Vi forbereder oss på å ta i mot flyktninger til Norge i en annen størrelsesorden enn før. Denne konserten kan sees på som del av det som må være neste skritt, nemlig det å åpne et rom i kulturen vår for dem, skriver Mari Paus.

I skolesekkproduksjonen ”Slottet i sanden” blir publikum kjent med musikk fra Jordan og Palestina. Det uttalte målet er å gi norske barn noen andre assosiasjoner til Midtøsten enn krig. Heldigvis er kulturimporten kreativ og gjennomtenkt. Den åpner for ulike forståelser og hybrider, og unngår å skape skiller mellom ”oss og dem”.

I forestillingen møter vi jenta Laila. Hun har flyktet fra hjemlandet sitt og bor bak en mur. Hun drømmer om oldtidsbyen Petra og ønsker å reise dit. eller hjem — vekk fra der hun er. I forestillingen er vi altså i Midtøsten, men selv navnet på hovedpersonen – som også er navnet på utøveren – vitner om forestillingens transkulturalisme; I likhet med fortellingen og musikken vi opplever, kan også navnet Laila like naturlig dukke opp i Midtøsten som i Nord-Europa.

Tre elementer er bærende: Tradisjons-og populærmusikk fra Jordan og Palestina, samt noe ny musikk. Fortellingen om Laila og hennes drømmer — og visuelle animasjoner som dukker opp og forandrer seg på veggen bak utøverne.

Slottet i Sanden Foto: Lars Opstad
Slottet i Sanden Foto: Lars Opstad

Produksjonen oppføres i operaen, for barn fra skoler i Oslo innen gåavstand – altså skoler i Oslo indre øst. I stedenfor gymsaler, matter og benker møter barna både operaens interiør og ordentlig scenelys. For meg var operaen litt annerledes og mer skoleaktig enn vanlig, med klassevis innmarsj til salen, oppstilling to og to, refleksvester og lærere. For barna er besøket til operaen et spennende brudd med en vanlig skolehverdag. Salens entusiastiske reaksjoner på de rent tekniske aspektene ved en forestilling i operaen – lyset, testing av bakskjermen – vitner om at selve konteksten er en stor opplevelse for mange av disse barna.

Dynamisk og spennende
Scenen er tom når det starter. En fortellerstemme introduserer historien og deretter Tareq Jundi, han framfører sin egen låt ”Morning Dance” på Oud. Så kommer perkusjonist Nasser Salameh og bassist Svein Schultz på scenen, og slik fortsetter det – utøverne kommer inn etter tur og blir med i musikken. Oppbygningen fungerer både visuelt og musikalsk. Når Hildegunn Øiseth entrer scenen, tar hun rollen som forteller. Hun har naturlig, god kontakt med barna, og forteller spennende og levende om Laila. Når vokalist Laila Sabbagh og fiolinist Moayad Mousa til slutt entrer scenen er gruppen komplett, og vi får et foreløpig høydepunkt med den fengende låta ”New Moon”.

Salens entusiastiske reaksjoner på de rent tekniske aspektene ved en forestilling i operaen – lyset, testing av bakskjermen – vitner om at selve konteksten er en stor opplevelse for mange av disse barna.

”Slottet i sanden” er ingen tålmodighetsprøve for barna. Når musikken noen steder er innadvent eller kanskje litt vanskelig å følge, veies det opp med spennende fortelling eller visuelle elementer. Det skjer mye, både visuelt, musikalsk og narrativt. Samspillet mellom bildene og fortellingen skjer ved animasjoner av abstrakte bevegelige figurer som komplementerer musikken, men også ved konkrete bilder av fenomener, steder eller ting det synges om.

Ofte bringer bildene med seg humor, spenning og overraskelser. En vakker måne blir plutselig en tomat, og salen ler. Det synges utelukkende på arabisk, og bildene blir brukt som en ekstra dimensjon og tolkningsramme så innholdet i sangene kommer fram. På ”New Moon”, en palestinsk folkesang arrangert av Rim Banna til en barneplate med palestinsk musikk, blir det visuelle brukt til helt direkte å oversette med teksting. Barna blir invitert til å synge med på en enkel call-and-response-strofe på arabisk. Det foregår naturlig og intuitivt, uten mas fra scenen. De barna som forstår det blir med, mens mange, og særlig blant de yngste barna, blir sittende og lytte.

Slottet i Sanden Foto: Lars Opstad

Slottet i Sanden Foto: Lars Opstad

Fremmed og gjenkjennelig
”New Moon” er et godt eksempel på hvordan det arabiske tonespråket i en norsk kontekst kan virke både gjenkjennelig og fremmed på samme tid. Det meste i musikken virker egentlig veldig likt et norsk eller europeisk tonespråk. Flere akkordprogresjoner, fraser og stemninger er velkjente.

Men noen elementer er annerledes og fremmede. I verset på ”New Moon” er vi i et helt gjenkjennelig tonespråk med en enkel melodi som beveger seg i dur i en tonika – subdominant – dominant-progresjon. Men så kommer et mellomspill i varianttonearten i moll, og det dukker opp et lavt andretrinn i melodiføringen. Det lave andretrinnet gjør at melodien bryter med dur- og molltonaliteten vi som norske lyttere nok forbinder med denne typen barnlig låt, og vendingen klinger litt fremmed.

Låtene er valgt ut og arrangert på en måte som gjør den musikalske opplevelsen tilgjengelig for norske barn. Det er rytmisk driv, et tonespråk som er både gjenkjennelig og fremmed, catchy vendinger, og ikke minst dyktige utøvere.

I tillegg til å formidle rammefortellingen, bidrar Hildegunn Øiseth med nydelig spill på trompet og bukkehorn. Dette kommer godt frem i Øiseths låt ”Arabia”, hentet fra hennes album Hildring (2009). Bukkehornet beskrives ofte som et ur-nordisk instrument, men finnes det over hele verden, og en del av Øiseths musikalske prosjekt er å vise fram nettopp dette. I låten skaper Øiseth et stort, vakkert og gåtefullt klangrom som spiller fint sammen med bildene av Petra og fortellingen om Lailas drømmer. Tonespråket kler sounden i de arabiske instrumentene, og når hele gruppen kommer inn på denne låta får vi et musikalsk høydepunkt.

Det som kommer fra Midtøsten er ikke nødvendigvis fremmed, eksotisk eller skummelt.

Et uttalt formål med ”Slottet i sanden” er at forestillingen skal skape positive assosiasjoner til Midtøsten. Det tror jeg de lykkes med. Et formidlingsgrep som fungerer fint, er at fortelleren bruker ord som ”våre kammerater” og ”venner” om utøverne når de blir introdusert. Oud-spilleren og slagverkeren ”fist bumper” hverandre på en veldig jovial måte når de møtes på scenen. Alt dette er med på å skape en hyggelig stemning. Det som kommer fra Midtøsten er ikke nødvendigvis fremmed, eksotisk eller skummelt. Dette grepet skulle jeg ønske de hadde dyrket enda mer i produksjonen – etter hvert i forestillingen savnet jeg den jordnære og åpne kjemien som vi kjente i begynnelsen av konserten.

Slottet i sanden Foto: Lars Opstad
Slottet i sanden Foto: Lars Opstad

Et nytt rom
Flere av teoretikerne som jobber med transkulturalisme og kulturmøter skriver om åpningen av et nytt, felles rom – når de skal beskrive den konteksten som oppstår når det foregår meningsfull, kulturell utveksling. I det nye rommet kan hybrider oppstå, og de maktposisjonene som har ødelagt for en meningsfull utveksling kan bli opphevet. I dette nye rommet er det mulig med nye forståelser, misforståelser og eksperimentering med hverandres kulturer, fordi en gjensidig balanse er opprettet – man er ikke på besøk hos hverandre, men har dratt et helt nytt sted, sammen.

Det er i et slikt ”tredje rom” at hybriditet blir mulig. Men ikke på langt nær all utveksling mellom kulturer oppnår dette. Mange velmente forsøk på å skape ”gode assosiasjoner” til et bestemt sted har endt opp i ugrei eksotisme eller rett og slett blitt kjedelig.

”Slottet i sanden” lykkes etter min mening med å åpne et rom hvor barn kan få innblikk i musikk og kultur fra Midtøsten. Vi forbereder oss på å ta i mot flyktninger til Norge i en annen størrelsesorden enn før. Vi endrer på ordninger for bosetting i kommunene, vi samler inn vintertøy, etablerer nye mottak og hastebehandler asylsøkernes saker. Denne konserten kan sees som en del av det som må være neste skritt, nemlig det å åpne et rom i kulturen vår..

Det er ingen tvil om at de storøyde barneskoleelevene fra Oslo indre øst som forlot operaen denne dagen hadde noen store opplevelser innabords – både besøket til operaen i seg selv, men også møtet med en spennende fortelling fra Midtøsten. Jeg håper denne konserten kan bli andre barn i resten av landet til glede også.

Artikkelen er laget med midler fra prosjektet Periskop, som handler om å utvikle og styrke kritikk av kunst for barn og unge. Scenekunst, Kunstkritikk, Barnebokkritikk og Ballade er eiere av prosjektet og nettsiden Periskop.no, som har finansiering fra Norsk kulturråd.

Publisert:

Del: