rolls-Royce eller Stradivarius.

Silbermann-orgla kan i utgangspunktet seiast i eldste laget for prosjektet, som konsentrerer seg om musikk frå siste halvdelen av 1800-talet. Men ikkje nødvendigvis hevdar Schiager. For orgla som Merkel arbeidde med, var ikkje alltid dei nyaste.

— Det er relativt godt dokumentert gjennom konsertoversikter hvor Merkel spilte. Blant annet fungerte han som organist i den katolske Hofkirche i Dresden i over 20 år, der det sto et Silbermann-orgel fra omkring 1750. Det var altså et barokkorgel som var utgangspunktet hans, og selv om han også spilte på de nye instrumentene – bygd 100 år senere – var det like mye klangbildet fra de eldre orglene han hadde i øret da han komponerte.

På spørsmål om kva som skiljer det romantiske og det barokke orglet, seier organisten at barokkorgla ofte har ein lysare, meir overtonerik klangfarge, medan det erketypiske romantiske orglet har ei meir voluminøs, mørkare, og samstundes dusare klangfarge.

— Det finnes selvfølgelig mange overlappinger, og disse er interessante slik jeg ser det. Min teori i forbindelse med avhandlingen var at klangbildet fra sen barokk til midt på romantikken ikke er så fryktelig forskjellig. Jeg spilte noen stykker av Merkel på Silbermann-orglet i Dresden, og fant ut at det fungerte utmerket. Det er dette som starter det første kuttet på platen, seier Schiager.


Hofkirche i Dresden

Eksistent oppføringspraksis
Merkel er altså god for å demonstrera ulike orgeltypar. Med ein total produksjon på 183 opus – dei aller fleste for orgel – og som sentral organist og lærar i Dresden, var han òg ei markant person i samtida. Musikken hans vart mykje framført, og nådde til Noreg så vel som til Amerika, fortel Schiager. Men komposisjonane vart aldri kanoniserte – og vart aldri rekna som like interessante som dei til dei meir kjende tyske romantikarar.

Kvifor fall interessa nettopp på Merkel?

— Dels ville jeg arbeide med noe som var glemt, svarer Schiager.

— Men like viktig er det kanskje at han selv var utøver. En del av hans mer kjente kolleger, som Brahms, Schumann og Liszt, var jo ikke selv organister; oppføringspraksisen deres er ikke eksistent. Jeg ville gjerne forske på noen som både skrev og spilte.

Kva fann du så ut om Merkel sin oppføringspraksis – og måten ein spelte for 150 år sidan?

— Jeg lærte en del om hvordan Merkel tenkte teknikk, frasering, artikulasjon, og hvordan han tenkte musikken fargelagt. Veldig ofte står det i orgelmusikk bare informasjon om dynamikk, og ikke så mye om hvordan man skal oversette dette i valg av register. Men Merkel noterte en del i notene, blant annet fotsetninger, som pendant til fingersetninger og hvilke registre som var tenkt. Disse antyder at han la stor vekt på tydelighet, seier Schiager.

Bruk og kast
Dette er altså mellom aspekta som Schiager freistar befesta gjennom innspelingane.

Men eit prosjekt som dette byd på fleire utfordringar: Som svar på spørsmålet om kvifor ein komponist som i samtida var mykje framført etterkvart fekk plass i gløymeboka, peikar Schiager på generelle endringar kring preferansar for smak og stil. Ikkje berre i musikken som vart skriven – men òg kva gjaldt instrumenta ein utførte musikken på.

— Etter at man på 1800-tallet hadde hatt det voluminøse klangbildet som ideal, fikk man på 1900-tallet en annen forestilling om hvordan orglene skulle være, seier han.

— Barokkorglene kom til heder og verdighet igjen – i alle fall elementer av det man trodde barokkorgelet var. Man dyrket en lysere, tynnere klang; noe mer gjennomsiktig en det romantiske monumentale og svulstige. Så snart man hadde råd til det, kastet man de gamle orglene ut og bygget nye. Og det var ikke alltid at den romantiske musikken fungerte så godt på disse nye instrumentene.

Først dei siste 20-30 åra har ein altså byrja interessera seg for den originale klangen i all musikk. Men så igjen, etter den omfattande ”utkastinga” av orgel, er ikkje tilfanget av romantiske orglar kva det ein gong var.

Har du hatt vanskar med å finna instrument å spela på?

— For så vidt, men i dag er det heldigvis enkelt å flytte på seg. I de delene av Europa hvor man etter krigen ikke hadde så god økonomi, hadde man heller ikke råd til å kaste instrumentene. Når interessen har kommet tilbake, er det gjerne tidligere Øst-Tyskland, Tsjekkia eller Kroatia som er av interesse for orgelforskere. Men det er ikke alle orgler som er like spillbare. Det gjenstår mye restaureringsarbeid på mange av instrumentene, svarer organisten.

Å fylla opne hol
På innspelingane nyttar Schiager ulike orgel. I CD-heftet gjev han oversikt over samtlege orglelstemmer, samt for korleis han har blanda dei.

Denne måten å ”avsløra” korleis noko var tenkt, var ikkje særleg vanleg i tida, fortel Schiager.

— Man fastsatte sjelden registreringene helt detaljert. Rett og slett fordi orglene var såpass forskjellige at det ble lite hensiktsmessig å fastlegge hendelser takt for takt. Mye er dermed opp til organisten. Men det står jo notert fra tid til annen; det er vanlig å sammenligne med hva som var tenkt et annet sted og få ledetråder på den måten.

Uansett vil det alltid vera opne hol i informasjonen. På same måte har ein lite kunnskap om livet til Merkel. Med få eksisterande brev eller andre nedteikningar, er det vanskeleg å danna seg bilete om kva slags person han var.

Er det befriande eller til hinder når slik informasjon manglar?

— Når det gjelder livet til Merkel, er det trist at vi ikke vet mer. Problemet er knyttet til at Dresden fullstendig ble bombet i 1945. Mye av det som fantes i arkiver gikk derfor tapt. Dessuten hadde man vel den samme holdningen i Dresden som mange andre steder – at man interesserte seg mer for musikken og orglene på 16- og 1700-tallet enn på 1800-tallet. Dermed hadde man et mer lemfeldig forhold til å ivareta det som fantes fra 1800-tallet, seier Schiager.

— Innenfor en slik ramme er det alltid rom for subjektive tolkninger, avsluttar Schiager.

To av fire plater føreligg på selskapet Simax. Dei siste to platene er planlagt lansert neste år.

Publisert:

Del: