CODA – Contemporay Dance Festival Oslo – er en av høstens store begivenheter for alle elskere av kombinasjonen dans og musikk. Festivalen starter med legenden Merce Cunningham i Oslo Konserthus, og ender opp på Blå til musikk og animasjon i regi av Planet Noise. Her forteller Else Olsen, hovedfagstudent ved Norges musikkhøgskole, om hvorfor CODA 2002 bør være verdt et besøk.

Merce Cunningham

Av Else Olsen, hovedfagstudent ved Norges musikkhøgskole

Siste helg i september kommer legenden Merce Cunningham med seksten dansere og tre musikere til Oslo Konserthus, hvor de skal presentere to ulike events den 28. og 29. september. Dette er Merce Cunninghams første besøk til Norge, og kanskje den eneste anledning til å oppleve den moderne dansens store mester og hans Merce Cunningham Dance Company i Norge.

Coda Contemporary Dance Festival Oslo Norway 2002 og Cunninghams tilstedeværelse her er en viktig hendelse både hva musikk og dans angår. Cunningham har samarbeidet med flere store kunstnere både innen musikk og billedkunst, men samarbeidet med den amerikanske pioneren John Cage hadde kanskje spesielt stor betydning for ham. Sammen utviklet de nye idéer både innen musikk og dans hver for seg, og for forholdet mellom de to kunstartene. Cage var musikalsk leder i Merce Cunningham Dance Company fra opprettelsen i 1953 og fram til sin død.

Det er vanskelig å begrense John Cages (1912-1992) virksomhet til kun musikkens område, da hans bidrag til blant annet litteraturen og billedkunsten neppe kan ses på som noe mindre. Da Cunningham (f.1919) og Cage traff hverandre for første gang i 1938, var Cage ansatt som akkompagnatør og huskomponist for danserne ved Cornish School of Music i Seattle. Cage hadde da lagt sine studier med Arnold Schönberg, som han forgudet, delvis til side, da det ble klart for dem begge at Cage over hodet ikke hadde noen sans for harmonikk.

Schönberg hadde likevel smittet Cage med noen av sine idéer, og gjort ham svært interessert i struktur. Han begynte på den tiden å komponere for slagverkinstrumenter. Han skrev blant annet tre komposisjoner som han kalte “Construction 1-3”, som viser noe av denne interessen. Allerede i denne tidlige fasen av hans musikalske virke, ser en resultater av hans åpne søken som skulle prege hans karriere: Han utviklet blant annet det preparerte klaver. Klaverets strenger blir preparerte med ulike gjenstander, som for eksempel viskelær, bolter og skruer, for å manipulere lyden. Instrumentet blir både brukt som, og høres ut som et slagverkinstrument. Dette instrumentet er nå blitt et av samtidsmusikkens instrumenter. Schönberg sa om Cage at han ikke egentlig var en komponist, men “an inventor of genius”.

Samarbeidet mellom Cage og Cunningham begynte for fullt i New York seks år senere. Etter en sterk oppfordring fra Cage, forlot Cunningham Martha Graham Dance Company i 1944. De erfaringene Cunningham og Cage gav hverandre i dette samarbeidet, fornyet deres arbeider hver for seg, men også forholdet mellom musikken og dansen. De hadde begge irritert seg over den noe gammeldagse estetikken som fremdeles rådet i den klassiske balletten og også til en viss grad i den moderne dansen: Dansen skulle lages ut fra musikkens forløp og danserens bevegelser måtte derfor nøye følge musikkens “timing” og uttrykk. Dansen ble på denne måten som en etterligning og tolkning av musikken. Dette forholdet mellom musikk og dans fant de to kompanjongene svært ensidig og diskriminerende og de begynte sammen å søke etter de to kunstartenes selvstendighet.

Etter to år med mesteren, Schönberg, var Cage som sagt svært fascinert av struktur. Dette brukte de to som grunnlaget for utformingen av både musikken og koreografien. Enkelt forklart så brukte de et gitt antall sekvenser som dansen og musikken skulle bestå av. Også lengden ble angitt. Begynnelsen og slutten av hver sekvens hadde de klart for seg, og der skulle dansen og musikken falle sammen. Mellom disse punktene kunne de arbeide uavhengig av hverandre. På 50-tallet ble de mer og mer interessert i tilfeldighetsprinsippet og det gamle, kinesiske “I Ching”-systemet, hvor man tyder fremtiden ved hjelp av heksagrammer. I Ching ble et viktig verktøy for dem begge. Noen tror kanskje at ved bruk av slike tilfeldighetsoperasjoner så blir alt tilfeldig, men egentlig er alt komponert på forhånd. Det er kun rekkefølgen av allerede komponerte lyder, sekvenser eller bevegelser som bestemmes av tilfeldighetsoperasjonene.

Fremdeles ble både musikken og koreografien skapt hver for seg, og ble ikke satt sammen før de siste prøvene, og noen ganger ikke før generalprøven. Dette, samt flere av deres revolusjonerende ideer innen både musikk og dans, kunne nok virke svært provoserende på publikum og dansekompaniet ble ofte møtt med både tomatkasting og hyling fra publikum de første årene. Gjennombruddet kom i London i 1964; da kom kompaniet tilbake til New York etter en omfattende verdensturne, og de ble hyllet som helter!

Cunningham er fremdeles en av de mest nyskapende koreografene dansen har, og kan nok provosere like mye i dag som da han og Cage startet opp for snart 60 år siden. Han var også den første koreografen som tok i bruk elektroakustisk musikk. Han har også i det siste utviklet og tatt i bruk datateknikk og multimedia i dansen. Er man så heldig å få oppleve den koreografien han presenterer i dag, finner man en ung og vital uttrykksevne som like gjerne kunne vært skapt av idéene til en 20-åring som til en 80-åring.

Dette, og mye mer, får du i CODA 2002; gled deg!

Publisert:

Del: