Ballade hadde før sommerferien en større debattserie om bruk av samplinger kontra opphavsrett, der utgangspunktet var at hip hop-gruppa Gatas Parlament måtte trekke tilbake albumet “Holdning over underholdning” pga. en uavklart sampling av Steely Dan. Etter at Eystein Sandvik i NRKs Popfront mente at TONOs holdninger til opphavsrett var å betrakte som utslag av “juridisk stivbenthet og manglende musikkfaglig kompetanse”, meldte en rekke aktører i norsk musikkliv seg på i debatten. Her fortsetter vi søkelyset på denne problematikken, gjennom et inlegg av advokat Steinar Jessen, som mener at TONO fortsatt målbærer en foreldet og konvensjonell tilnærming til temaet.

Tonobakgrunn (utsnitt)

Av Steinar Jessen, advokat

Det er med en viss skuffelse jeg leser Inger Elise Meys innlegg i sampling-debatten. Som jurist og representant for Tono hadde jeg håpet hun ville hilse velkommen en debatt om hvordan de opphavsrettslige prinsipper skal anvendes på nye musikalske utrykk. Det skinner imidlertid klart gjennom at Tono fortsatt forholder seg til en foreldet og konvensjonell tilnærming til samplingsproblematikken.

Sandvik beskyldes for å bomme på opphavsrettens grunnprinsipp. Dette er et usedvanlig billig poeng fra Meys side. Ifølge Mey skal Åndsverksloven sikre opphavsmannens økonomiske interesser. I dette ligger det naturligvis også en beskyttelse mot uvedkommendes kommersielle utnyttelse av opphavsmannens verk. Og det er dette samplingsproblematikken for en stor del dreier seg om.

Mey hevder at de digitale medier og de muligheter digitaliseringen åpner for, i utgangspunktet ikke reiser nye opphavsrettslige problemstillinger. Det er imidlertid avgjørende for enhver som skal ta stilling til rettslige problemstillinger å få kunnskap om det faktum jussen skal anvendes på. Mey anklager Sandvik for å snuble i “musikkfaglig tankespinn” når han forsøker å beskrive det faktum de opphavsrettslige prinsipper skal anvendes på.

Etter min oppfatning bidrar Mey til en forflating av debatten. Hun snakker om å rappe andres låter, piratvirksomhet og stjeling av andres musikkverk og ser det som foruroligende at “Sandvik som musikkjournalist ikke har større innsikt i alminnelige musikkjuridiske prinsipper”.

Det er slik jeg ser det langt mer foruroligende at Tono ikke benytter anledningen til å delta i en saklig debatt om emnet. Sandviks problematisering knyttet til grensen mellom vårt “åndelige felleseie” og det opphavsrettslige beskyttede verk, er behørig behandlet i opphavsrettslig teori. Jeg viser her bla. til opphavsrettsjuristene Kogtvedtgaard og Rosenmeyer som begge omhandler dette inngående. Tono bør med sine ressurser klare å gå inn i denne debatten og forsvare sine standpunkter på en saklig måte.

Det er ikke uten videre gitt hvordan det forholder seg med sampling av det som av Sandvik definerer som ikke innovative musikalske konvensjoner. Opphavsmannen til verket hvor disse konvensjoner er benyttet kan ikke uten videre gjøre krav på rettigheter til det verk hvor det samplede element inngår selv om det dreier seg om mer enkelttoner eller instrumentklang.

I svært mange samplingstilfeller er det i første rekke plateselskapene og de utøvende kunstneres rettigheter som er berørt. Det som samples er ofte små riff og rytmiske elementer som har lite med komposisjonen som sådan å gjøre. I innspilling av den musikk det er vanlig å sample fra, vil de utøvende kunstnere ofte ha en svært fri rolle og det hører til sjeldenhetene at deres bidrag blir honorert i form av opphavsrett til verket eller som arrangør/bearbeider på tross av at de bidrar vesentlig til utforming av låten.

At Mey som rådgiver for Tonos medlemmer legger til grunn et forsiktighetsprinsipp i samplingsspørsmål er både forståelig og fornuftig. Dette fordi man på dette området står over for mektige og pengesterke plateselskaper og organisasjoner som ikke står tilbake for å bruke sin makt og økonomiske overlegenhet. En unyansert skremselspropaganda, som blant annet Engen i sitt innlegg er en representant for, er imidlertid ikke det beste utangspunktet for en konstruktiv debatt. De krav som blir fremsatt av plateselskaper eller andre berørte rettighetshavere behøver slett ikke følge de opphavsrettslige grensene for hva som er lovlig sampling.

Det er etter min oppfatning viktig å forholde seg rasjonelt og nøkternt til de utfordringer den digitale teknikken bringer med seg for musikkbransjen. Reglene må utformes i skjæringspunktet mellom det å sikre de impliserte parters rettigheter, og samtidig stimulere til ny kreativitet og nye musikkuttrykk. Dersom man ikke har et differensiert syn på ulike måter å anvende sampling på i praksis, vil man stå i fare for å begrense det kunstneriske mangfold og den oppvoksende generasjons musikalske bidrag.

Mitt håp er at Tono, som en mektig aktør i norsk musikkbransje, og representant for både etablerte og nye komponister, kan bidra til en nyansert samplingdebatt.

Steinar Jessen er advokat, og skrev i 1998 en avhandling om sampling av musikk ved Universitetet i Oslo. Han er forøvrig medeier i Audiopol Studio, Skien hvor bla. Nils Petter Molvær, Sidsel Endresen og Audun Kleive har gjort innspillinger til sine siste utgivelser. Hans partnere her er Espen Gjelstad Gundersen og Audun Kleive.

Publisert:

Del: